Forurensning

Torsdag, seks minutter på halv ni. Stod med de kalde hendene i hver si jakkelomme, den høyre sammen med en pakke drops, den venstre rundt busskortet, klar til å gå ombord. For tidlig ute, som alltid. Et kjennetegn, karaktertrekk, en del av identiteten min.

Jeg ble stående og tenke på om renholdsmannen, han som går nede ved vannkanten langs Breiavatnet en tidlig torsdagsmorgen, noen gang har plumpa uti, eller om en av kollegaene hans har gjort det, for det er sikkert ikke bare én som plukker søppel rundt Breiavatnet. Han fikk nok gå hjem, i så fall, for å skifte klær og vaske byen ut av ørene. I lunsjpausen snakka alle om ham. De lo, og hele han ble rød og varm. Han kom av og til med et nervøst, lite, og ikke særlig overbevisende «hehe.» Trengte å få hendelsen på avstand før han så at det var morsomt selv, før han fortalte det til barna sine rundt middagsbordet – «pappa måtte hjem og skifte, han ramla uti Breiavatnet» – eller mora seg med vennene sine en sen fredagskveld.

Idag holdt han seg på land. Det var fortsatt mørkt ute, med et lilla skjær på himmelen. På bussturen skulle det vise seg at hele himmelen hadde forberedt seg på å bli rosa, så fin at ingen fanga sannheten selv om alle prøvde å ta bilde. I november sa ei dame til meg at rosafargen på himmelen kommer av forurensning. Jeg har alltid trodd at det er den bortgjemte sola som gjør det, som på overskya dager sier et lite, dog svært overbevisende «hei, jeg er her likevel,» men nå er jeg ikke sikker lenger, tenk om det er forurensning?

Torsdag, ni minutter på tre. Jeg har alltid likt bedre å gå tur langs sjøen enn i skogen, enda jeg ikke er glad i å bade. Derfor er det der jeg går. Jeg har ikke en fast rute, må se an om svanene er der. Om svanene er på berget eller sjøen, går jeg fort forbi, men er de på fortauet snur jeg momentant, pulsen øker. Jeg går, møter stort sett syklister på vei hjem fra jobb, men også mennesker på spasertur. Det regner, og jeg antar at det er derfor tolv av de seksten jeg møter idag har hund. Fire uten. Kun fire. Og så meg, enn så lenge. Det blir fem av søtten.

Den vakre himmelen ble borte før jeg fikk tid til å nyte den denne gangen, for alt jeg tenkte på var om det virkelig var forurensning som gjorde himmelen sånn, og jeg tenkte at det er jo vanvittig mye trafikk nå, Stavanger om morgenen er full av biler og busser og folk som kommer for sent. Himmelen er i så fall den fineste forurensningen jeg har sett. Nei, jeg klarer ikke å tro det, vil ikke tro det.