I en alder av 32 år har jeg omsider fått førerkort. Det åpner for en del nye situasjoner i livet, noe som kanskje kan merkes på et par blogginnlegg fremover. Med «fått» førerkort mener jeg forresten «betalt dyrt både økonomisk, tidsmessig og mentalt».
En mørk ettermiddag i oktober var jeg ute i bilen. Jeg satt stille og prøvde å koble mobilen til, idet jeg så jeg en bekjent gå forbi. Selv om det ikke gjorde noe å bli sett, følte jeg meg litt vel opplyst inne i bilen. Jeg skrudde av bilen fordi jeg foretrakk å ikke bli lagt merke til. Foreløpig har jeg lite erfaring med bilen i mørket, men lærte da at når motoren skrus av, skrus alle innvendige lys på. I utgangspunktet en fin funksjon, det, men kanskje ikke helt optimal denne ettermiddagen.
I stedet for å sitte litt stille og skjult i mørket, var det som å rope «Ikke se på meg!» mens jeg dansa rundt i neongul badedrakt.
Se for deg at du har en time på sykehuset. Det er en rutinemessig årskontroll, og du har regnet god tid siden du vet at det er vanskelig å finne parkering. Denne gangen var du heldig, og er tidlig på plass på venterommet. Der sitter du tålmodig med mobilen som tidsfordriv. Andre venter også, og dere unngår all unødvendig blikkontakt. Etter å ha lest det du fant interessant i VG, overskriftene i lokalavisa og skal til å sjekke Instagram, kommer en tekstmelding: Gå til rom A6. Du reiser deg, drar litt i jakka i tilfelle den har krølla seg opp, og går bortover gangen.
Fremme ved døra banker du på og åpner. Du er klar til å sette deg, ta av jakka og måle blodtrykket. Du er klar for de vanlige spørsmålene, du har tenkt å få fornyet resepten siden du først er her, men i stedet møter du meg. Dagen tar en uventa vending.
Hei, sier jeg smilende, og du svarer. Skal du fikse noe? fortsetter jeg, og du ser på meg. Svarer ikke. Du skjønner vel ikke helt hva du skal svare, for legen pleier ikke å starte timen sånn. Hun kunne nok gjort det, tenker du, du er her jo av en grunn, men du er usikker på hvor mye som kan fikses på timen uansett. Jeg ser spørrende tilbake på deg. Er litt forundra over at du kommer alene, for vaktmesterne på huset går ofte to og to.
Siden svaret ditt uteblir, har jeg starta et lite problemløsingssøk i hodet mitt. Det er da det slår meg – du er ikke vaktmester, du er pasient. Kan forresten godt hende du er vaktmester også, for jakka med kraftig stoff og store lommer ligner en vaktmesterjakke, men det kan like gjerne hende at du er lærer, tannlege eller bilmekaniker. Jeg tror ikke du er frisør eller advokat, men skal ikke trekke noen konklusjoner så fort. Dette vet jeg ingenting om. Det slår meg altså at du er en pasient og har fått beskjed om å komme til kontoret hvor jeg sitter. Jeg burde skjønt det, tenker nok du. Jeg sitter jo med hvit uniform på og journalen like foran meg.
Tiden hvor vi personlig gikk til venterommet og henta neste pasient er nesten forbi. Vi har teknologi i kontinuerlig utvikling, og har tatt i bruk et system hvor pasientene registrerer seg som møtt på sin mobil når de kommer frem til poliklinikken. Videre kaller behandler pasienten inn og velger eget romnummer ved hjelp av et par tastetrykk. Vi vurderte lenge et slags rullebånd i gangen, slik de har på store flyplasser, så vi nesten kunne slippe å reise oss fra kontorstolene, men i stedet fikk vi altså dette datasystemet hvor vi slipper å reise oss. Dessverre har ikke systemet noen GPS-funksjon, så vi må fortsatt vite hvilket rom vi sitter på slik at vi kaller pasienten inn til riktig sted. Hvis ikke får fort kollegene våre uventa besøk, og pasientene uventa spørsmål.
Jeg har mange ganger hatt lyst til å begynne å skrive igjen. Likevel stopper det, både på grunn av manglende inspirasjon og frykten for hva folk vil synes om at det i perioder kan komme to innlegg på én uke, før det deretter går tre år til neste gang. For la oss være ærlige, slik blir det. Dessuten er ikke blogging hva det engang var. Ikke så vanlig lenger, nå som lignende gjøres kjapt og greit på andre og mer effektive sosiale medier.
Kanskje stopper tanken om å skrive også med at livet mitt ikke er spesielt begivenhetsrikt. Men vet du, når jeg tenker meg om var ikke livet mitt begivenhetsrikt før heller. Det holdt å overhøre en samtale på bussen. Det holdt til og med å overhøre min egen indre dialog. Likevel hadde jeg noen faste lesere, hvorav et par av dem ikke engang tilhørte familien min. Ikke verst, hæ? Kanskje jeg skal starte skrivinga igjen, men sende «blogginnleggene» i posten til dem i stedet? Nei, det blir med en gang både mer tungvint for meg, og mindre tilgjengelig for mine hemmelige beundrere, så hvis det skal bli noe av får jeg gå for den brede, offentlige internettvarianten.
Grunnen til at jeg vurderte (vurderer?) å gjenoppta bloggen, er enkel: Jeg liker å skrive. Har likt det så lenge jeg kan huske. Og skrivinga hjelper meg å se ting fra flere synsvinkler. Jeg har, som de fleste andre, flere stemmer i hodet. Den kritiske stemmen snakker alltid så høyt, irriterende og overbevisende, mens den snille er musestille og vil ikke være til bry. Men den stille stemmen tar mer plass når jeg skriver. Det er bra for meg.
Hei, bloggen. Jeg er tilbake. Men til deg som har lest så langt, vennligst skru forventningene helt ned. Det er bedre med to positive overraskelser enn åtti skuffelser.
Lyktestolpen nærmest leiligheten min, skiller seg ut fra de andre i gata. To skjærer holder nemlig på å bygge årets reir. Jeg har sett lyktestolpereir før, og vet at det er forholdsvis normalt. Men lurt? Nei.
De bruker svært mye energi, vil jeg tro, på å fly og hente greiner, for så å skulle plassere hver enkelt grein på den beste måten. Ikke så rart, alle vil jo ha en viss kvalitet og estetikk over hjemmet sitt. Det rare er at til tross for at halvparten av greinene faller ned, fortsetter de byggeprosessen. Det forundrer meg. Jeg har nemlig hørt at skjærer skal være smarte.
Når en grein faller ned, tenker de ikke at det er fordi lyktestolpen har få krumninger og gode plasser å feste greinene. De tenker ikke at de burde ha valgt å bygge i et vanlig tre i stedet. De tenker «æsj, den greina funka ikke, den heller,» for så å fly langt vekk for å hente en ny. Alle på bakken er visst ubrukelige. Og det blir stadig flere av dem.
Jeg kom til å tenke på en pasient en kveld, da jeg stod på badet og skulle ta nesespray før leggetid. Nesespray føles for meg verre enn alle sprøytestikk jeg har fått så langt i livet. Selv om jeg teller og lover meg selv å spraye på «tre,» står jeg alltid og teller om og om igjen i mange minutter. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare det. En gang endte jeg opp med å kun spraye det ene neseboret, det ble rett og slett for mye for meg – hvordan kan jeg ville meg selv så vondt?
For ikke lenge siden, skulle jeg legge inn en pvk, en veneflon, i en pasients blodåre. Pasienter har svært ulik smerteterskel, og det er greit. Jeg har sikkert ikke den høyeste selv. Jeg har ikke opplevd så ekstrem smerte enda, men vet at øynene blir blanke når jeg får vondt. Men jeg vet også at jeg har evnen til å forstå at smerte som ledd i veien til noe positivt, er lettere å takle. Og så vet jeg at øynene ikke bare blir blanke av vondt, de blir blanke når jeg smiler eller gjesper også. Ergo er tårene mine sjelden til å stole på.
Pasienten viste tydelig ubehag og redsel bare ved tanken på det som skulle skje. Jeg kunne gjort det fort uten noe snikksnakk, men i hennes tilfelle ville det vært et overgrep. Derfor prøvde jeg heller å forklare at stikket kom til å gjøre litt vondt, men at det ville gå fort over. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte med å forklare enkelt at det lille stikket faktisk måtte til før hun kunne få medisin. Og medisinen var nødvendig for å kurere sykdomstilstanden hennes, som jo faktisk var vondere enn stikket. Hun sa at litt kunne hun tåle, før hun føyde til «Men det får da være måte på smerte!» Jeg ble ærlig talt oppgitt. Ubehaget av en veneflon er virkelig ikke høyt oppe på smerteskalaen.
En kveld stod jeg altså på badet og tenkte «men det får da være måte på smerte!» Deretter lo jeg litt for meg selv, telte til tre, og spraya. Jeg kunne ikke bli oppgitt av en pasient, for så å nøle med sprayen selv. Jeg brukte stoppeklokke for å presse meg selv til å gjøre det fort, og sprayer nå begge neseborene på under åtte sekunder. Nå snakker vi.
Jeg er blant fåtallet som hverken liker kaffe eller te. Lukta er ofte god, men ikke smaken. Kanskje jeg burde prøve litt hardere å like det, for selv om det stort sett ikke er noe problem, finnes det anledninger hvor det forventes at man takker ja. Det er da jeg takker nei. En gang, jeg skal ikke røpe hvem jeg var på besøk hos, fikk jeg spørsmålet «Vil du ha kaffe eller te?» og etter å ha svart «Bare vann, takk,» fikk jeg en kopp nykokt vann. To små slurker senere, sneik jeg meg ut på kjøkkenet og bytta det ut med kaldt.
Av kaffe og te, ser jeg på te som både enklest og mest aktuelt å lære seg å like. Kaffe er så bittert. Jeg fikk dessuten en tesil i velkomstgave i et abonnement en gang, det er sikkert to år siden allerede. Tenkte at om jeg ikke kom til å drikke te ved bruk av den, kom jeg aldri til å gjøre det. Tesila er nemlig av så fint og funksjonelt design, at å få mulighet til å bruke den burde være motivasjon nok i seg selv, bare se:
På en bytur med mamma, spurte jeg henne en gang hvilken te hun trodde jeg kunne lære meg å drikke. Hun svarte ved å spørre hvilke smaker jeg liker, og jeg sa «De fleste, så lenge de ikke er blanda med varmt vann.» Det er mulig at teprosjektet mitt er dømt til å mislykkes.
berityuriko.wordpress.com 