Ikke se på meg

I en alder av 32 år har jeg omsider fått førerkort. Det åpner for en del nye situasjoner i livet, noe som kanskje kan merkes på et par blogginnlegg fremover. Med «fått» førerkort mener jeg forresten «betalt dyrt både økonomisk, tidsmessig og mentalt».

En mørk ettermiddag i oktober var jeg ute i bilen. Jeg satt stille og prøvde å koble mobilen til, idet jeg så jeg en bekjent gå forbi. Selv om det ikke gjorde noe å bli sett, følte jeg meg litt vel opplyst inne i bilen. Jeg skrudde av bilen fordi jeg foretrakk å ikke bli lagt merke til. Foreløpig har jeg lite erfaring med bilen i mørket, men lærte da at når motoren skrus av, skrus alle innvendige lys på. I utgangspunktet en fin funksjon, det, men kanskje ikke helt optimal denne ettermiddagen.

I stedet for å sitte litt stille og skjult i mørket, var det som å rope «Ikke se på meg!» mens jeg dansa rundt i neongul badedrakt.

Reklame

Om å vanne fjær

I går fikk jeg mitt aller første fastelavensris hjem. Jeg trodde ikke det skulle bringe med seg annet enn farger, liv og glede.

I natt drømte jeg imidlertid at fjærene krympa inn, smuldra opp og la seg som støv på bordet. Og de knøttsmå, lysegrønne bladene jeg hadde gleda meg til, kom aldri.

Det var en så livaktig drøm, kanskje fordi jeg skar av greinene rett før leggetid, at jeg ble oppriktig glad da jeg i dagmorges tusla inn i stua og så at fjærene ikke hadde visna. Ikke enda. Du tenker kanskje at fjær ikke kan visne, men det er aldri godt å vite hva som skjer når de har havna i mine hender. Greinene de er festa på trenger tross alt vann, og vanning er ikke min sterkeste side, selv om jeg stadig prøver. Men i løpet av dagen har jeg gjenoppretta troa på at fastelavensriset kun vil bringe farger, liv og glede likevel.

Det finnes alltid en feil man kan gjøre

Etter at jeg kjøpte meg egen leilighet i sommer, forstod jeg at jeg med tid og stunder måtte skrive om Ikea, eller rettere sagt om montering av Ikea-møbler. Jeg vil på ingen måte beskrive meg selv som en handyman, da jeg hverken er mann eller spesielt hendig, men jeg er heller ikke den rake motsetning. Jeg er da eier av et verktøyskrin – selv om det er et veldig grunnleggende, et, som er kjøpt på, ja akkurat, Ikea. Skrujernet er såpass velbrukt, eventuelt av så dårlig kvalitet, at jeg snart setter et nytt og bedre på ønskelista.

I løpet av de siste årene, har jeg gradvis varma opp til denne tida i ny leilighet. Jeg har kjøpt et møbel nå og da, for eksempel ei minibokhylle som består av få deler og er enkel å håndtere på grunn av størrelsen. Nå har jeg derimot vært nødt til å kjøpe mange møbler samtidig, og noen av disse har vært betraktelig større. Men, og det er nå jeg kommer frem til poenget, det er slik at uansett størrelse eller antall deler, er jeg ikke i stand til å skru sammen et møbel uten å gjøre minst én feil. Det å gjøre feil er ikke så rart i seg selv, kanskje, men nettopp fordi jeg vet at jeg er en som skrur feil, pleier jeg å være ordentlig grundig. Jeg sorterer og teller alle skruene og raritetene på forhånd, og studerer tegningene underveis. Likevel skjer det uunngåelige. Idet jeg begynner å montere, har jeg derfor begynt å stille meg selv spørsmålet «hva kommer til å gå galt denne gangen?», og ikke «kommer jeg til å gjøre noe feil?» Jeg har alltid et håp om at feilen er en bagatell, og at den vil være sjarmerende i stedet for ødeleggende. I skuffen på bildet under, er bunnen feil vei, og derfor brun i stedet for hvit. Den er under kategorien «sjarmerende,» og ser dessuten usedvanlig vakker ut fra Selma sitt synspunkt.

Jeg har heldigvis fått hjelp til å skru sammen det meste, for eksempel et baderomsskap og en kjøkkenskuff. Storesøster klarte å montere baderomsskapet uten en eneste feil, såvidt jeg vet. Kjøkkenskuffen var et samarbeidsprosjekt mellom mamma og meg, og utenforstående skulle kanskje derfor tro at det ville gå bra, men den gang ei. Dette med å gjøre feil er, så langt jeg har erfart, arvelig betinga. Skrur vi sammen et Ikea-møbel, mamma eller jeg, gjør vi alltid noe feil, og holder vi på med håndarbeid av noe slag, er det også helt normalt om noe går galt. Som mamma sier for å trøste når jeg frustrert må rekke opp mye av det jeg har strikka: «Kan jeg gjøre noe feil, så gjør jeg det.» (Og man kan strengt tatt alltid gjøre noe feil.) Vi holder oss ikke vekke fra slike aktiviteter av den grunn. Nå må det også nevnes at mamma er flink til det aller meste. Hun får til alle mulige ting som venninnene hennes lever i lykkelig uvitenhet om at finnes, fordi mennene deres gjør det uten å si et ord, eller i alle fall uten å si et forståelig ord. Med mamma er det annerledes. Sist jeg var på en bensinstasjon med henne, nesten målbandt hun to menn. De hadde trolig aldri sett en kvinne fylle på olje alene før (selv om jeg tror alle med sertifikat burde kunne det). Jeg satt fremme i bilen med lille Selma, en chihuahua, på fanget, og overraskelsen som lyste fra mennenes ansikt ble kanskje desto større av den grunn. La oss kalle det kontrasteffekten. Eller chihuahua-fordomseffekten, det var kanskje like mye det.

Jeg vet ikke lenger helt hvor jeg var, men jeg husker hensikten min med denne teksten. Mitt siste prosjekt var nemlig å montere ei gjesteseng som kan slås ut til dobbeltseng. Jeg brukte på et tidlig trinn opp fire skruer som jeg skulle ha brukt senere, men merka det ikke før mange timer og sammenskrudde deler senere. (Ja, jeg tar meg god tid, og er ikke særlig effektiv.) Med ei teskje dumhet og et kilo mot, valgte jeg å fortsette i stedet for å skru fra hverandre prosjektet, til tross for at jeg faktisk har intensjoner om å la mennesker jeg er glad i sove i denne senga. Nå som potensielle gjester er klar over faren, er det bare å ønske velkommen!

La meg til slutt understreke at man kan komme fra sengesammenbrudd om natta uten uttalte negative følger. I en kort periode i mitt eget liv, på en liten hybel i Stavanger, sov jeg i ei gratisseng fra finn som ramla fra hverandre i gjennomsnitt én gang i uka.

Takk for dansen

Jeg ringte banken denne uka, det var noe jeg måtte fikse, noe som ikke lot seg ordne på nettet. Prøvde å finne ut hvordan banken navnga tjenesten jeg var ute etter, og trykke riktig tall på mobiltastaturet. Lyktes, og venta på svar.

På grunn av ventemusikken med små informasjonsavbrekk nå og da, ble jeg litt uoppmerksom, og det var selvsagt da, i et øyeblikk av fravær, en mann i den andre enden tok telefonen. Litt forfjamsa presenterte jeg meg, men ikke for forfjamsa, jeg sa da både «ja, hei» og navnet mitt etter at han hadde sagt «hei» og navnet sitt, og så spurte han «hva kan jeg hjelpe deg med?»

Jeg tror det var da det skjedde. Eller et millisekund før det.

Samtidig som han spurte hva han kunne hjelpe med, sa jeg hva jeg trengte hjelp til, men stoppa før jeg hadde fullført setningen. Han tenkte nok «jeg gjentar spørsmålet,» men etter en liten forsinkelse, oppfatta jeg hva han hadde spurt om i sta, imens jeg snakka, så jeg presenterte problemet på nytt, helt samtidig som han, for andre gang, spurte hva han kunne hjelpe med. Denne gangen sa vi nok bare to ord hver før det ble stille igjen. Jeg visste ikke hva de to ordene hans var, og om de betydde at han hadde oppfatta problemet mitt i ettertid, slik som jeg hadde oppfatta spørsmålet hans, eller om han bare gjentok spørsmålet sitt, så jeg venta på at han skulle si noe. Han tenkte at «hun her vet å presentere problemet sitt uten klarsignal fra meg», så han venta også.

Stille.

Så, for tredje gang, begynte vi å snakke i munnen på hverandre, og jeg tenkte «er det mulig?» og han tenkte «for en håpløs kunde, gi meg lunsjpause!» Nå fyrte jeg løs, sa det jeg skulle si, og akta å fortsette uansett om han sa noe eller ikke, ingenting kunne stoppe meg. Det fungerte.

Jeg fikk assosiasjoner til de gangene jeg går på et fortau, en person kommer gående mot meg på samme side, og begge svinger for å unngå å gå på hverandre. Deretter ser begge at den andre svinger, og svinger så tilbake, og ser at den andre også svinger tilbake, så vi svinger nok en gang. Etter tre ganger pleier vi ikke å svinge mer, bare en av oss, det ordner seg stort sett da. Jeg snakka om dette fenomenet med ei, og sa at jeg føler meg passe dum, faktisk flau, de gangene jeg ikke forstår medmennesker godt nok til å skjønne at «denne gangen vil den andre skifte side, så jeg kan bare fortsette,» eller «idag kommer personen til å reagere seinere enn meg, så nå må jeg svinge.» Hun poengterte at det andre mennesket heller ikke klarer å forstå hva jeg kommer til å gjøre, så sånn sett er vi like dumme. Hun fortalte også at hun alltid sier «Takk for dansen» til vedkommende etter en sånn episode, og nå sitter jeg og tenker på at hun må være en av de fineste og minst selvhøytidelige menneskene man kan møte på på fortauet.

Forurensning

Torsdag, seks minutter på halv ni. Stod med de kalde hendene i hver si jakkelomme, den høyre sammen med en pakke drops, den venstre rundt busskortet, klar til å gå ombord. For tidlig ute, som alltid. Et kjennetegn, karaktertrekk, en del av identiteten min.

Jeg ble stående og tenke på om renholdsmannen, han som går nede ved vannkanten langs Breiavatnet en tidlig torsdagsmorgen, noen gang har plumpa uti, eller om en av kollegaene hans har gjort det, for det er sikkert ikke bare én som plukker søppel rundt Breiavatnet. Han fikk nok gå hjem, i så fall, for å skifte klær og vaske byen ut av ørene. I lunsjpausen snakka alle om ham. De lo, og hele han ble rød og varm. Han kom av og til med et nervøst, lite, og ikke særlig overbevisende «hehe.» Trengte å få hendelsen på avstand før han så at det var morsomt selv, før han fortalte det til barna sine rundt middagsbordet – «pappa måtte hjem og skifte, han ramla uti Breiavatnet» – eller mora seg med vennene sine en sen fredagskveld.

Idag holdt han seg på land. Det var fortsatt mørkt ute, med et lilla skjær på himmelen. På bussturen skulle det vise seg at hele himmelen hadde forberedt seg på å bli rosa, så fin at ingen fanga sannheten selv om alle prøvde å ta bilde. I november sa ei dame til meg at rosafargen på himmelen kommer av forurensning. Jeg har alltid trodd at det er den bortgjemte sola som gjør det, som på overskya dager sier et lite, dog svært overbevisende «hei, jeg er her likevel,» men nå er jeg ikke sikker lenger, tenk om det er forurensning?

Torsdag, ni minutter på tre. Jeg har alltid likt bedre å gå tur langs sjøen enn i skogen, enda jeg ikke er glad i å bade. Derfor er det der jeg går. Jeg har ikke en fast rute, må se an om svanene er der. Om svanene er på berget eller sjøen, går jeg fort forbi, men er de på fortauet snur jeg momentant, pulsen øker. Jeg går, møter stort sett syklister på vei hjem fra jobb, men også mennesker på spasertur. Det regner, og jeg antar at det er derfor tolv av de seksten jeg møter idag har hund. Fire uten. Kun fire. Og så meg, enn så lenge. Det blir fem av søtten.

Den vakre himmelen ble borte før jeg fikk tid til å nyte den denne gangen, for alt jeg tenkte på var om det virkelig var forurensning som gjorde himmelen sånn, og jeg tenkte at det er jo vanvittig mye trafikk nå, Stavanger om morgenen er full av biler og busser og folk som kommer for sent. Himmelen er i så fall den fineste forurensningen jeg har sett. Nei, jeg klarer ikke å tro det, vil ikke tro det.

Han bar paraplyen under armen

På vei hjem fra jobb var det opplett, og jeg hadde akkurat gått ut døra da jeg kom på at jeg hadde glemt paraplyen. Gikk inn og henta den, tenkte at det hadde vært så dumt hvis ikke, for det ville sikkert komme regn igjen snart, og jeg har kun denne ene igjen. Denne høsten har to av paraplyene mine blitt ødelagt, og èn blitt gjenglemt et sted. For meg er det ny rekord i paraplyforbruk. Den jeg har igjen er rosa med Hello Kitty på, ei venninne kjøpte den til meg i Hong Kong. Det var ikke plass til den i veska, og siden jeg hadde for få hender der og da, tok jeg den under armen. Fikk med ett et klart minne om pappa – han bar paraplyen sin under armen. Jeg er så takknemlig for slike minner, små eller store, som dukker opp. Nå kommer jeg ikke på noen jeg kjenner som gjør det, bærer paraplyen under armen, men det er kanskje bare fordi det stort sett regner når man har paraply, og man derfor har den oppslått, ikke under armen. Eller kanskje det bare er fordi jeg liker å tenke på pappa, på særtrekkene hans, tingene han sa og gjorde, på at det var en av dem, uten at vi på noe som helst tidspunkt tenkte på det da. Nå var det jeg som gikk der og helt tilfeldig måtte holde paraplyen under armen et lite minutt, et lite minutt som skulle minne meg om ham. Paraplyen hans, den mørkeblå eller svarte, var av god kvalitet. Han var opptatt av det, spesielt på lommebøker, penner, jobbvesker og kanskje paraplyer. Jeg vet ikke om Hello Kitty-paraplyen min er av god kvalitet eller ikke, vet ikke helt hvordan man definerer god paraplykvalitet på vestlandet, men det er den eneste jeg fortsatt har, og det må jo være et godt tegn. Når jeg tenker meg om, er det mange – spesielt menn – som bærer paraplyen under armen. Pappa var en av dem.