Vaktmesteren

Se for deg at du har en time på sykehuset. Det er en rutinemessig årskontroll, og du har regnet god tid siden du vet at det er vanskelig å finne parkering. Denne gangen var du heldig, og er tidlig på plass på venterommet. Der sitter du tålmodig med mobilen som tidsfordriv. Andre venter også, og dere unngår all unødvendig blikkontakt. Etter å ha lest det du fant interessant i VG, overskriftene i lokalavisa og skal til å sjekke Instagram, kommer en tekstmelding: Gå til rom A6. Du reiser deg, drar litt i jakka i tilfelle den har krølla seg opp, og går bortover gangen.

Fremme ved døra banker du på og åpner. Du er klar til å sette deg, ta av jakka og måle blodtrykket. Du er klar for de vanlige spørsmålene, du har tenkt å få fornyet resepten siden du først er her, men i stedet møter du meg. Dagen tar en uventa vending.

Hei, sier jeg smilende, og du svarer. Skal du fikse noe? fortsetter jeg, og du ser på meg. Svarer ikke. Du skjønner vel ikke helt hva du skal svare, for legen pleier ikke å starte timen sånn. Hun kunne nok gjort det, tenker du, du er her jo av en grunn, men du er usikker på hvor mye som kan fikses på timen uansett. Jeg ser spørrende tilbake på deg. Er litt forundra over at du kommer alene, for vaktmesterne på huset går ofte to og to.

Siden svaret ditt uteblir, har jeg starta et lite problemløsingssøk i hodet mitt. Det er da det slår meg – du er ikke vaktmester, du er pasient. Kan forresten godt hende du er vaktmester også, for jakka med kraftig stoff og store lommer ligner en vaktmesterjakke, men det kan like gjerne hende at du er lærer, tannlege eller bilmekaniker. Jeg tror ikke du er frisør eller advokat, men skal ikke trekke noen konklusjoner så fort. Dette vet jeg ingenting om. Det slår meg altså at du er en pasient og har fått beskjed om å komme til kontoret hvor jeg sitter. Jeg burde skjønt det, tenker nok du. Jeg sitter jo med hvit uniform på og journalen like foran meg.

Tiden hvor vi personlig gikk til venterommet og henta neste pasient er nesten forbi. Vi har teknologi i kontinuerlig utvikling, og har tatt i bruk et system hvor pasientene registrerer seg som møtt på sin mobil når de kommer frem til poliklinikken. Videre kaller behandler pasienten inn og velger eget romnummer ved hjelp av et par tastetrykk. Vi vurderte lenge et slags rullebånd i gangen, slik de har på store flyplasser, så vi nesten kunne slippe å reise oss fra kontorstolene, men i stedet fikk vi altså dette datasystemet hvor vi slipper å reise oss. Dessverre har ikke systemet noen GPS-funksjon, så vi må fortsatt vite hvilket rom vi sitter på slik at vi kaller pasienten inn til riktig sted. Hvis ikke får fort kollegene våre uventa besøk, og pasientene uventa spørsmål.