Smerteterskel

Jeg kom til å tenke på en pasient en kveld, da jeg stod på badet og skulle ta nesespray før leggetid. Nesespray føles for meg verre enn alle sprøytestikk jeg har fått så langt i livet. Selv om jeg teller og lover meg selv å spraye på «tre,» står jeg alltid og teller om og om igjen i mange minutter. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare det. En gang endte jeg opp med å kun spraye det ene neseboret, det ble rett og slett for mye for meg – hvordan kan jeg ville meg selv så vondt?

For ikke lenge siden, skulle jeg legge inn en pvk, en veneflon, i en pasients blodåre. Pasienter har svært ulik smerteterskel, og det er greit. Jeg har sikkert ikke den høyeste selv. Jeg har ikke opplevd så ekstrem smerte enda, men vet at øynene blir blanke når jeg får vondt. Men jeg vet også at jeg har evnen til å forstå at smerte som ledd i veien til noe positivt, er lettere å takle. Og så vet jeg at øynene ikke bare blir blanke av vondt, de blir blanke når jeg smiler eller gjesper også. Ergo er tårene mine sjelden til å stole på.

Pasienten viste tydelig ubehag og redsel bare ved tanken på det som skulle skje. Jeg kunne gjort det fort uten noe snikksnakk, men i hennes tilfelle ville det vært et overgrep. Derfor prøvde jeg heller å forklare at stikket kom til å gjøre litt vondt, men at det ville gå fort over. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte med å forklare enkelt at det lille stikket faktisk måtte til før hun kunne få medisin. Og medisinen var nødvendig for å kurere sykdomstilstanden hennes, som jo faktisk var vondere enn stikket. Hun sa at litt kunne hun tåle, før hun føyde til «Men det får da være måte på smerte!» Jeg ble ærlig talt oppgitt. Ubehaget av en veneflon er virkelig ikke høyt oppe på smerteskalaen.

En kveld stod jeg altså på badet og tenkte «men det får da være måte på smerte!» Deretter lo jeg litt for meg selv, telte til tre, og spraya. Jeg kunne ikke bli oppgitt av en pasient, for så å nøle med sprayen selv. Jeg brukte stoppeklokke for å presse meg selv til å gjøre det fort, og sprayer nå begge neseborene på under åtte sekunder. Nå snakker vi.

Advertisements

Skadefryd

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg lider av en eller annen grad av skadefryd.

I år hadde jeg min første ordentlige sommerferie som voksen – en lang, sammenhengende ferie som ikke skulle brukes som assistent et sted. Feriejobbing er vel og bra, og har gitt verdifulle øyeblikk, menneskemøter og erfaringer. Det er på grunn av feriejobbinga jeg fant ut at jeg ville bli sykepleier – et yrke jeg trives bedre og bedre og bedre i. Likevel er jo feriefri best. Ferier er til for å hvile.

Som forholdsvis ny på dette området, vet jeg ikke sikkert enda, men jeg har danna meg et bilde av at om det står mellom tidlig og sein ferie, er den seine best. Den tidlige kommer før man i det hele tatt har merka at det er sommer, og den slutter for tidlig. Den slutter, man kommer tilbake på jobb, og møter en gjeng ferieklare kollegaer. Man møter dem kanskje når man selv har litt problemer med å forstå og godta at ferien er over allerede. De som har tidlig ferie har like mange uker, og koser seg like mye, men jeg kan ikke la være å tenke at det er best å jobbe først, og feriere etterpå. Spare det beste til slutt. Dessuten, og det er her skadefryden kommer inn, tror jeg at jeg føler meg ekstra bra når jeg ser at halvparten av kollegaene mine er tilbake på jobb, imens jeg har mange uker fri foran meg. Hadde fri vært like godt dersom alle andre også hadde hatt det samtidig? Jeg vet ikke, kanskje, men jeg tror ikke det.

Neste år blir ferien tidlig, og jeg kommer til å overbevise meg selv om at tidlig er like bra. Minst. For da har man innstilt seg på det, er klar som et egg når ferien kommer, og – her kommer det igjen – de andre må vente mange uker før det er sin tur. Skadefryd.

Barnetekket

I oppveksten min, og så langt i livet, har jeg ikke hatt spesielt mye med barn yngre enn meg selv å gjøre. Jeg kan nesten ikke huske å ha sittet barnevakt, og har overhodet ikke greie på et barns utvikling. Jeg vet ikke når det begynner å snakke, å gå, å leke med leker med små, farlige deler, eller å gå over fra å spise babymat til vanlig mat. Når muligheten byr seg, er ikke jeg en av dem som spør foreldrene om jeg kan få holde ungen. Derfor vil jeg bli en blanding av redd og flau hvis noen spør meg om jeg kan sitte barnevakt. Ikke fordi jeg ikke har tid eller lyst, men fordi jeg ikke har peiling. Med gode nok instruksjoner, vil det nok gå bra, det også.

Det er fint med barn, det er jo et under hver gang et blir født, så misforstå meg rett når jeg sier at jeg synes babyer er stygge. Selvsagt bare de første dagene etter fødselen, etter det blir de søte – nesten like søte som hundevalper og kattunger. Men når alle andre sier «å, så søt», med verdens lengste «å» og «ø», til det lille skrukketrollet med rar farge, fjerne øyne, og sine egne kloremerker i ansiktet, bare smiler jeg høflig og i visshet om at barnet vil bli søtt. Det trenger som sagt ikke mer enn noen dager på seg.

Jeg liker barn, det er ikke det. Veldig mange barn liker jeg til og med bedre enn voksne, både i størrelse og væremåte. Og jeg har vært barnevakt. Så vidt. Et par ganger, kanskje, for ei søt, lita jente som jeg via instagram har fått med meg at var konfirmant i år. Det er cirka ni år siden jeg flytta fra bygda hennes og trodde at alle ungene der ville være små for alltid. Jeg tok feil.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette med barn, er at noen ganger kommer de på besøk til pasientene mine på sykehuset. Vanligvis nøyer jeg meg med å smile til dem, men en sjelden gang tør jeg å spørre hva de heter eller noe annet altfor opplagt. Kun én gang i løpet av mitt første år som sykepleier, har jeg funnet plastsprøyter og plaster, satt meg ned på huk, og lekt sykehus. Lekt sykehus på sykehuset.

Sist jeg var i kontakt med et barn i jobbsammenheng, var det et som var så lite at det hørte til i en barnevogn. Det er egentlig der problemene mine begynner – når de er så små at de bor i barnevogner. Jeg ble spurt om å passe på det en liten stund, og kunne naturligvis ikke svare nei, da den pårørende var avhengig av hjelp. Så der ble jeg stående i gangen, flau som få, for ikke ante jeg hvor jeg skulle se og hva jeg skulle si. Så jeg bare smilte litt, og så meg desperat om etter en kollega som kunne ta over, men uten hell. Fant et lite kosedyr i vogna, og rakte det mot babyen, men da de knøttsmå fingrene tok tak i kosedyret, begynte jeg å nappe helt forsiktig i den andre enden, ha drakamp. Dette fordi jeg er en hundeeier, og det er sånn jeg er vant til å leke. Jeg slutta så snart jeg innså hva jeg holdt på med, og en kollega tok over. Lettelsen min var stor, og gleden hennes enda større der hun gikk frem og tilbake i sykehusgangen med vogna, som om hun ikke hadde gjort annet. Alle hvitkledde på jobb endte opp i en flokk rundt henne, for det var virkelig en av de søteste babyene jeg har sett. Med smilehull, krøllete hår, og ikke et eneste kloremerke å se. Det var bare det at det hørte til i en barnevogn.

  

En sykepleiers natteliv

Rett før vekkerklokka ringte en morgen denne uka, drømte jeg at vi hadde førti pasienter innlagt på avdelingen. For dere som ikke klarer å se det helt for dere, det vil si omtrent alle leserne mine, er førti pasienter mer enn dobbelt så mye som det vi har plass til. I tillegg til at pasientrommene var fullt opp, var det senger langs begge veggene i hele korridoren og rundt skranken. Sykehuskorridorene er ikke spesielt brede, så for å komme oss forbi sengene, måtte vi gå sidelengs som krabber, alle mann, eller rettere sagt kvinner. Med få unntak er vi bare kvinner. Sniker derfor inn en litt malplassert oppfordring til dere menn: Husk at det ikke er nødvendig at alle mannlige sykepleiere ender opp i psykiatrien, anestesien eller som avdelingsledere, selv om det også er vel og bra. Tilbake til korridoren. Se for deg morgenstell med vaskefat, urinflasker og skillevegger. Se for deg blodtrykksmåling, medisinutdeling og frokostservering. Se for deg legevisitt. Se for deg rullestoler, og hvordan vi hvitkledde står på rekke og rad mellom korridorsengene for å løfte pasienter, og deretter rullestoler, trygt forbi alle sengene, litt som om vi var på rockekonsert og en artist hadde stupt fra scenen.



Eventuelt kan du velge å se for deg alle sykepleierne på enhjulssykler, samtidig som vi sjonglerer med medisinbeger, frokostbrett, venefloner og vaskevannsfat, i et desperat forsøk på å gi riktig hjelp til riktig pasient, og å unngå å søle vann på noen eller noe. Det var nemlig litt sånn det føltes i drømmen. Lenge leve pasientsikkerhet!



Jeg har en tendens til å ha jobbrelaterte drømmer, spesielt etter kveldsvakter. Underbevisstheten fortsetter tydeligvis å være på jobb hele natta. En natt hadde vi en kortvokst pasient med KOLS-forverring innlagt. Ikke i virkeligheten, men i drømmen. Det var noe med sengeinnstillingene som ikke var optimale. Vi stilte ryggenden opp, fotenden ned, plasserte puter, og vippet hele senga, men den passet ikke med lengden på ryggen og beina, og pasienten som hadde vondt for å puste, fikk det ikke bedre. Vi styrte på, satte hele avdelingen og etasjen i sving for å finne en løsning. Det var ikke måte på hvor mye forskjellig vi prøvde, før vi endelig kom på at en kortere seng fra barneavdelingen måtte være perfekt. Nå vet jeg at hvis problemet en gang oppstår, og hvis den kortvokste synes det er ok, skal jeg foreslå en barneseng før jeg setter hele etasjen på saken. Hvor sannsynlig det er at jeg får bruk for denne lærdommen, er en annen sak.

Man kan si mye rart om helsevesenet, men ikke beskyld oss for å være dårlige på enhjulssykling om nettene!

Legemiddelhåndtering

Det foreligger stadig usikkerhet rundt om hjernen min er i stand til å sortere ut viktig informasjon fra lærebøker, lovverk og artikler om faglige tema. Jeg har klart meg mer eller mindre bra til nå, med ca et halvt år igjen av en bachelorgrad, så kunsten å skille viktig fra uviktig er kanskje oppskrytt.
20131128-193332.jpg

20131128-193343.jpg

20131128-193353.jpg

20131128-193416.jpg

20131128-211416.jpg
Jeg har alltid trodd at multidosepakningene av plast virkelig er plast. Når jeg nå har lært at de er bioavfall, føler jeg meg med ett mye mer kvalifisert for å gi medisiner.

Vær så god og sett deg!

Jeg har kommet til et punkt jeg aldri trodde jeg skulle komme til, nemlig å lure på hva som er mest intimt; å vaske et annet menneske nedentil, eller å finne en smørkniv i kjøkkenskuffa deres. I praksisperioden min i hjemmesykepleien, fant jeg det tidlig utfordrende å kombinere det å «ta seg til rette» i andres hjem med å vise respekt. For ordens skyld: Når jeg skriver å «ta meg til rette» mener jeg det ikke på den negative måten, derav anførselstegnene.

I hjemmesykepleien, der jeg tilbringer ukene frem mot jul, ble respekt noe av det jeg tenkte mest på på fritida, kanskje fordi jeg en dag presterte å si «Vær så god og sett deg!» til en pasient jeg var på besøk hos – ubevisst ga jeg altså meg selv retten til å tilby ham en stol i sitt eget hjem. Da jeg bare mente å være høflig, kunne jeg nesten ikke vært mer uhøflig. Hvordan ville jeg som pårørende ha reagert dersom jeg hørte en sykepleier jeg knapt nok hadde sett før si «Vær så god og sett deg!» til bestemor, i huset hun alltid har bodd i, og ved kjøkkenstolen hun har brukt ved frokosten hver eneste dag så lenge hun kan huske?

Mange ganger kommer det å respektere andre automatisk, rett og slett fordi det er en så grunnleggende viktig verdi i samfunnet. Men blant nordmenn har respekt ofte en rar betydning, nemlig å la andre folk være i fred – å ikke blande seg, men la dem leve deres liv imens vi lever vårt. I hjemmesykepleien låser man seg mange ganger inn til folk, trasker inn i private hjem, riktignok med blå poser på skoene for å ikke skitne til gulvet, for så å hjelpe til med det det måtte være. Vet vi i det hele tatt hvordan vi «blander oss inn» i andres liv? Tør vi? Jeg snakker bare for meg selv, men tror likevel ikke jeg er alene: Det er rart å leite i andres kjøkkenskuffer, selv om jeg gjør det i beste mening. Det burde ikke føles rart, men jeg er vant til å la folk være i fred. Den eneste skapdøra jeg virkelig føler meg fri til å åpne hos hvem som helst, er den under vasken, den der søppelet er. Jeg er så takknemlig for den felles forståelsen vi har for hvor søppelet hører hjemme.

Jeg er bare 23 år, har vært borti litt forskjellig, men som student i tjueårene er jeg ikke engang i nærheten av å være bittelitt erfaren. Nei, ikke erfaren, men jeg har hjulpet utallige pasienter på sykehus, sykehjem og i bofellesskap med intimhygiene, tatt pasienter i forsvar på rapporter hvor jeg synes kolleger har handla umoralsk, eller kjent vondt i magen fordi jeg selv sa eller gjorde noe feil. Jeg har stukket nåler innunder huden og slanger inn i vidt forskjellige urinrør. Jeg har smurt pasienter – også disse vidt forskjellige – fra topp til tå, jeg har granska sår på gunstige og mindre gunstige steder, og jeg har veid og spurt om høyde for å regne ut BMI, som om det var den selvfølgeligste ting at nettopp jeg skulle få disse opplysningene. Jeg har observert og spurt om detaljer angående avføring og vannlating, jeg har snakka med pasienter om sine næreste relasjoner, og om de ikkeeksisterende. Jeg har lært masse i møte med mennesker med avhengighetsproblemer, eller som har angst for å ta bussen. Jeg har både grått og ledd sammen med syke og døende og deres pårørende. Alt dette nært, privat og intimt på sin måte. Likevel, i hjemmesykepleien føltes det å leite i klesskapet etter en undertrøye, eller i kjøkkenskuffa etter en smørkniv, nesten som mer intimt. Nå undres jeg over om alle nasjonaliteter kjenner at å «ta seg til rette» og vise respekt er en komplisert kombinasjon, eller om vi nordmenn har gjort det vanskeligere enn det er.