Storslått panorama

Jeg er ikke vant til å bake og bygge pepperkakehus hjemme, jeg pleide bare å bli invitert til knusefesten hos barndomsvenninna i nabohuset. De to siste årene har jeg likevel, sammen med venner, laga hus. Det første året et hus med utedo, og fordi det var for vemodig å kvitte seg med alt da jula var over, tok vi vare på utedoet til neste år. Neste år, altså i fjor, ble en suksess med pepperkakelåve hjemme og pepperkakehus hos ei venninne. For ordens skyld, har jeg ikke tenkt å fortsette trenden ved å lage tre hus i år.

I fjor skar jeg ut vinduer i det jeg trodde var en vegg. Forbauselsen var stor da de stekte delene kom ut av ovnen.

IMG_0758.PNG

IMG_0762.PNG

IMG_0760.PNG

IMG_0761.PNG
La oss håpe at seigmennene hadde en storslått panoramautsikt fra det store takvinduet.

Reklamer

«Ivar Aasen kakeblogg»

Eit nynorsk tilbakeblikk på gårsdagen, då eg til mi store overrasking oppdaga at ei av mine beste venninner har hatt blogg i over eit halvt år utan å fortelje det til meg.

20131025-194730.jpg

20131025-195021.jpg

20131025-191222.jpg

20131025-191042.jpg

Årsaken til at «ivar aasen kakeblogg» var det som spratt ut or meg, anbefaler eg deg å gå inn på bloggen hennar Heimsyn for å sjå. Kos deg på besøk hos Annbjørg – det gjer alltid eg!

Biletet under er sjølvsagt lånt ifrå henne, som ei lita forsmak på kva du har i vente.

20131025-193749.jpg

Kunsten å få venner #2

Vi snakka sammen rundt kveldsbordet for noen år siden, noen venner og jeg, om hvorvidt yoghurtlokket skal slikkes eller skrapes av med skei. Det viste seg at vi gjør det samme: vi skraper av med skei i begynnelsen av et bekjentskap, men slikker det når vi føler oss trygge på vedkommende.

Jeg spiste faktisk muffins med skei i går. Den hadde ikke så myk og rennende glasur at det var nødvendig, den var bare høy. «Føler du deg ikke trygg her?» spurte en, og tok demonstrativt et stort jafs av sin. Han fikk ikke engang muffins i barten, selv om det var det som var intensjonen. Jeg, derimot, smulte, til tross for at jeg brukte skei. Hvem vet hva utfallet av å gape over muffinsen ville ha blitt, der jeg satt ved enden av et fullt langbord.

Når jeg omgås mennesker som fikser livet så bra – jeg mener, som ikke engang søler og griser når de prøver – burde jeg trolig fortsette å ta visse forhåndsregler, men jeg vet ikke. Vi kan jo prøve, alle sammen, å bare hoppe over den førsteinntrykksgreia jeg misliker så sterkt? Før eller siden vil jo folk uansett finne ut at jeg søler, at jeg mister ting på gulvet, og at jeg ofte begynner å helle vannglasset før jeg har nådd frem til munnen.

(Kunsten å få venner #1)

Tanker før det første møtet

Førsteinntrykk er noe av det verste jeg vet om. Ett eneste, usselt forsøk får jeg før folk kan gjøre seg opp en mening om meg.

Fornuften forteller meg at det ikke er noe å tenke på en gang. Selv om jeg vet, eller i alle fall nesten vet, at jeg er ok, kommer mindre fornuftige tanker snikende. Tanker om at andre ikke synes jeg er fin, flink, hyggelig eller morsom. Kanskje jeg ikke er nøytral engang – kanskje jeg er motsatt! Ei stygg jente som ikke klarer noen ting, og som det er virkelig kjedelig å være sammen med. Skrekk og gru. Så her virrer jeg rundt i hybelen, da, og oppdager både det ene og det andre som kan forverre, men kanskje også forbedre inntrykket.

20120812-190422.jpg

Jeg har bøker (kan lese), og kurven med håndarbeid viser at jeg har minst èn sunn hobby. Dessuten er senga mi koselig, så jeg er ikke helt håpløs.

Det har noe å si, skjønner du. Hun som kommer skal tross alt bo med meg. Vi har aldri møtt hverandre før (derav dette førsteinntrykksblogginnlegget), har ingen felles kjente, i alle fall ikke som vi vet om, men plutselig skal vi dele dagene våre med hverandre. Vaner og uvaner. Ikke nok med det, hun må til og med betale for å bo her – riktignok ikke til meg, men dog. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært riktigere om folk fikk betalt for å omgås meg. Jeg kunne vært billig i drift, sånn sett, for jeg har ikke behov for å omgås så mange.

En mor har hun også med seg. Jeg mener, inntrykket jenta får av meg kan jeg klare å få gjort noe med, men hva med mora? Hun drar hjem med et bilde ferskt i minnet. Et bilde av hun – meg – som dattera hennes skal bo sammen med. Hvordan skal det gå? Så du at hun hadde fargeblyanter og bamser på rommet, badeand på speilhylla, bokstav på døra, forskjellige sokker på seg, og SÅ DU HVA HUN HADDE I KJØLESKAPET?

Etter nærmere ettertanke, tror jeg ikke de kommer til å snakke om hva jeg hadde i kjøleskapet likevel – det var nemlig ikke så mye spesielt der, men hvem vet, for hvor var grønnsakene? HVOR VAR GRØNNSAKENE? Best jeg kjøper noen gulerøtter med en gang.

Angående kjøleskapet, har jeg blant annet insulin der. Jeg er sikker på at det rareste som skulle hende meg i hele 2012 har skjedd. Helt uten å vite det, viste det seg at vi to, vi som skal bo sammen, begge har diabetes. At noe slikt skulle skje var rett og slett usannsynlig. Usannsynlig med understreket, fet skrift.

20120812-190438.jpg

Det er med et trist hjerte jeg må si til meg selv at førsteinntrykk ikke kan reddes ved hjelp av grønnsaker. Hadde det vært så lett – å bare vise frem en gulerot for å få folk til å like meg – skulle jeg hatt en i veska hele tiden.

Jeg har ikke på meg de fineste klærne i dag, det har jeg ikke. Dagens sokkepar kunne jeg selvsagt ha skifta, men jeg beholder dem på, for tenk om menneskene, som meg, blir glade av forskjellige sokker? Da hadde det vært uhyre dumt av meg, rett og slett et stort feilgrep, å skifte.

20120812-190446.jpg

Kanskje mora, med en gang hun kom hjem igjen fra Stavanger, fortalte faren alt. Hun og faren, som nå visste det som var verdt å vite om meg, lot være å ringe dattera med en gang. De lot være å frembringe gråten hennes den første kvelden, men selv om de ikke ringte, begynte de problemløsningsprosessen sporenstreks. Pc-en ble skrudd på i rekordfart, og jakten på finn.no/eiendom var nå et faktum. De måtte finne en ny hybel, og ikke minst en ny samboer til den stakkars jenta si.

Men dere, liker dere meg i alle fall litt bedre siden jeg har ei gulerot?

(Jeg er ikke den eneste som bare får det ene forsøket på å gjøre et godt førsteinntrykk. Nå har vi møtt hverandre, og jeg tror jammen vi klarte oss forholdsvis greit, begge to.)

Nok håpløshet

Etter å ha rusla rundt i Bath, fundert over meninga med Stonehenge, inntatt store mengder mat på piknik i Richmond, og gått utallige skritt i London – sikkert ikke overraskende, var det i sistnevnte by jeg og reisefølget mitt tilbragte mest tid – kan jeg konstatere at det finnes håp.

Ja, selv om dyre kafeer serverer milkshake i glass med støv langs kanten (det var her jeg smurte meg med håndkremen på toalettet, bare for å få mest mulig for pengene), finnes det håp. Til tross for «utenlandslange» ventetider før røde menn blir grønne, til tross for mer eller mindre uventa regnbyger og vind, til tross for ferske tyggisklyser på den ellers ryddige undergrunnen, og til tross for at jeg stod oppi et slikt klistermareritt, finnes det håp.

Det finnes håp fordi toalettene i øverste etasje på Hamley’s, den store leketøysbutikken, er minst like fargerike som plastalina og nye, ubrukte malerskrin. Så enkelt, ved å male hver vegg i forskjellige farger, kan man gjøre mennesker lykkeligere.

Håp fordi jeg satt ved siden av en mann som leste en tjukk bok med tittelen «How to Change the World» på undergrunnen en dag. Det veier opp for det faktumet at jeg en annen dag satt ved siden av ei som leste «Why Men Love Bitches».

Det finnes håp fordi Pizza Hut endrer dessertmenyen i ny og ne, og selv om den jeg spiste for to år siden var herlig, slapp jeg å bli skuffa over menyendringene. Ble nemlig like glad av å spise den nye. Tenk å få følelsen av å sitte på toget til himmelen bare ved å innta et fat med dette søte på. Det finnes håp.

Vi, jeg og reisefølget mitt, fikk med oss en heftig krangel i en undergrunnsvogn en dag. Riktignok en undergrunnsvogn som kjørte over bakken, en DLR, men om krangelen fant sted under eller over bakken, er irrelevant. Det hele begynte med at en hvit dame kasta et brukt papirlommetørkle på gulvet, og slikt gjør man da ikke, spesielt ikke i London, så en svart mann konfronterte henne. Utsagnene hans ble skarpere og skarpere, og da han påstod at det at hun kasta papiret på gulvet gjenspeila at undertøyet hennes var skittent, hadde hun nok for lengst fått nok. Det høylydte «You know nothin’ about me!» vekte de som ikke allerede fulgte med på diskusjonen. Med ett fulgte alle med. Da han svarte noe sånn som «Then flash your clothes off!» kunne vi ikke annet enn å le. Vi lurte på om dette virkelig var sant – trodde nok heller at det var en flash mob, du vet, der hvor tilsynelatende helt vanlige og tilfeldige mennesker begynner å synge, og det viser seg at du står midt i en gruppe sangere og dansere som deretter forsvinner inn i mengden igjen. Det var dessverre ikke det – synd, for det kunne jeg virkelig tenke meg å oppleve en gang – men det finnes håp. Håp fordi folk i stedet for å kaste seg inn i den verbale slosskampen, begynte å le. Koste seg på den lille, ellers så vanlige turen. Hadde noe å le av resten av dagen, og hadde noe å fortelle folk de møtte senere.

Håp.

Så la oss danse i telefonbokser og spise gode desserter. La oss bruke kart som vern mot regnet selv om vi har paraply på hotellrommet. La den ligge hjemme – vi har nok håpløshet å dra på, om vi ikke skal ta med paraplyen også.