Forurensning

Torsdag, seks minutter på halv ni. Stod med de kalde hendene i hver si jakkelomme, den høyre sammen med en pakke drops, den venstre rundt busskortet, klar til å gå ombord. For tidlig ute, som alltid. Et kjennetegn, karaktertrekk, en del av identiteten min.

Jeg ble stående og tenke på om renholdsmannen, han som går nede ved vannkanten langs Breiavatnet en tidlig torsdagsmorgen, noen gang har plumpa uti, eller om en av kollegaene hans har gjort det, for det er sikkert ikke bare én som plukker søppel rundt Breiavatnet. Han fikk nok gå hjem, i så fall, for å skifte klær og vaske byen ut av ørene. I lunsjpausen snakka alle om ham. De lo, og hele han ble rød og varm. Han kom av og til med et nervøst, lite, og ikke særlig overbevisende «hehe.» Trengte å få hendelsen på avstand før han så at det var morsomt selv, før han fortalte det til barna sine rundt middagsbordet – «pappa måtte hjem og skifte, han ramla uti Breiavatnet» – eller mora seg med vennene sine en sen fredagskveld.

Idag holdt han seg på land. Det var fortsatt mørkt ute, med et lilla skjær på himmelen. På bussturen skulle det vise seg at hele himmelen hadde forberedt seg på å bli rosa, så fin at ingen fanga sannheten selv om alle prøvde å ta bilde. I november sa ei dame til meg at rosafargen på himmelen kommer av forurensning. Jeg har alltid trodd at det er den bortgjemte sola som gjør det, som på overskya dager sier et lite, dog svært overbevisende «hei, jeg er her likevel,» men nå er jeg ikke sikker lenger, tenk om det er forurensning?

Torsdag, ni minutter på tre. Jeg har alltid likt bedre å gå tur langs sjøen enn i skogen, enda jeg ikke er glad i å bade. Derfor er det der jeg går. Jeg har ikke en fast rute, må se an om svanene er der. Om svanene er på berget eller sjøen, går jeg fort forbi, men er de på fortauet snur jeg momentant, pulsen øker. Jeg går, møter stort sett syklister på vei hjem fra jobb, men også mennesker på spasertur. Det regner, og jeg antar at det er derfor tolv av de seksten jeg møter idag har hund. Fire uten. Kun fire. Og så meg, enn så lenge. Det blir fem av søtten.

Den vakre himmelen ble borte før jeg fikk tid til å nyte den denne gangen, for alt jeg tenkte på var om det virkelig var forurensning som gjorde himmelen sånn, og jeg tenkte at det er jo vanvittig mye trafikk nå, Stavanger om morgenen er full av biler og busser og folk som kommer for sent. Himmelen er i så fall den fineste forurensningen jeg har sett. Nei, jeg klarer ikke å tro det, vil ikke tro det.

Reklamer

Ubehagelig varme

Sju minus. Hun stod utenfor med sigaretten og et pappbeger med kaffi i den ene hånda, begge rykende, og et blad i den andre. Et påsatt smil om munnen, øyne som søkte oss som gikk forbi.
– Jeg har dessverre ikke kontanter. Ha en fin dag videre! sa jeg til henne, smilende, men på farten.
– Nei, for det er jo ingen bankuttak her på Kilden. Hun pekte på en minibank maks femten meter unna. Smilet mitt forsvant, slik som hennes også hadde gjort.
– Du, nå synes jeg du var frekk, sa jeg til henne. – Jeg kjøper alltid Asfalt, men har faktisk ikke kontanter på meg nå. Det vil ikke si at jeg ikke kommer til å kjøpe bladet.
– Det sier alle, svarte hun, fortsatt med tonen jeg ikke kunne fordra. Likevel var det noe som fikk meg til å sette posen min ned på bakken, bli igjen. – Alle bruker det som unnskyldning; «jeg har ikke kontanter, blablabla», men det er så mange plasser man kan ta ut penger, la hun til. Jeg hadde ikke tenkt på det på den måten før, hadde ikke tenkt på det som en unnskyldning for ikke å kjøpe.
– Jeg kan gå og ta ut penger nå? Jeg sa det på trass, var fortsatt fornærma over at hun ikke trodde meg.
– Neida, nei, det er bare det at alle sier det, men jeg har nesten ikke solgt noen blader idag.
– Jo, bare vent litt, jeg kommer snart tilbake. Vet ikke om hun hørte det, for jeg skyndta meg inn svingdøra hvor den ubehagelige varmen slo mot meg. På kjøpesenteret var julehandelen i full gang, og det yrte av mennesker. Klokka var over to, og hun hadde nesten ikke solgt noe. Jeg suste innom en kiosk, kjøpte en sjokolade, og tok ut penger.

– Se her, vær så god, sa jeg og rakte henne en tohundrelapp.
– Tusen takk! svarte hun takknemlig. Hun leita etter vekslepenger, og mumla noe om at hun ikke hadde så mye, for hun hadde ikke solgt stort idag. Jeg burde ha sagt at det var greit, hun kunne beholde pengene, men det satt for langt inne. Jeg hadde sjekka kontoen tidligere på dagen, og funnet ut at jeg kanskje måtte overføre fra en sparekonto for å betale husleiga, eller rettere sagt for å betale de innkjøpte julepresangene. Jeg kjøper jo et blad, det er bra, det. På den måten tenkte jeg min egen samvittighet god. Hun fant omsider penger i ei annen lomme. – Jakka er ny, skjønner du, og den har litt dype lommer. Jeg skamma meg over tanken som slo meg, tanken om at hun hadde råd til ei Bergans-jakke. Ei god jakke er jo akkurat hva hver eneste en av Asfalt-selgerene burde ha, de som står ute i minusgradene. De burde få avslag på dem nettopp fordi behovet er så stort. Vi prata videre, og hun fortsatte å snakke om alle ordene uten handling.
– Det hadde vært mye bedre om folk bare sa «nei» eller lot være å si noe i det hele tatt, sa hun. Hadde hun satt en strek for hver gang noen sa at de «dessverre» ikke hadde kontanter, og en strek for hver av dem som kom tilbake og kjøpte bladet, hadde uoverensstemmelsen vært stor. Man føler seg nok snillere om man har en unnskyldning, men sannheten er at for Asfalt-selgerene gjør uærligheten vondt verre.

– Vil du ha en Troika? spurte jeg henne før jeg skulle gå. Det var henne jeg hadde kjøpt den til – kanskje det var for å gjøre samvittigheten min bedre, men også fordi jeg ville at hun skulle kose seg med den til kaffien. Trassfølelsen var borte. Vanligvis ville jeg foretrukket å kjøpe bladet av en av de hyggelige som ønsker meg en god dag tilbake, ikke av ei som tror jeg lyger, men nå skjønte jeg hvor god grunn hun hadde til å tro det.
– Å, nei, det tør jeg ikke, svarte hun raskt.
– Tør ikke? Jeg var forundra over svaret. Skjønte ikke helt hva det var å tørre eller ikke tørre – hadde skjønt det om jeg ga henne ei gullklokke. – Men hva om jeg legger den her, da, og så fant du den liksom på bakken? sa jeg idet jeg bøyde meg ned og la den ved siden av tingene hennes. Hun smilte, sa beskjedent at det i alle fall var bedre, og igjen forbausa hun meg. Jeg hadde ikke akkurat fått inntrykk av at hun var av den beskjedne og tilbakeholdne typen.

Vi kom til den vanlige scenen, den hvor vi takker og ønsker hverandre en fin dag og førjulstid.
– Du er ei herlig jente! ropte hun etter meg. – Jeg visste ikke det først, fortsatte hun, men du er en engel! Jeg smilte og rista på hodet, sa ha det bra igjen, og gikk videre. Visste at jeg slett ikke var en engel, visste at jeg i første omgang hadde stoppa opp for å bevise at hun tok feil.

På holdeplassen ga de forsinka bussene meg tid til å tenke. Det er ikke ofte dette gatemagasinet gis ut. Seks ganger i året, tror jeg. Jeg kjøper kun ett eksemplar av hvert nummer, det vil i praksis si at jeg annenhver måned bruker 50 kroner, hvorav 25 av dem er for bladet til meg selv, og 25 går til selgeren. Etter å ha kjøpt bladet, smiler jeg til alle Asfalt-selgerene jeg møter i ettertid, sier at jeg har kjøpt bladet, og ønsker dem en fin dag. Har god samvittighet. Samtlige virker glade for å høre at jeg har kjøpt et. Likevel hjalp det jo ikke dem, det hjalp bare den ene, og det hjalp bare litt. 25 kroner annenhver måned, og god samvittighet? Hvordan er det mulig? Også andre gjør det samme, kjøper ett eksemplar og synes det er fint. Det er denne ubehagelige varmen vi bærer på.