En skjæres hjem

Lyktestolpen nærmest leiligheten min, skiller seg ut fra de andre i gata. To skjærer holder nemlig på å bygge årets reir. Jeg har sett lyktestolpereir før, og vet at det er forholdsvis normalt. Men lurt? Nei.

De bruker svært mye energi, vil jeg tro, på å fly og hente greiner, for så å skulle plassere hver enkelt grein på den beste måten. Ikke så rart, alle vil jo ha en viss kvalitet og estetikk over hjemmet sitt. Det rare er at til tross for at halvparten av greinene faller ned, fortsetter de byggeprosessen. Det forundrer meg. Jeg har nemlig hørt at skjærer skal være smarte. 

Når en grein faller ned, tenker de ikke at det er fordi lyktestolpen har få krumninger og gode plasser å feste greinene. De tenker ikke at de burde ha valgt å bygge i et vanlig tre i stedet. De tenker «æsj, den greina funka ikke, den heller,» for så å fly langt vekk for å hente en ny. Alle på bakken er visst ubrukelige. Og det blir stadig flere av dem.

Smerteterskel

Jeg kom til å tenke på en pasient en kveld, da jeg stod på badet og skulle ta nesespray før leggetid. Nesespray føles for meg verre enn alle sprøytestikk jeg har fått så langt i livet. Selv om jeg teller og lover meg selv å spraye på «tre,» står jeg alltid og teller om og om igjen i mange minutter. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare det. En gang endte jeg opp med å kun spraye det ene neseboret, det ble rett og slett for mye for meg – hvordan kan jeg ville meg selv så vondt?

For ikke lenge siden, skulle jeg legge inn en pvk, en veneflon, i en pasients blodåre. Pasienter har svært ulik smerteterskel, og det er greit. Jeg har sikkert ikke den høyeste selv. Jeg har ikke opplevd så ekstrem smerte enda, men vet at øynene blir blanke når jeg får vondt. Men jeg vet også at jeg har evnen til å forstå at smerte som ledd i veien til noe positivt, er lettere å takle. Og så vet jeg at øynene ikke bare blir blanke av vondt, de blir blanke når jeg smiler eller gjesper også. Ergo er tårene mine sjelden til å stole på.

Pasienten viste tydelig ubehag og redsel bare ved tanken på det som skulle skje. Jeg kunne gjort det fort uten noe snikksnakk, men i hennes tilfelle ville det vært et overgrep. Derfor prøvde jeg heller å forklare at stikket kom til å gjøre litt vondt, men at det ville gå fort over. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte med å forklare enkelt at det lille stikket faktisk måtte til før hun kunne få medisin. Og medisinen var nødvendig for å kurere sykdomstilstanden hennes, som jo faktisk var vondere enn stikket. Hun sa at litt kunne hun tåle, før hun føyde til «Men det får da være måte på smerte!» Jeg ble ærlig talt oppgitt. Ubehaget av en veneflon er virkelig ikke høyt oppe på smerteskalaen.

En kveld stod jeg altså på badet og tenkte «men det får da være måte på smerte!» Deretter lo jeg litt for meg selv, telte til tre, og spraya. Jeg kunne ikke bli oppgitt av en pasient, for så å nøle med sprayen selv. Jeg brukte stoppeklokke for å presse meg selv til å gjøre det fort, og sprayer nå begge neseborene på under åtte sekunder. Nå snakker vi.

Te

Jeg er blant fåtallet som hverken liker kaffe eller te. Lukta er ofte god, men ikke smaken. Kanskje jeg burde prøve litt hardere å like det, for selv om det stort sett ikke er noe problem, finnes det anledninger hvor det forventes at man takker ja. Det er da jeg takker nei. En gang, jeg skal ikke røpe hvem jeg var på besøk hos, fikk jeg spørsmålet «Vil du ha kaffe eller te?» og etter å ha svart «Bare vann, takk,» fikk jeg en kopp nykokt vann. To små slurker senere, sneik jeg meg ut på kjøkkenet og bytta det ut med kaldt.

Av kaffe og te, ser jeg på te som både enklest og mest aktuelt å lære seg å like. Kaffe er så bittert. Jeg fikk dessuten en tesil i velkomstgave i et abonnement en gang, det er sikkert to år siden allerede. Tenkte at om jeg ikke kom til å drikke te ved bruk av den, kom jeg aldri til å gjøre det. Tesila er nemlig av så fint og funksjonelt design, at å få mulighet til å bruke den burde være motivasjon nok i seg selv, bare se:

  
På en bytur med mamma, spurte jeg henne en gang hvilken te hun trodde jeg kunne lære meg å drikke. Hun svarte ved å spørre hvilke smaker jeg liker, og jeg sa «De fleste, så lenge de ikke er blanda med varmt vann.» Det er mulig at teprosjektet mitt er dømt til å mislykkes.

Skadefryd

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg lider av en eller annen grad av skadefryd.

I år hadde jeg min første ordentlige sommerferie som voksen – en lang, sammenhengende ferie som ikke skulle brukes som assistent et sted. Feriejobbing er vel og bra, og har gitt verdifulle øyeblikk, menneskemøter og erfaringer. Det er på grunn av feriejobbinga jeg fant ut at jeg ville bli sykepleier – et yrke jeg trives bedre og bedre og bedre i. Likevel er jo feriefri best. Ferier er til for å hvile.

Som forholdsvis ny på dette området, vet jeg ikke sikkert enda, men jeg har danna meg et bilde av at om det står mellom tidlig og sein ferie, er den seine best. Den tidlige kommer før man i det hele tatt har merka at det er sommer, og den slutter for tidlig. Den slutter, man kommer tilbake på jobb, og møter en gjeng ferieklare kollegaer. Man møter dem kanskje når man selv har litt problemer med å forstå og godta at ferien er over allerede. De som har tidlig ferie har like mange uker, og koser seg like mye, men jeg kan ikke la være å tenke at det er best å jobbe først, og feriere etterpå. Spare det beste til slutt. Dessuten, og det er her skadefryden kommer inn, tror jeg at jeg føler meg ekstra bra når jeg ser at halvparten av kollegaene mine er tilbake på jobb, imens jeg har mange uker fri foran meg. Hadde fri vært like godt dersom alle andre også hadde hatt det samtidig? Jeg vet ikke, kanskje, men jeg tror ikke det.

Neste år blir ferien tidlig, og jeg kommer til å overbevise meg selv om at tidlig er like bra. Minst. For da har man innstilt seg på det, er klar som et egg når ferien kommer, og – her kommer det igjen – de andre må vente mange uker før det er sin tur. Skadefryd.

Barnetekket

I oppveksten min, og så langt i livet, har jeg ikke hatt spesielt mye med barn yngre enn meg selv å gjøre. Jeg kan nesten ikke huske å ha sittet barnevakt, og har overhodet ikke greie på et barns utvikling. Jeg vet ikke når det begynner å snakke, å gå, å leke med leker med små, farlige deler, eller å gå over fra å spise babymat til vanlig mat. Når muligheten byr seg, er ikke jeg en av dem som spør foreldrene om jeg kan få holde ungen. Derfor vil jeg bli en blanding av redd og flau hvis noen spør meg om jeg kan sitte barnevakt. Ikke fordi jeg ikke har tid eller lyst, men fordi jeg ikke har peiling. Med gode nok instruksjoner, vil det nok gå bra, det også.

Det er fint med barn, det er jo et under hver gang et blir født, så misforstå meg rett når jeg sier at jeg synes babyer er stygge. Selvsagt bare de første dagene etter fødselen, etter det blir de søte – nesten like søte som hundevalper og kattunger. Men når alle andre sier «å, så søt», med verdens lengste «å» og «ø», til det lille skrukketrollet med rar farge, fjerne øyne, og sine egne kloremerker i ansiktet, bare smiler jeg høflig og i visshet om at barnet vil bli søtt. Det trenger som sagt ikke mer enn noen dager på seg.

Jeg liker barn, det er ikke det. Veldig mange barn liker jeg til og med bedre enn voksne, både i størrelse og væremåte. Og jeg har vært barnevakt. Så vidt. Et par ganger, kanskje, for ei søt, lita jente som jeg via instagram har fått med meg at var konfirmant i år. Det er cirka ni år siden jeg flytta fra bygda hennes og trodde at alle ungene der ville være små for alltid. Jeg tok feil.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette med barn, er at noen ganger kommer de på besøk til pasientene mine på sykehuset. Vanligvis nøyer jeg meg med å smile til dem, men en sjelden gang tør jeg å spørre hva de heter eller noe annet altfor opplagt. Kun én gang i løpet av mitt første år som sykepleier, har jeg funnet plastsprøyter og plaster, satt meg ned på huk, og lekt sykehus. Lekt sykehus på sykehuset.

Sist jeg var i kontakt med et barn i jobbsammenheng, var det et som var så lite at det hørte til i en barnevogn. Det er egentlig der problemene mine begynner – når de er så små at de bor i barnevogner. Jeg ble spurt om å passe på det en liten stund, og kunne naturligvis ikke svare nei, da den pårørende var avhengig av hjelp. Så der ble jeg stående i gangen, flau som få, for ikke ante jeg hvor jeg skulle se og hva jeg skulle si. Så jeg bare smilte litt, og så meg desperat om etter en kollega som kunne ta over, men uten hell. Fant et lite kosedyr i vogna, og rakte det mot babyen, men da de knøttsmå fingrene tok tak i kosedyret, begynte jeg å nappe helt forsiktig i den andre enden, ha drakamp. Dette fordi jeg er en hundeeier, og det er sånn jeg er vant til å leke. Jeg slutta så snart jeg innså hva jeg holdt på med, og en kollega tok over. Lettelsen min var stor, og gleden hennes enda større der hun gikk frem og tilbake i sykehusgangen med vogna, som om hun ikke hadde gjort annet. Alle hvitkledde på jobb endte opp i en flokk rundt henne, for det var virkelig en av de søteste babyene jeg har sett. Med smilehull, krøllete hår, og ikke et eneste kloremerke å se. Det var bare det at det hørte til i en barnevogn.

  

Året jeg skulle være forberedt

Det er ikke alltid lett å henge med på hvilken dag eller hvilket år det er, heller ikke hvor gammel man er. På grunn av at man over natta skal forholde seg til en ny alder, tenkte jeg ett år å stille forberedt. Jeg tror det var den våren jeg fylte 22. Før våren kom, hadde jeg tenkt så mye på at jeg skulle bli 22, at jeg uten at jeg skjønte det selv, trodde jeg allerede var det. Da jeg fikk bursdagsgave fra ei venninne, trodde jeg hun hadde skrevet feil, for jeg mente helt oppriktig at jeg ble 23. «Hvorfor står det 22?» spurte jeg, ikke for å gjøre henne flau, men fordi det var morsomt. Det er en uskreven regel at man enten skal vite sikkert hvor gammel personen blir, eller la være å skrive alderen på kortet. Da jeg spurte, trodde hun nok et øyeblikk at jeg hadde falt ned en trapp og slått hodet, men hun svarte som sant var, nemlig «fordi det er 22-årsdagen din.» Jeg forstod at hun hadde rett.

Denne formen for forberedelse har ikke skjedd flere ganger, hverken før eller siden, men jeg merka at det foregikk noe rart i hodet tida før 25-årsdagen. Før jeg faktisk fylte år, tok jeg meg selv i å tro at jeg var 25. Det var ikke den latterlige og totalt meningsløse «jeg er i ferd med å bli gammel»-panikken enkelte får allerede når de fyller 20, 25 eller 30. Det var ganske enkelt for å lære meg den nye alderen, slik som det året jeg ble 22, men også fordi jeg ikke liker forventningene til dagen. Denne forventningsgreia er like latterlig som det å tro at man er gammel, jeg vet det, men den er høyst reell. Jeg liker ikke forventningene om å feire, invitere, lage mat andre skal spise, og være så glad og fin som det forventes. Derfor kunne jeg mer enn gjerne blitt 26 både i år og neste år, og latt begge dagene forbigå forholdsvis stille, men jeg klarte det. Jeg mestret å bli 25, slik som så mange andre, og har nå fire ubetydelige bursdager foran meg før jeg trenger å møte lignende forventninger igjen.

En sykepleiers natteliv

Rett før vekkerklokka ringte en morgen denne uka, drømte jeg at vi hadde førti pasienter innlagt på avdelingen. For dere som ikke klarer å se det helt for dere, det vil si omtrent alle leserne mine, er førti pasienter mer enn dobbelt så mye som det vi har plass til. I tillegg til at pasientrommene var fullt opp, var det senger langs begge veggene i hele korridoren og rundt skranken. Sykehuskorridorene er ikke spesielt brede, så for å komme oss forbi sengene, måtte vi gå sidelengs som krabber, alle mann, eller rettere sagt kvinner. Med få unntak er vi bare kvinner. Sniker derfor inn en litt malplassert oppfordring til dere menn: Husk at det ikke er nødvendig at alle mannlige sykepleiere ender opp i psykiatrien, anestesien eller som avdelingsledere, selv om det også er vel og bra. Tilbake til korridoren. Se for deg morgenstell med vaskefat, urinflasker og skillevegger. Se for deg blodtrykksmåling, medisinutdeling og frokostservering. Se for deg legevisitt. Se for deg rullestoler, og hvordan vi hvitkledde står på rekke og rad mellom korridorsengene for å løfte pasienter, og deretter rullestoler, trygt forbi alle sengene, litt som om vi var på rockekonsert og en artist hadde stupt fra scenen.



Eventuelt kan du velge å se for deg alle sykepleierne på enhjulssykler, samtidig som vi sjonglerer med medisinbeger, frokostbrett, venefloner og vaskevannsfat, i et desperat forsøk på å gi riktig hjelp til riktig pasient, og å unngå å søle vann på noen eller noe. Det var nemlig litt sånn det føltes i drømmen. Lenge leve pasientsikkerhet!



Jeg har en tendens til å ha jobbrelaterte drømmer, spesielt etter kveldsvakter. Underbevisstheten fortsetter tydeligvis å være på jobb hele natta. En natt hadde vi en kortvokst pasient med KOLS-forverring innlagt. Ikke i virkeligheten, men i drømmen. Det var noe med sengeinnstillingene som ikke var optimale. Vi stilte ryggenden opp, fotenden ned, plasserte puter, og vippet hele senga, men den passet ikke med lengden på ryggen og beina, og pasienten som hadde vondt for å puste, fikk det ikke bedre. Vi styrte på, satte hele avdelingen og etasjen i sving for å finne en løsning. Det var ikke måte på hvor mye forskjellig vi prøvde, før vi endelig kom på at en kortere seng fra barneavdelingen måtte være perfekt. Nå vet jeg at hvis problemet en gang oppstår, og hvis den kortvokste synes det er ok, skal jeg foreslå en barneseng før jeg setter hele etasjen på saken. Hvor sannsynlig det er at jeg får bruk for denne lærdommen, er en annen sak.

Man kan si mye rart om helsevesenet, men ikke beskyld oss for å være dårlige på enhjulssykling om nettene!