Jeg kom til å tenke på en pasient en kveld, da jeg stod på badet og skulle ta nesespray før leggetid. Nesespray føles for meg verre enn alle sprøytestikk jeg har fått så langt i livet. Selv om jeg teller og lover meg selv å spraye på «tre,» står jeg alltid og teller om og om igjen i mange minutter. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare det. En gang endte jeg opp med å kun spraye det ene neseboret, det ble rett og slett for mye for meg – hvordan kan jeg ville meg selv så vondt?
For ikke lenge siden, skulle jeg legge inn en pvk, en veneflon, i en pasients blodåre. Pasienter har svært ulik smerteterskel, og det er greit. Jeg har sikkert ikke den høyeste selv. Jeg har ikke opplevd så ekstrem smerte enda, men vet at øynene blir blanke når jeg får vondt. Men jeg vet også at jeg har evnen til å forstå at smerte som ledd i veien til noe positivt, er lettere å takle. Og så vet jeg at øynene ikke bare blir blanke av vondt, de blir blanke når jeg smiler eller gjesper også. Ergo er tårene mine sjelden til å stole på.
Pasienten viste tydelig ubehag og redsel bare ved tanken på det som skulle skje. Jeg kunne gjort det fort uten noe snikksnakk, men i hennes tilfelle ville det vært et overgrep. Derfor prøvde jeg heller å forklare at stikket kom til å gjøre litt vondt, men at det ville gå fort over. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte med å forklare enkelt at det lille stikket faktisk måtte til før hun kunne få medisin. Og medisinen var nødvendig for å kurere sykdomstilstanden hennes, som jo faktisk var vondere enn stikket. Hun sa at litt kunne hun tåle, før hun føyde til «Men det får da være måte på smerte!» Jeg ble ærlig talt oppgitt. Ubehaget av en veneflon er virkelig ikke høyt oppe på smerteskalaen.
En kveld stod jeg altså på badet og tenkte «men det får da være måte på smerte!» Deretter lo jeg litt for meg selv, telte til tre, og spraya. Jeg kunne ikke bli oppgitt av en pasient, for så å nøle med sprayen selv. Jeg brukte stoppeklokke for å presse meg selv til å gjøre det fort, og sprayer nå begge neseborene på under åtte sekunder. Nå snakker vi.
berityuriko.wordpress.com 