Jul uansett

Det er kun noen få dager igjen til julaften. Jeg har laga en bitteliten porsjon med konfekt, usikker på hvor vellykka den ble, og én type julekaker. Julekakene har jeg ikke bakt på ordentlig en gang, de er kun et resultat av at jeg ikke brukte en hel boks kjøpedeig til det lille pepperkakehuset. Det var selve bygginga, ikke bakinga og smakinga, som var poenget med det. Likevel sitter jeg nå igjen med tre bokser pepperkaker – pepperkaker jeg bruker ved lavt blodsukker nå for tida, og som jeg ikke serverer andre enn meg selv og familien, for det føles så feil. Jeg har altså halvveis litt konfekt og julekaker, og i natt kom jeg til å tenke på om jeg har fine klær å ha på meg alle disse dagene. Jeg vet ikke sikkert, og har ikke lyst til å sjekke, for jeg vil ikke på handletur i dag.

I dag skal julegavene pakkes inn, og nå er leiligheten pynta med både engler, nisser, adventsstake, stjerne og et funklende nytt juletre. Jesus-barnet og resten av krybba har vært på plass i hele advent. Når det gjelder å gjøre i stand julemiddag, julebesøk og alt annet som hører jula til, spiller jeg kun en birolle. Selv om jeg er 24 år, er i jobb og bor i egen leilighet, er jeg mammas yngste barn. Jula bare kommer av seg selv, tenker jeg, men den gjør jo ikke det, tenker jeg videre, for mamma og storesøster passer alltid på å gjøre alle disse tingene som «kommer av seg selv.» De handler inn, lager julemiddag og dekker julebord, de inviterer og er gjestfrie verter, de rydder og vasker og gjør alt som skal gjøres, imens storebror og jeg stort sett hjelper til med oppvasken og litt sporadiske småting her og der. Jula kommer ikke av seg selv, kan vi konkludere med. Foreløpig. Men så kommer jeg på at jo, jula kommer av seg selv. Uansett.

Jeg overhørte en samtale på jobb en dag, hvor de snakka om en ulykke hvor en ung mor omkom. «Hvordan kan det bli jul for barna hennes?» spurte de seg imellom, og jeg ble blank i øynene og måtte gå og gjøre noe annet for å flytte litt på tankene. Det var for tragisk. I år som i fjor og hvert eneste år, er det så uendelig mange som må feire jul uten en eller flere av sine nærmeste. Tragediene og alt det triste i Haugesund, i Norge, og i hele verden, er overveldende. Så mye sykdom, fattigdom, krig og kort sagt ubalanse. Så mye feil rundt omkring. Og midt oppi det hele, hver eneste desember, eller strengt tatt oktober, kommer jula.

Det året pappa døde, ble det også jul, og hvis det kunne bli jul det året, kan ingenting stoppe den. Så mye vet jeg. Uansett om noen har gått bort eller er syke, uansett om man har den samme middagen man har hatt i alle år, eller en helt annen, uansett om man har sju eller ett slag kaker, om man har finstasen klar i klesskapet, og om man har sendt årets julebrev i tide eller ikke, blir det jul. Det at Jesus ble født, skjedde, og vil alltid ha skjedd. Midt oppi all feiringa, bør bursdagsbarnet få merke at det er Han som blir feira.

Reklamer

Rød mann

Mennesker er rare på alle områder jeg har sett til nå, og etter hvert har jeg da sett en del, synes jeg.

En mann gikk to skritt ut i gata, på rød mann, for deretter å rygge tilbake – han hadde jo barnevogn med seg. Det hadde vært interessant å slå av en prat med ham. Høre hvilket syn han har på livet og døden – ikke sånn stort og filosofisk om hva som skjer når man dør, men bare hva som virker inn på valgene han tar. Jeg undres, hadde det ikke gjort noe å bli påkjørt hvis du gikk alene? Til vanlig, når du går på rød mann, hvor sikker er du på at det ikke kommer bil? Du var jo ikke sikker nok denne gangen, var du vel? Blir du utstyrt med en ekstrem sikkerhet når du er alene, eller kanskje heller en usikkerhet når det er barn involvert?

I hvor stor grad trenger man egentlig å være sikker? Man kan jo dø når som helst uansett – det finnes det utallige eksempler på. Skal man spørre 100-åringer om hva hemmeligheten deres er? (Hvis du lurer, har de ingen stor hemmelighet, med mindre de har en, men rett og slett skjuler det faktum at de har den. I så fall vet jeg ikke. Det jeg vet, er at de vanligvis svarer at de har tatt tran og luka ugress.) Hemmelighet eller ikke – har folk flest egentlig et ønske om å bli 100 år? Og om man ikke har det, unngår man det om man holder seg unna ugress og tran?

Møtte ei dame forrige uke. Siden kontoen ble tom før lønna kom denne måneden, måtte hun ta ut litt penger fra begravelseskontoen sin.

Hørte jeg riktig? Begravelseskonto? Må man nå en viss alder før man begynner på den, eller kan gavene man får til dåpen settes direkte inn? Etter å ha forhørt meg litt, fant jeg ut at begravelseskontofenomenet er vanligere enn jeg trodde. Ikke så vanlig nå som før, men likevel forholdsvis vanlig. Jeg har virkelig aldri tenkt på det.

Kjære dere. Hvis jeg dør, har jeg ingen konto som er beregnet spesielt for gravstøtte, plass på kirkegården så og så mange år frem i tid, eller mat i minnesamværet, men jeg trenger ikke lenger leiligheten jeg sparte til, så dere kan bruke det dere finner på de andre kontoene mine, hvis det i det hele tatt er noe igjen etter nedbetalingen av studielånet, da. Jeg vet egentlig ikke hva som skjer med lån og sånn når man dør. Hvis jeg har hund på det tidspunktet, ber jeg dere inderlig om å ta godt vare på ham eller henne – ikke la hvem som helst overta.

Forresten, dere, når vi først er inne på begravelsen, vil jeg gjerne at «Ikke en spurv til jorden» bli sunget. Og Maria Solheims «Will you say». Og så kan historien om Peter på vannet bli lest, kanskje. Takk. (Hadde Flink-sangen til DeLillos ropt mindre på Gud uten å mene det, kunne dere sunget den også – hvis dere likevel velger å synge den, husk at dere faktisk synger at det er Gud som er flink til å spise ristet brød – sånn sett blir jo det hele veldig morsomt, spør du meg.)

Jeg lever et selvmotsigende liv. Bruker blant annet hjelm, reflekser og sikkerhetsbelte når det er fornuftig, men er ikke redd for å dø. Ikke egentlig. Er vel, som alle andre, mer redd for at andre skal dø. Livredd for å miste flere av de nærmeste. Hvis noen ikke kommer på tida, tenker jeg det verste, selv om jeg øver meg på å tenke det beste, hva enn det er. Samtidig som jeg, kall meg gjerne egoisten, helst vil dø før alle jeg er glad i, vil kanskje de det også. Kjære, la oss dø sammen, ok?

Det at jeg ikke er redd for døden, har helt sikkert en sammenheng med at det eneste mennesket jeg har sett dø, var roligere og tryggere enn de fleste mennesker jeg har sett leve. Dessuten er jeg utstyrt med en sterk tro på at det finnes en som er større enn alle oss andre til sammen.

Japanere tar stor plass i hjertet

Sånn er det bare!

Etter to uker i fødelandet Japan, er det absolutt på sin plass med en oppdatering. Mange opplevelser og inntrykk gjør at det er vanskelig å skrive om det – jeg klarer ikke å forklare hvor mye turen har betydd for meg og andre uansett, men jeg skal gjøre et forsøk på å fortelle om noe av det jeg har opplevd.

Jeg dro altså til Japan den 30. november, sammen med en flott gjeng; (fra venstre) Ole Sverre, Sondre, Sveinung, Anne Mari, Karoline, Berit Yuriko, Katrine, Elise, Thomas og Marit. Hovedoppdragene våre var en gospelkonsert i Nankai kirke, litt deltakelse på forskjellig i Kawage kirke, og Soul Children Workshop i Nankai.

Soul Children er Norges hurtigst voksende korbevegelse, startet i 2001. I Norge finnes over 60 lokale kor, og det arbeides også med å få starta opp kor i andre land; blant annet Japan hvor vi prøver å starte opp nå – spennende! Visjonen for Soul Children er å vinne og bevare unge med evangeliet, gjennom sang og musikk de kjenner seg igjen i. Hvis du er interessert, kan du lese mer om Soul Children her eller se en liten presentasjon på youtube.

Før vi starta oppdragene våre, hadde vi først noen dager i Hiroshima. Det var varme, innholdsrike dager med sightseeing, lærdom og kos. Vi dro også til en øy jeg ikke husker navnet på, Himeji Castle og Kobe, før vi dro til Nankai og starta oppdrag nummer 1; «Special Gospel Concert». Det ble rett og slett en suksess! Nesten 80 mennesker var til stede, under sang, drama og vitnesbyrd. Noen av dem som kom, hadde aldri vært i kirka før. Det var stort! Hver enkelt i teamet snakka med forskjellige folk, og kvelden ble en sterk opplevelse for både de som kom og vi som arrangerte konserten. Jeg kommer ikke til å glemme Nankai!

Jeg kan ikke la være å nevne at de til sammen fem nettene jeg bodde i Nankai, bodde jeg hos to japanere. Litt skummelt den første kvelden og natta, men det gikk fort over! Jeg stortrivdes hos det herlige ekteparet. Selv om de ikke kunne så mye engelsk, og jeg og de andre på Japan-teamet ikke kan japansk, gikk kommunikasjonen fint, og de gjorde hele tiden sitt beste. Snillere folk skal man lete lenge etter! (På bildet ser du (fra venstre) Endo san, som jeg bodde hos, en venn av henne (god i engelsk, for hun bor i USA), Katrine, Elise, Endo san og meg.)

Etter første oppdrag i Nankai, dro vi til Kawage (etter en stopp i Nagoya (?), hvor vi spiste eksklusiv lunsj i 51. etasje – jeg må nevne at forretten var rogn og litt fiskebein med fiskeskinn (ikke noe fisk)). Kawage er trolig den søteste kirka i Japan! Den var liten, men størrelsen på kirkerommet reduserer på ingen måte størrelsen på hjerterommet! Her møtte vi herlige folk, gjennom korøvelse, gudstjeneste, universitetsbesøk og Norwegian night. Både misjonærene og japanerne er folk man møte. (Dra til Japan, du også!)

Plutselig (det var i grunn ikke så plutselig, men jeg kom ikke på en fin start på setningen akkurat nå) dro vi til Nara, og i Nara møtte jeg Orlaug, en misjonær som har vært i Japan lenge (og som kjente familien min godt da vi var der). Orlaug tok meg og Katrine med til Tomio, og nå vet jeg i alle fall ikke hva jeg skal skrive! Så jeg tar det kort og greit (inntrykkene er umulige å få folk til å forstå). Jeg såg lekeparken jeg lekte i, kirka pappa var prest i, huset jeg bodde i (andre etasje i kirka), barnehagen jeg gikk i, og misjonærene som bor der nå. Det er femten år siden sist! (Det skal ikke bli femten år til neste gang.)

Her snakker vi samme kjøkkeninnredning!

<– Berit Yuriko – i pappas fotspor.

Så kan jeg nevne at det var utrolig fint i Kyoto! Er man turist i Japan, er det nesten obligatorisk å ta en tur innom Kyoto (og Nara).

Soul Children Workshop i Nankai var neste punkt på programmet. Dette var også veldig vellykka, og gjorde sterkt inntrykk! Jeg håper virkelig at dette blir vellykka når det starter opp for fullt. Håper barna kommer, håper lederne får kreftene de trenger, og håper barn og foreldre får møte Jesus gjennom sangen!

Jeg håper dere har fått et lite innblikk i hvordan jeg har hatt det, men det er som sagt umulig å forklare – jeg har ikke på langt nær skrevet alt vi har gjort og opplevd. Du må rett og slett dra til Japan selv, kjære venn! Jeg blir gjerne med:)

Ellers anbefaler jeg deg å stikke innom bloggene til
Odd Bjarne Ellefsen, misjonær i Nankai (jeg tok meg den frihet å låne et bilde (det første i innlegget) fra bloggen hans)
Eli, ettåring i Nankai
Silje, ettåring i Mukonoso
Knut Ola og Ruth, misjonærer i Kawage

De er fantastiske folk, alle sammen! Vær gjerne med på å be for dem, for arbeidet de gjør, og for japanerne de møter.