Te

Jeg er blant fåtallet som hverken liker kaffe eller te. Lukta er ofte god, men ikke smaken. Kanskje jeg burde prøve litt hardere å like det, for selv om det stort sett ikke er noe problem, finnes det anledninger hvor det forventes at man takker ja. Det er da jeg takker nei. En gang, jeg skal ikke røpe hvem jeg var på besøk hos, fikk jeg spørsmålet «Vil du ha kaffe eller te?» og etter å ha svart «Bare vann, takk,» fikk jeg en kopp nykokt vann. To små slurker senere, sneik jeg meg ut på kjøkkenet og bytta det ut med kaldt.

Av kaffe og te, ser jeg på te som både enklest og mest aktuelt å lære seg å like. Kaffe er så bittert. Jeg fikk dessuten en tesil i velkomstgave i et abonnement en gang, det er sikkert to år siden allerede. Tenkte at om jeg ikke kom til å drikke te ved bruk av den, kom jeg aldri til å gjøre det. Tesila er nemlig av så fint og funksjonelt design, at å få mulighet til å bruke den burde være motivasjon nok i seg selv, bare se:

  
På en bytur med mamma, spurte jeg henne en gang hvilken te hun trodde jeg kunne lære meg å drikke. Hun svarte ved å spørre hvilke smaker jeg liker, og jeg sa «De fleste, så lenge de ikke er blanda med varmt vann.» Det er mulig at teprosjektet mitt er dømt til å mislykkes.

Skadefryd

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg lider av en eller annen grad av skadefryd.

I år hadde jeg min første ordentlige sommerferie som voksen – en lang, sammenhengende ferie som ikke skulle brukes som assistent et sted. Feriejobbing er vel og bra, og har gitt verdifulle øyeblikk, menneskemøter og erfaringer. Det er på grunn av feriejobbinga jeg fant ut at jeg ville bli sykepleier – et yrke jeg trives bedre og bedre og bedre i. Likevel er jo feriefri best. Ferier er til for å hvile.

Som forholdsvis ny på dette området, vet jeg ikke sikkert enda, men jeg har danna meg et bilde av at om det står mellom tidlig og sein ferie, er den seine best. Den tidlige kommer før man i det hele tatt har merka at det er sommer, og den slutter for tidlig. Den slutter, man kommer tilbake på jobb, og møter en gjeng ferieklare kollegaer. Man møter dem kanskje når man selv har litt problemer med å forstå og godta at ferien er over allerede. De som har tidlig ferie har like mange uker, og koser seg like mye, men jeg kan ikke la være å tenke at det er best å jobbe først, og feriere etterpå. Spare det beste til slutt. Dessuten, og det er her skadefryden kommer inn, tror jeg at jeg føler meg ekstra bra når jeg ser at halvparten av kollegaene mine er tilbake på jobb, imens jeg har mange uker fri foran meg. Hadde fri vært like godt dersom alle andre også hadde hatt det samtidig? Jeg vet ikke, kanskje, men jeg tror ikke det.

Neste år blir ferien tidlig, og jeg kommer til å overbevise meg selv om at tidlig er like bra. Minst. For da har man innstilt seg på det, er klar som et egg når ferien kommer, og – her kommer det igjen – de andre må vente mange uker før det er sin tur. Skadefryd.

Barnetekket

I oppveksten min, og så langt i livet, har jeg ikke hatt spesielt mye med barn yngre enn meg selv å gjøre. Jeg kan nesten ikke huske å ha sittet barnevakt, og har overhodet ikke greie på et barns utvikling. Jeg vet ikke når det begynner å snakke, å gå, å leke med leker med små, farlige deler, eller å gå over fra å spise babymat til vanlig mat. Når muligheten byr seg, er ikke jeg en av dem som spør foreldrene om jeg kan få holde ungen. Derfor vil jeg bli en blanding av redd og flau hvis noen spør meg om jeg kan sitte barnevakt. Ikke fordi jeg ikke har tid eller lyst, men fordi jeg ikke har peiling. Med gode nok instruksjoner, vil det nok gå bra, det også.

Det er fint med barn, det er jo et under hver gang et blir født, så misforstå meg rett når jeg sier at jeg synes babyer er stygge. Selvsagt bare de første dagene etter fødselen, etter det blir de søte – nesten like søte som hundevalper og kattunger. Men når alle andre sier «å, så søt», med verdens lengste «å» og «ø», til det lille skrukketrollet med rar farge, fjerne øyne, og sine egne kloremerker i ansiktet, bare smiler jeg høflig og i visshet om at barnet vil bli søtt. Det trenger som sagt ikke mer enn noen dager på seg.

Jeg liker barn, det er ikke det. Veldig mange barn liker jeg til og med bedre enn voksne, både i størrelse og væremåte. Og jeg har vært barnevakt. Så vidt. Et par ganger, kanskje, for ei søt, lita jente som jeg via instagram har fått med meg at var konfirmant i år. Det er cirka ni år siden jeg flytta fra bygda hennes og trodde at alle ungene der ville være små for alltid. Jeg tok feil.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette med barn, er at noen ganger kommer de på besøk til pasientene mine på sykehuset. Vanligvis nøyer jeg meg med å smile til dem, men en sjelden gang tør jeg å spørre hva de heter eller noe annet altfor opplagt. Kun én gang i løpet av mitt første år som sykepleier, har jeg funnet plastsprøyter og plaster, satt meg ned på huk, og lekt sykehus. Lekt sykehus på sykehuset.

Sist jeg var i kontakt med et barn i jobbsammenheng, var det et som var så lite at det hørte til i en barnevogn. Det er egentlig der problemene mine begynner – når de er så små at de bor i barnevogner. Jeg ble spurt om å passe på det en liten stund, og kunne naturligvis ikke svare nei, da den pårørende var avhengig av hjelp. Så der ble jeg stående i gangen, flau som få, for ikke ante jeg hvor jeg skulle se og hva jeg skulle si. Så jeg bare smilte litt, og så meg desperat om etter en kollega som kunne ta over, men uten hell. Fant et lite kosedyr i vogna, og rakte det mot babyen, men da de knøttsmå fingrene tok tak i kosedyret, begynte jeg å nappe helt forsiktig i den andre enden, ha drakamp. Dette fordi jeg er en hundeeier, og det er sånn jeg er vant til å leke. Jeg slutta så snart jeg innså hva jeg holdt på med, og en kollega tok over. Lettelsen min var stor, og gleden hennes enda større der hun gikk frem og tilbake i sykehusgangen med vogna, som om hun ikke hadde gjort annet. Alle hvitkledde på jobb endte opp i en flokk rundt henne, for det var virkelig en av de søteste babyene jeg har sett. Med smilehull, krøllete hår, og ikke et eneste kloremerke å se. Det var bare det at det hørte til i en barnevogn.

  

Året jeg skulle være forberedt

Det er ikke alltid lett å henge med på hvilken dag eller hvilket år det er, heller ikke hvor gammel man er. På grunn av at man over natta skal forholde seg til en ny alder, tenkte jeg ett år å stille forberedt. Jeg tror det var den våren jeg fylte 22. Før våren kom, hadde jeg tenkt så mye på at jeg skulle bli 22, at jeg uten at jeg skjønte det selv, trodde jeg allerede var det. Da jeg fikk bursdagsgave fra ei venninne, trodde jeg hun hadde skrevet feil, for jeg mente helt oppriktig at jeg ble 23. «Hvorfor står det 22?» spurte jeg, ikke for å gjøre henne flau, men fordi det var morsomt. Det er en uskreven regel at man enten skal vite sikkert hvor gammel personen blir, eller la være å skrive alderen på kortet. Da jeg spurte, trodde hun nok et øyeblikk at jeg hadde falt ned en trapp og slått hodet, men hun svarte som sant var, nemlig «fordi det er 22-årsdagen din.» Jeg forstod at hun hadde rett.

Denne formen for forberedelse har ikke skjedd flere ganger, hverken før eller siden, men jeg merka at det foregikk noe rart i hodet tida før 25-årsdagen. Før jeg faktisk fylte år, tok jeg meg selv i å tro at jeg var 25. Det var ikke den latterlige og totalt meningsløse «jeg er i ferd med å bli gammel»-panikken enkelte får allerede når de fyller 20, 25 eller 30. Det var ganske enkelt for å lære meg den nye alderen, slik som det året jeg ble 22, men også fordi jeg ikke liker forventningene til dagen. Denne forventningsgreia er like latterlig som det å tro at man er gammel, jeg vet det, men den er høyst reell. Jeg liker ikke forventningene om å feire, invitere, lage mat andre skal spise, og være så glad og fin som det forventes. Derfor kunne jeg mer enn gjerne blitt 26 både i år og neste år, og latt begge dagene forbigå forholdsvis stille, men jeg klarte det. Jeg mestret å bli 25, slik som så mange andre, og har nå fire ubetydelige bursdager foran meg før jeg trenger å møte lignende forventninger igjen.

Gaven

Nå som det er 24. desember, kom jeg til å tenke på en julekveld for veldig lenge siden. Jeg håper i alle fall det er veldig lenge siden, jeg håper jeg var et barn, men frykter at jeg var tenåring. I så fall, til mitt forsvar, er tenåringer flest også barn på mange måter. Nei, jeg må ha vært et barn.

Uansett alder, scenarioet var som følger: Storesøster pakka opp en av gavene fra mamma og pappa, uten at jeg var oppmerksom nok til å få med meg hva hun fikk. Det hadde kanskje noe med hennes karakteristiske måte å åpne gaver på. Men bare litt, jeg skal ikke gi henne skylda for min egen dumhet. Men altså, hun ville helst ikke ødelegge hverken gavebånd eller papir. Slik er det fortsatt, gaveåpning skjer i slow motion, og uansett hva hun tror vi synes om det – vi har jo en tendens til å kommentere det hver eneste gang – elsker vi det. Hun er den helt særegne gaveåpneren i familien. Men det er klart at i en så forsiktig oppakkingsseanse, føyk ikke gaven opp og ned og veggimellom slik at andre kunne få et glimt av den. Den lå fint i fanget hennes, med alt papiret bretta opp rundt seg. Kjenner jeg meg selv riktig, mista jeg konsentrasjonen allerede før hun hadde løsna gavebåndet, og trolig så jeg til og med på gavene jeg selv hadde fått – det er enda en grunn til at jeg håper jeg var liten det året. Etter hvert fikk jeg likevel med meg at hun var ferdig med å pakke opp, og at hun smilte og var veldig glad for gaven. Jeg visste hvilke to gaver hun skulle få av mamma og pappa, og utbrøt nysgjerrig «Hva var det? Var det bestikket?» Med åtte øyne mot meg, og en liten, svartkledd Berit på den ene skuldera, en Berit som fortalte meg hvor utrolig dum jeg var, skjønte jeg umiddelbart at jeg hadde gjort det helt store. Selvsagt var det ikke bestikket, bestikket lå fortsatt fint innpakka under juletreet. Det skulle være en overraskelse, men var på mange måter pakka opp nå, altfor tidlig og av feil person. Jeg husker det som et latterbrøl fra familien, det kan hende jeg tar feil. Men de lo, det må de ha gjort, og jeg ble så varm og rød og flau at jeg kunne tatt kvelden umiddelbart. Det gikk imidlertid fort over, man kan jo ikke sitte og være flau hele julekvelden. Selv om det føltes som verdens undergang at bestikket var avslørt, var det faktisk ikke det.

Det finnes alltid en feil man kan gjøre

Etter at jeg kjøpte meg egen leilighet i sommer, forstod jeg at jeg med tid og stunder måtte skrive om Ikea, eller rettere sagt om montering av Ikea-møbler. Jeg vil på ingen måte beskrive meg selv som en handyman, da jeg hverken er mann eller spesielt hendig, men jeg er heller ikke den rake motsetning. Jeg er da eier av et verktøyskrin – selv om det er et veldig grunnleggende, et, som er kjøpt på, ja akkurat, Ikea. Skrujernet er såpass velbrukt, eventuelt av så dårlig kvalitet, at jeg snart setter et nytt og bedre på ønskelista.

I løpet av de siste årene, har jeg gradvis varma opp til denne tida i ny leilighet. Jeg har kjøpt et møbel nå og da, for eksempel ei minibokhylle som består av få deler og er enkel å håndtere på grunn av størrelsen. Nå har jeg derimot vært nødt til å kjøpe mange møbler samtidig, og noen av disse har vært betraktelig større. Men, og det er nå jeg kommer frem til poenget, det er slik at uansett størrelse eller antall deler, er jeg ikke i stand til å skru sammen et møbel uten å gjøre minst én feil. Det å gjøre feil er ikke så rart i seg selv, kanskje, men nettopp fordi jeg vet at jeg er en som skrur feil, pleier jeg å være ordentlig grundig. Jeg sorterer og teller alle skruene og raritetene på forhånd, og studerer tegningene underveis. Likevel skjer det uunngåelige. Idet jeg begynner å montere, har jeg derfor begynt å stille meg selv spørsmålet «hva kommer til å gå galt denne gangen?», og ikke «kommer jeg til å gjøre noe feil?» Jeg har alltid et håp om at feilen er en bagatell, og at den vil være sjarmerende i stedet for ødeleggende. I skuffen på bildet under, er bunnen feil vei, og derfor brun i stedet for hvit. Den er under kategorien «sjarmerende,» og ser dessuten usedvanlig vakker ut fra Selma sitt synspunkt.

IMG_9054.JPG

Jeg har heldigvis fått hjelp til å skru sammen det meste, for eksempel et baderomsskap og en kjøkkenskuff. Storesøster klarte å montere baderomsskapet uten en eneste feil, såvidt jeg vet. Kjøkkenskuffen var et samarbeidsprosjekt mellom mamma og meg, og utenforstående skulle kanskje derfor tro at det ville gå bra, men den gang ei. Dette med å gjøre feil er, så langt jeg har erfart, arvelig betinga. Skrur vi sammen et Ikea-møbel, mamma eller jeg, gjør vi alltid noe feil, og holder vi på med håndarbeid av noe slag, er det også helt normalt om noe går galt. Som mamma sier for å trøste når jeg frustrert må rekke opp mye av det jeg har strikka: «Kan jeg gjøre noe feil, så gjør jeg det.» (Og man kan strengt tatt alltid gjøre noe feil.) Vi holder oss ikke vekke fra slike aktiviteter av den grunn. Nå må det også nevnes at mamma er flink til det aller meste. Hun får til alle mulige ting som venninnene hennes lever i lykkelig uvitenhet om at finnes, fordi mennene deres gjør det uten å si et ord, eller i alle fall uten å si et forståelig ord. Med mamma er det annerledes. Sist jeg var på en bensinstasjon med henne, nesten målbandt hun to menn. De hadde trolig aldri sett en kvinne fylle på olje alene før (selv om jeg tror alle med sertifikat burde kunne det). Jeg satt fremme i bilen med lille Selma, en chihuahua, på fanget, og overraskelsen som lyste fra mennenes ansikt ble kanskje desto større av den grunn. La oss kalle det kontrasteffekten. Eller chihuahua-fordomseffekten, det var kanskje like mye det.

Jeg vet ikke lenger helt hvor jeg var, men jeg husker hensikten min med denne teksten. Mitt siste prosjekt var nemlig å montere ei gjesteseng som kan slås ut til dobbeltseng. Jeg brukte på et tidlig trinn opp fire skruer som jeg skulle ha brukt senere, men merka det ikke før mange timer og sammenskrudde deler senere. (Ja, jeg tar meg god tid, og er ikke særlig effektiv.) Med ei teskje dumhet og et kilo mot, valgte jeg å fortsette i stedet for å skru fra hverandre prosjektet, til tross for at jeg faktisk har intensjoner om å la mennesker jeg er glad i sove i denne senga. Nå som potensielle gjester er klar over faren, er det bare å ønske velkommen!

La meg til slutt understreke at man kan komme fra sengesammenbrudd om natta uten uttalte negative følger. I en kort periode i mitt eget liv, på en liten hybel i Stavanger, sov jeg i ei gratisseng fra finn som ramla fra hverandre i gjennomsnitt én gang i uka.

Takk for dansen

Jeg ringte banken denne uka, det var noe jeg måtte fikse, noe som ikke lot seg ordne på nettet. Prøvde å finne ut hvordan banken navnga tjenesten jeg var ute etter, og trykke riktig tall på mobiltastaturet. Lyktes, og venta på svar.

På grunn av ventemusikken med små informasjonsavbrekk nå og da, ble jeg litt uoppmerksom, og det var selvsagt da, i et øyeblikk av fravær, en mann i den andre enden tok telefonen. Litt forfjamsa presenterte jeg meg, men ikke for forfjamsa, jeg sa da både «ja, hei» og navnet mitt etter at han hadde sagt «hei» og navnet sitt, og så spurte han «hva kan jeg hjelpe deg med?»

Jeg tror det var da det skjedde. Eller et millisekund før det.

Samtidig som han spurte hva han kunne hjelpe med, sa jeg hva jeg trengte hjelp til, men stoppa før jeg hadde fullført setningen. Han tenkte nok «jeg gjentar spørsmålet,» men etter en liten forsinkelse, oppfatta jeg hva han hadde spurt om i sta, imens jeg snakka, så jeg presenterte problemet på nytt, helt samtidig som han, for andre gang, spurte hva han kunne hjelpe med. Denne gangen sa vi nok bare to ord hver før det ble stille igjen. Jeg visste ikke hva de to ordene hans var, og om de betydde at han hadde oppfatta problemet mitt i ettertid, slik som jeg hadde oppfatta spørsmålet hans, eller om han bare gjentok spørsmålet sitt, så jeg venta på at han skulle si noe. Han tenkte at «hun her vet å presentere problemet sitt uten klarsignal fra meg», så han venta også.

Stille.

Så, for tredje gang, begynte vi å snakke i munnen på hverandre, og jeg tenkte «er det mulig?» og han tenkte «for en håpløs kunde, gi meg lunsjpause!» Nå fyrte jeg løs, sa det jeg skulle si, og akta å fortsette uansett om han sa noe eller ikke, ingenting kunne stoppe meg. Det fungerte.

Jeg fikk assosiasjoner til de gangene jeg går på et fortau, en person kommer gående mot meg på samme side, og begge svinger for å unngå å gå på hverandre. Deretter ser begge at den andre svinger, og svinger så tilbake, og ser at den andre også svinger tilbake, så vi svinger nok en gang. Etter tre ganger pleier vi ikke å svinge mer, bare en av oss, det ordner seg stort sett da. Jeg snakka om dette fenomenet med ei, og sa at jeg føler meg passe dum, faktisk flau, de gangene jeg ikke forstår medmennesker godt nok til å skjønne at «denne gangen vil den andre skifte side, så jeg kan bare fortsette,» eller «idag kommer personen til å reagere seinere enn meg, så nå må jeg svinge.» Hun poengterte at det andre mennesket heller ikke klarer å forstå hva jeg kommer til å gjøre, så sånn sett er vi like dumme. Hun fortalte også at hun alltid sier «Takk for dansen» til vedkommende etter en sånn episode, og nå sitter jeg og tenker på at hun må være en av de fineste og minst selvhøytidelige menneskene man kan møte på på fortauet.