Godt med det som er gjort

Personlig er jeg virkelig tilhenger av å jobbe først og hvile etterpå, mye fordi at om man først setter seg ned, er det fort gjort å bli sittende. Med «man» mener jeg «jeg.» Det er bare så greit å distansere seg fra negative egenskaper ved å bytte vekk jeg-ordet. Uansett. Før gjorde jeg vanligvis det jeg skulle gjøre med en gang, spesielt om det som skulle gjøres var kjedelig, for det er unødvendig å bruke tid på å grue seg eller tenke på at man skal gjøre noe kjipt. Da jeg gikk det siste året på videregående, begynte jeg å utsette ting, uten at jeg helt vet hvorfor. Tror ganske enkelt jeg ble sliten, at livet ble litt for mye for meg. Det å utsette er deilig, må jeg innrømme. Det er litt mer avslappa, og jeg har gjort en viktig erfaring, nemlig at mye blir gjort like bra selv om det gjøres i siste liten. Og om ikke like bra, så i alle fall godt nok.

I jobbsammenheng er jeg fortsatt som før. Jeg vet jo aldri når det plutselig skjer noe uventa, så jeg prøver hele tiden å forberede og gjøre klart alt jeg kan når jeg har mulighet til det. Hjemme er situasjonen en litt annen. Jeg har grei nok kontroll på leiligheten, det er ikke det, men jeg utsetter. Jeg utsetter å vanne blomster, utsetter å skrive bursdagskort, betale regninger, og ta oppvasken, til tross for hvor enkle disse oppgavene egentlig er. Så jeg har tatt meg i det, og holder fortsatt på å vende meg til å gjøre ting med en gang.

I tillegg til jobb, finnes det imidlertid noen ting jeg ikke utsetter. Kalendere. Nesten hver kveld snur jeg kalenderen slik at den er riktig til morgenen etter, og det er da jeg tenker med meg selv at nei, det er ikke alltid godt med alt som er gjort.

Reklamer

Påskeegget

I dag bretta jeg en melkekartong som har stått til tørk alvorlig lenge.


Det var da jeg innså at jeg aldri fant påskeegget, til tross for iherdig leting.

En skjæres hjem

Lyktestolpen nærmest leiligheten min, skiller seg ut fra de andre i gata. To skjærer holder nemlig på å bygge årets reir. Jeg har sett lyktestolpereir før, og vet at det er forholdsvis normalt. Men lurt? Nei.

De bruker svært mye energi, vil jeg tro, på å fly og hente greiner, for så å skulle plassere hver enkelt grein på den beste måten. Ikke så rart, alle vil jo ha en viss kvalitet og estetikk over hjemmet sitt. Det rare er at til tross for at halvparten av greinene faller ned, fortsetter de byggeprosessen. Det forundrer meg. Jeg har nemlig hørt at skjærer skal være smarte. 

Når en grein faller ned, tenker de ikke at det er fordi lyktestolpen har få krumninger og gode plasser å feste greinene. De tenker ikke at de burde ha valgt å bygge i et vanlig tre i stedet. De tenker «æsj, den greina funka ikke, den heller,» for så å fly langt vekk for å hente en ny. Alle på bakken er visst ubrukelige. Og det blir stadig flere av dem.

Er du institusjonalisert?

På sykehuset snakker vi noen ganger om de institusjonaliserte pasientene. Ikke fordi det er så mange av dem, men fordi noen få av pasientene blir litt for komfortable. De blir «avhengige» av hjelp  de ikke lenger trenger, får rare forventninger helsepersonell egentlig ikke tenker at vi skal eller bør innfri. De er rett og slett kravstore, og tror noen ganger at de kan bestemme alt selv nå som de kjenner rutinene våre. Det er ingen hemmelighet at disse pasientene vil vi sende hjem så snart de er friske nok til det. Gjerne før, men det går selvsagt ikke. Behandling, jepp. Respekt, jepp. Men så utskrivning.

Hva om vi ansatte også havner i det sporet? Hva om vi gror fast, tror vi kan bestemme, tror vi kan gjøre som vi alltid har gjort? Har urimelige forventninger til de rundt oss? Blir vi trangsynte, kjipe, lite åpne for nye ideer? Bør ikke vi også skrives ut? Ikke sparkes, ikke gis opp, men innse hvor vi er, hvordan vi tenker, hvilket spor vi kjører i? Bytte arbeidssted eller endre litt på tenkemåten?

Smerteterskel

Jeg kom til å tenke på en pasient en kveld, da jeg stod på badet og skulle ta nesespray før leggetid. Nesespray føles for meg verre enn alle sprøytestikk jeg har fått så langt i livet. Selv om jeg teller og lover meg selv å spraye på «tre,» står jeg alltid og teller om og om igjen i mange minutter. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare det. En gang endte jeg opp med å kun spraye det ene neseboret, det ble rett og slett for mye for meg – hvordan kan jeg ville meg selv så vondt?

For ikke lenge siden, skulle jeg legge inn en pvk, en veneflon, i en pasients blodåre. Pasienter har svært ulik smerteterskel, og det er greit. Jeg har sikkert ikke den høyeste selv. Jeg har ikke opplevd så ekstrem smerte enda, men vet at øynene blir blanke når jeg får vondt. Men jeg vet også at jeg har evnen til å forstå at smerte som ledd i veien til noe positivt, er lettere å takle. Og så vet jeg at øynene ikke bare blir blanke av vondt, de blir blanke når jeg smiler eller gjesper også. Ergo er tårene mine sjelden til å stole på.

Pasienten viste tydelig ubehag og redsel bare ved tanken på det som skulle skje. Jeg kunne gjort det fort uten noe snikksnakk, men i hennes tilfelle ville det vært et overgrep. Derfor prøvde jeg heller å forklare at stikket kom til å gjøre litt vondt, men at det ville gå fort over. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte med å forklare enkelt at det lille stikket faktisk måtte til før hun kunne få medisin. Og medisinen var nødvendig for å kurere sykdomstilstanden hennes, som jo faktisk var vondere enn stikket. Hun sa at litt kunne hun tåle, før hun føyde til «Men det får da være måte på smerte!» Jeg ble ærlig talt oppgitt. Ubehaget av en veneflon er virkelig ikke høyt oppe på smerteskalaen.

En kveld stod jeg altså på badet og tenkte «men det får da være måte på smerte!» Deretter lo jeg litt for meg selv, telte til tre, og spraya. Jeg kunne ikke bli oppgitt av en pasient, for så å nøle med sprayen selv. Jeg brukte stoppeklokke for å presse meg selv til å gjøre det fort, og sprayer nå begge neseborene på under åtte sekunder. Nå snakker vi.