Personlig er jeg virkelig tilhenger av å jobbe først og hvile etterpå, mye fordi at om man først setter seg ned, er det fort gjort å bli sittende. Med «man» mener jeg «jeg.» Det er bare så greit å distansere seg fra negative egenskaper ved å bytte vekk jeg-ordet. Uansett. Før gjorde jeg vanligvis det jeg skulle gjøre med en gang, spesielt om det som skulle gjøres var kjedelig, for det er unødvendig å bruke tid på å grue seg eller tenke på at man skal gjøre noe kjipt. Da jeg gikk det siste året på videregående, begynte jeg å utsette ting, uten at jeg helt vet hvorfor. Tror ganske enkelt jeg ble sliten, at livet ble litt for mye for meg. Det å utsette er deilig, må jeg innrømme. Det er litt mer avslappa, og jeg har gjort en viktig erfaring, nemlig at mye blir gjort like bra selv om det gjøres i siste liten. Og om ikke like bra, så i alle fall godt nok.
I jobbsammenheng er jeg fortsatt som før. Jeg vet jo aldri når det plutselig skjer noe uventa, så jeg prøver hele tiden å forberede og gjøre klart alt jeg kan når jeg har mulighet til det. Hjemme er situasjonen en litt annen. Jeg har grei nok kontroll på leiligheten, det er ikke det, men jeg utsetter. Jeg utsetter å vanne blomster, utsetter å skrive bursdagskort, betale regninger, og ta oppvasken, til tross for hvor enkle disse oppgavene egentlig er. Så jeg har tatt meg i det, og holder fortsatt på å vende meg til å gjøre ting med en gang.
I tillegg til jobb, finnes det imidlertid noen ting jeg ikke utsetter. Kalendere. Nesten hver kveld snur jeg kalenderen slik at den er riktig til morgenen etter, og det er da jeg tenker med meg selv at nei, det er ikke alltid godt med alt som er gjort.
berityuriko.wordpress.com 