På sykehuset snakker vi noen ganger om de institusjonaliserte pasientene. Ikke fordi det er så mange av dem, men fordi noen få av pasientene blir litt for komfortable. De blir «avhengige» av hjelp de ikke lenger trenger, får rare forventninger helsepersonell egentlig ikke tenker at vi skal eller bør innfri. De er rett og slett kravstore, og tror noen ganger at de kan bestemme alt selv nå som de kjenner rutinene våre. Det er ingen hemmelighet at disse pasientene vil vi sende hjem så snart de er friske nok til det. Gjerne før, men det går selvsagt ikke. Behandling, jepp. Respekt, jepp. Men så utskrivning.
Hva om vi ansatte også havner i det sporet? Hva om vi gror fast, tror vi kan bestemme, tror vi kan gjøre som vi alltid har gjort? Har urimelige forventninger til de rundt oss? Blir vi trangsynte, kjipe, lite åpne for nye ideer? Bør ikke vi også skrives ut? Ikke sparkes, ikke gis opp, men innse hvor vi er, hvordan vi tenker, hvilket spor vi kjører i? Bytte arbeidssted eller endre litt på tenkemåten?
berityuriko.wordpress.com 
Godt å høre fra deg igjen!