Vaktmesteren

Se for deg at du har en time på sykehuset. Det er en rutinemessig årskontroll, og du har regnet god tid siden du vet at det er vanskelig å finne parkering. Denne gangen var du heldig, og er tidlig på plass på venterommet. Der sitter du tålmodig med mobilen som tidsfordriv. Andre venter også, og dere unngår all unødvendig blikkontakt. Etter å ha lest det du fant interessant i VG, overskriftene i lokalavisa og skal til å sjekke Instagram, kommer en tekstmelding: Gå til rom A6. Du reiser deg, drar litt i jakka i tilfelle den har krølla seg opp, og går bortover gangen.

Fremme ved døra banker du på og åpner. Du er klar til å sette deg, ta av jakka og måle blodtrykket. Du er klar for de vanlige spørsmålene, du har tenkt å få fornyet resepten siden du først er her, men i stedet møter du meg. Dagen tar en uventa vending.

Hei, sier jeg smilende, og du svarer. Skal du fikse noe? fortsetter jeg, og du ser på meg. Svarer ikke. Du skjønner vel ikke helt hva du skal svare, for legen pleier ikke å starte timen sånn. Hun kunne nok gjort det, tenker du, du er her jo av en grunn, men du er usikker på hvor mye som kan fikses på timen uansett. Jeg ser spørrende tilbake på deg. Er litt forundra over at du kommer alene, for vaktmesterne på huset går ofte to og to.

Siden svaret ditt uteblir, har jeg starta et lite problemløsingssøk i hodet mitt. Det er da det slår meg – du er ikke vaktmester, du er pasient. Kan forresten godt hende du er vaktmester også, for jakka med kraftig stoff og store lommer ligner en vaktmesterjakke, men det kan like gjerne hende at du er lærer, tannlege eller bilmekaniker. Jeg tror ikke du er frisør eller advokat, men skal ikke trekke noen konklusjoner så fort. Dette vet jeg ingenting om. Det slår meg altså at du er en pasient og har fått beskjed om å komme til kontoret hvor jeg sitter. Jeg burde skjønt det, tenker nok du. Jeg sitter jo med hvit uniform på og journalen like foran meg.

Tiden hvor vi personlig gikk til venterommet og henta neste pasient er nesten forbi. Vi har teknologi i kontinuerlig utvikling, og har tatt i bruk et system hvor pasientene registrerer seg som møtt på sin mobil når de kommer frem til poliklinikken. Videre kaller behandler pasienten inn og velger eget romnummer ved hjelp av et par tastetrykk. Vi vurderte lenge et slags rullebånd i gangen, slik de har på store flyplasser, så vi nesten kunne slippe å reise oss fra kontorstolene, men i stedet fikk vi altså dette datasystemet hvor vi slipper å reise oss. Dessverre har ikke systemet noen GPS-funksjon, så vi må fortsatt vite hvilket rom vi sitter på slik at vi kaller pasienten inn til riktig sted. Hvis ikke får fort kollegene våre uventa besøk, og pasientene uventa spørsmål.

Reklame

Smerteterskel

Jeg kom til å tenke på en pasient en kveld, da jeg stod på badet og skulle ta nesespray før leggetid. Nesespray føles for meg verre enn alle sprøytestikk jeg har fått så langt i livet. Selv om jeg teller og lover meg selv å spraye på «tre,» står jeg alltid og teller om og om igjen i mange minutter. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare det. En gang endte jeg opp med å kun spraye det ene neseboret, det ble rett og slett for mye for meg – hvordan kan jeg ville meg selv så vondt?

For ikke lenge siden, skulle jeg legge inn en pvk, en veneflon, i en pasients blodåre. Pasienter har svært ulik smerteterskel, og det er greit. Jeg har sikkert ikke den høyeste selv. Jeg har ikke opplevd så ekstrem smerte enda, men vet at øynene blir blanke når jeg får vondt. Men jeg vet også at jeg har evnen til å forstå at smerte som ledd i veien til noe positivt, er lettere å takle. Og så vet jeg at øynene ikke bare blir blanke av vondt, de blir blanke når jeg smiler eller gjesper også. Ergo er tårene mine sjelden til å stole på.

Pasienten viste tydelig ubehag og redsel bare ved tanken på det som skulle skje. Jeg kunne gjort det fort uten noe snikksnakk, men i hennes tilfelle ville det vært et overgrep. Derfor prøvde jeg heller å forklare at stikket kom til å gjøre litt vondt, men at det ville gå fort over. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte med å forklare enkelt at det lille stikket faktisk måtte til før hun kunne få medisin. Og medisinen var nødvendig for å kurere sykdomstilstanden hennes, som jo faktisk var vondere enn stikket. Hun sa at litt kunne hun tåle, før hun føyde til «Men det får da være måte på smerte!» Jeg ble ærlig talt oppgitt. Ubehaget av en veneflon er virkelig ikke høyt oppe på smerteskalaen.

En kveld stod jeg altså på badet og tenkte «men det får da være måte på smerte!» Deretter lo jeg litt for meg selv, telte til tre, og spraya. Jeg kunne ikke bli oppgitt av en pasient, for så å nøle med sprayen selv. Jeg brukte stoppeklokke for å presse meg selv til å gjøre det fort, og sprayer nå begge neseborene på under åtte sekunder. Nå snakker vi.

Skadefryd

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg lider av en eller annen grad av skadefryd.

I år hadde jeg min første ordentlige sommerferie som voksen – en lang, sammenhengende ferie som ikke skulle brukes som assistent et sted. Feriejobbing er vel og bra, og har gitt verdifulle øyeblikk, menneskemøter og erfaringer. Det er på grunn av feriejobbinga jeg fant ut at jeg ville bli sykepleier – et yrke jeg trives bedre og bedre og bedre i. Likevel er jo feriefri best. Ferier er til for å hvile.

Som forholdsvis ny på dette området, vet jeg ikke sikkert enda, men jeg har danna meg et bilde av at om det står mellom tidlig og sein ferie, er den seine best. Den tidlige kommer før man i det hele tatt har merka at det er sommer, og den slutter for tidlig. Den slutter, man kommer tilbake på jobb, og møter en gjeng ferieklare kollegaer. Man møter dem kanskje når man selv har litt problemer med å forstå og godta at ferien er over allerede. De som har tidlig ferie har like mange uker, og koser seg like mye, men jeg kan ikke la være å tenke at det er best å jobbe først, og feriere etterpå. Spare det beste til slutt. Dessuten, og det er her skadefryden kommer inn, tror jeg at jeg føler meg ekstra bra når jeg ser at halvparten av kollegaene mine er tilbake på jobb, imens jeg har mange uker fri foran meg. Hadde fri vært like godt dersom alle andre også hadde hatt det samtidig? Jeg vet ikke, kanskje, men jeg tror ikke det.

Neste år blir ferien tidlig, og jeg kommer til å overbevise meg selv om at tidlig er like bra. Minst. For da har man innstilt seg på det, er klar som et egg når ferien kommer, og – her kommer det igjen – de andre må vente mange uker før det er sin tur. Skadefryd.

Barnetekket

I oppveksten min, og så langt i livet, har jeg ikke hatt spesielt mye med barn yngre enn meg selv å gjøre. Jeg kan nesten ikke huske å ha sittet barnevakt, og har overhodet ikke greie på et barns utvikling. Jeg vet ikke når det begynner å snakke, å gå, å leke med leker med små, farlige deler, eller å gå over fra å spise babymat til vanlig mat. Når muligheten byr seg, er ikke jeg en av dem som spør foreldrene om jeg kan få holde ungen. Derfor vil jeg bli en blanding av redd og flau hvis noen spør meg om jeg kan sitte barnevakt. Ikke fordi jeg ikke har tid eller lyst, men fordi jeg ikke har peiling. Med gode nok instruksjoner, vil det nok gå bra, det også.

Det er fint med barn, det er jo et under hver gang et blir født, så misforstå meg rett når jeg sier at jeg synes babyer er stygge. Selvsagt bare de første dagene etter fødselen, etter det blir de søte – nesten like søte som hundevalper og kattunger. Men når alle andre sier «å, så søt», med verdens lengste «å» og «ø», til det lille skrukketrollet med rar farge, fjerne øyne, og sine egne kloremerker i ansiktet, bare smiler jeg høflig og i visshet om at barnet vil bli søtt. Det trenger som sagt ikke mer enn noen dager på seg.

Jeg liker barn, det er ikke det. Veldig mange barn liker jeg til og med bedre enn voksne, både i størrelse og væremåte. Og jeg har vært barnevakt. Så vidt. Et par ganger, kanskje, for ei søt, lita jente som jeg via instagram har fått med meg at var konfirmant i år. Det er cirka ni år siden jeg flytta fra bygda hennes og trodde at alle ungene der ville være små for alltid. Jeg tok feil.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette med barn, er at noen ganger kommer de på besøk til pasientene mine på sykehuset. Vanligvis nøyer jeg meg med å smile til dem, men en sjelden gang tør jeg å spørre hva de heter eller noe annet altfor opplagt. Kun én gang i løpet av mitt første år som sykepleier, har jeg funnet plastsprøyter og plaster, satt meg ned på huk, og lekt sykehus. Lekt sykehus på sykehuset.

Sist jeg var i kontakt med et barn i jobbsammenheng, var det et som var så lite at det hørte til i en barnevogn. Det er egentlig der problemene mine begynner – når de er så små at de bor i barnevogner. Jeg ble spurt om å passe på det en liten stund, og kunne naturligvis ikke svare nei, da den pårørende var avhengig av hjelp. Så der ble jeg stående i gangen, flau som få, for ikke ante jeg hvor jeg skulle se og hva jeg skulle si. Så jeg bare smilte litt, og så meg desperat om etter en kollega som kunne ta over, men uten hell. Fant et lite kosedyr i vogna, og rakte det mot babyen, men da de knøttsmå fingrene tok tak i kosedyret, begynte jeg å nappe helt forsiktig i den andre enden, ha drakamp. Dette fordi jeg er en hundeeier, og det er sånn jeg er vant til å leke. Jeg slutta så snart jeg innså hva jeg holdt på med, og en kollega tok over. Lettelsen min var stor, og gleden hennes enda større der hun gikk frem og tilbake i sykehusgangen med vogna, som om hun ikke hadde gjort annet. Alle hvitkledde på jobb endte opp i en flokk rundt henne, for det var virkelig en av de søteste babyene jeg har sett. Med smilehull, krøllete hår, og ikke et eneste kloremerke å se. Det var bare det at det hørte til i en barnevogn.

  

En sykepleiers natteliv

Rett før vekkerklokka ringte en morgen denne uka, drømte jeg at vi hadde førti pasienter innlagt på avdelingen. For dere som ikke klarer å se det helt for dere, det vil si omtrent alle leserne mine, er førti pasienter mer enn dobbelt så mye som det vi har plass til. I tillegg til at pasientrommene var fullt opp, var det senger langs begge veggene i hele korridoren og rundt skranken. Sykehuskorridorene er ikke spesielt brede, så for å komme oss forbi sengene, måtte vi gå sidelengs som krabber, alle mann, eller rettere sagt kvinner. Med få unntak er vi bare kvinner. Sniker derfor inn en litt malplassert oppfordring til dere menn: Husk at det ikke er nødvendig at alle mannlige sykepleiere ender opp i psykiatrien, anestesien eller som avdelingsledere, selv om det også er vel og bra. Tilbake til korridoren. Se for deg morgenstell med vaskefat, urinflasker og skillevegger. Se for deg blodtrykksmåling, medisinutdeling og frokostservering. Se for deg legevisitt. Se for deg rullestoler, og hvordan vi hvitkledde står på rekke og rad mellom korridorsengene for å løfte pasienter, og deretter rullestoler, trygt forbi alle sengene, litt som om vi var på rockekonsert og en artist hadde stupt fra scenen.



Eventuelt kan du velge å se for deg alle sykepleierne på enhjulssykler, samtidig som vi sjonglerer med medisinbeger, frokostbrett, venefloner og vaskevannsfat, i et desperat forsøk på å gi riktig hjelp til riktig pasient, og å unngå å søle vann på noen eller noe. Det var nemlig litt sånn det føltes i drømmen. Lenge leve pasientsikkerhet!



Jeg har en tendens til å ha jobbrelaterte drømmer, spesielt etter kveldsvakter. Underbevisstheten fortsetter tydeligvis å være på jobb hele natta. En natt hadde vi en kortvokst pasient med KOLS-forverring innlagt. Ikke i virkeligheten, men i drømmen. Det var noe med sengeinnstillingene som ikke var optimale. Vi stilte ryggenden opp, fotenden ned, plasserte puter, og vippet hele senga, men den passet ikke med lengden på ryggen og beina, og pasienten som hadde vondt for å puste, fikk det ikke bedre. Vi styrte på, satte hele avdelingen og etasjen i sving for å finne en løsning. Det var ikke måte på hvor mye forskjellig vi prøvde, før vi endelig kom på at en kortere seng fra barneavdelingen måtte være perfekt. Nå vet jeg at hvis problemet en gang oppstår, og hvis den kortvokste synes det er ok, skal jeg foreslå en barneseng før jeg setter hele etasjen på saken. Hvor sannsynlig det er at jeg får bruk for denne lærdommen, er en annen sak.

Man kan si mye rart om helsevesenet, men ikke beskyld oss for å være dårlige på enhjulssykling om nettene!

På sykehjemmet