Til Ekå

Jeg har mange ganger hatt lyst til å begynne å skrive igjen. Likevel stopper det, både på grunn av manglende inspirasjon og frykten for hva folk vil synes om at det i perioder kan komme to innlegg på én uke, før det deretter går tre år til neste gang. For la oss være ærlige, slik blir det. Dessuten er ikke blogging hva det engang var. Ikke så vanlig lenger, nå som lignende gjøres kjapt og greit på andre og mer effektive sosiale medier.

Kanskje stopper tanken om å skrive også med at livet mitt ikke er spesielt begivenhetsrikt. Men vet du, når jeg tenker meg om var ikke livet mitt begivenhetsrikt før heller. Det holdt å overhøre en samtale på bussen. Det holdt til og med å overhøre min egen indre dialog. Likevel hadde jeg noen faste lesere, hvorav et par av dem ikke engang tilhørte familien min. Ikke verst, hæ? Kanskje jeg skal starte skrivinga igjen, men sende «blogginnleggene» i posten til dem i stedet? Nei, det blir med en gang både mer tungvint for meg, og mindre tilgjengelig for mine hemmelige beundrere, så hvis det skal bli noe av får jeg gå for den brede, offentlige internettvarianten.

Grunnen til at jeg vurderte (vurderer?) å gjenoppta bloggen, er enkel: Jeg liker å skrive. Har likt det så lenge jeg kan huske. Og skrivinga hjelper meg å se ting fra flere synsvinkler. Jeg har, som de fleste andre, flere stemmer i hodet. Den kritiske stemmen snakker alltid så høyt, irriterende og overbevisende, mens den snille er musestille og vil ikke være til bry. Men den stille stemmen tar mer plass når jeg skriver. Det er bra for meg.

Hei, bloggen. Jeg er tilbake. Men til deg som har lest så langt, vennligst skru forventningene helt ned. Det er bedre med to positive overraskelser enn åtti skuffelser.

Reklame