Ikke se på meg

I en alder av 32 år har jeg omsider fått førerkort. Det åpner for en del nye situasjoner i livet, noe som kanskje kan merkes på et par blogginnlegg fremover. Med «fått» førerkort mener jeg forresten «betalt dyrt både økonomisk, tidsmessig og mentalt».

En mørk ettermiddag i oktober var jeg ute i bilen. Jeg satt stille og prøvde å koble mobilen til, idet jeg så jeg en bekjent gå forbi. Selv om det ikke gjorde noe å bli sett, følte jeg meg litt vel opplyst inne i bilen. Jeg skrudde av bilen fordi jeg foretrakk å ikke bli lagt merke til. Foreløpig har jeg lite erfaring med bilen i mørket, men lærte da at når motoren skrus av, skrus alle innvendige lys på. I utgangspunktet en fin funksjon, det, men kanskje ikke helt optimal denne ettermiddagen.

I stedet for å sitte litt stille og skjult i mørket, var det som å rope «Ikke se på meg!» mens jeg dansa rundt i neongul badedrakt.

Reklame

Stiv kuling og omvei på ferja

  

Lørdagspenger

Hørt på smykkebutikken:

   

Barnetekket

I oppveksten min, og så langt i livet, har jeg ikke hatt spesielt mye med barn yngre enn meg selv å gjøre. Jeg kan nesten ikke huske å ha sittet barnevakt, og har overhodet ikke greie på et barns utvikling. Jeg vet ikke når det begynner å snakke, å gå, å leke med leker med små, farlige deler, eller å gå over fra å spise babymat til vanlig mat. Når muligheten byr seg, er ikke jeg en av dem som spør foreldrene om jeg kan få holde ungen. Derfor vil jeg bli en blanding av redd og flau hvis noen spør meg om jeg kan sitte barnevakt. Ikke fordi jeg ikke har tid eller lyst, men fordi jeg ikke har peiling. Med gode nok instruksjoner, vil det nok gå bra, det også.

Det er fint med barn, det er jo et under hver gang et blir født, så misforstå meg rett når jeg sier at jeg synes babyer er stygge. Selvsagt bare de første dagene etter fødselen, etter det blir de søte – nesten like søte som hundevalper og kattunger. Men når alle andre sier «å, så søt», med verdens lengste «å» og «ø», til det lille skrukketrollet med rar farge, fjerne øyne, og sine egne kloremerker i ansiktet, bare smiler jeg høflig og i visshet om at barnet vil bli søtt. Det trenger som sagt ikke mer enn noen dager på seg.

Jeg liker barn, det er ikke det. Veldig mange barn liker jeg til og med bedre enn voksne, både i størrelse og væremåte. Og jeg har vært barnevakt. Så vidt. Et par ganger, kanskje, for ei søt, lita jente som jeg via instagram har fått med meg at var konfirmant i år. Det er cirka ni år siden jeg flytta fra bygda hennes og trodde at alle ungene der ville være små for alltid. Jeg tok feil.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette med barn, er at noen ganger kommer de på besøk til pasientene mine på sykehuset. Vanligvis nøyer jeg meg med å smile til dem, men en sjelden gang tør jeg å spørre hva de heter eller noe annet altfor opplagt. Kun én gang i løpet av mitt første år som sykepleier, har jeg funnet plastsprøyter og plaster, satt meg ned på huk, og lekt sykehus. Lekt sykehus på sykehuset.

Sist jeg var i kontakt med et barn i jobbsammenheng, var det et som var så lite at det hørte til i en barnevogn. Det er egentlig der problemene mine begynner – når de er så små at de bor i barnevogner. Jeg ble spurt om å passe på det en liten stund, og kunne naturligvis ikke svare nei, da den pårørende var avhengig av hjelp. Så der ble jeg stående i gangen, flau som få, for ikke ante jeg hvor jeg skulle se og hva jeg skulle si. Så jeg bare smilte litt, og så meg desperat om etter en kollega som kunne ta over, men uten hell. Fant et lite kosedyr i vogna, og rakte det mot babyen, men da de knøttsmå fingrene tok tak i kosedyret, begynte jeg å nappe helt forsiktig i den andre enden, ha drakamp. Dette fordi jeg er en hundeeier, og det er sånn jeg er vant til å leke. Jeg slutta så snart jeg innså hva jeg holdt på med, og en kollega tok over. Lettelsen min var stor, og gleden hennes enda større der hun gikk frem og tilbake i sykehusgangen med vogna, som om hun ikke hadde gjort annet. Alle hvitkledde på jobb endte opp i en flokk rundt henne, for det var virkelig en av de søteste babyene jeg har sett. Med smilehull, krøllete hår, og ikke et eneste kloremerke å se. Det var bare det at det hørte til i en barnevogn.

  

En sykepleiers natteliv

Rett før vekkerklokka ringte en morgen denne uka, drømte jeg at vi hadde førti pasienter innlagt på avdelingen. For dere som ikke klarer å se det helt for dere, det vil si omtrent alle leserne mine, er førti pasienter mer enn dobbelt så mye som det vi har plass til. I tillegg til at pasientrommene var fullt opp, var det senger langs begge veggene i hele korridoren og rundt skranken. Sykehuskorridorene er ikke spesielt brede, så for å komme oss forbi sengene, måtte vi gå sidelengs som krabber, alle mann, eller rettere sagt kvinner. Med få unntak er vi bare kvinner. Sniker derfor inn en litt malplassert oppfordring til dere menn: Husk at det ikke er nødvendig at alle mannlige sykepleiere ender opp i psykiatrien, anestesien eller som avdelingsledere, selv om det også er vel og bra. Tilbake til korridoren. Se for deg morgenstell med vaskefat, urinflasker og skillevegger. Se for deg blodtrykksmåling, medisinutdeling og frokostservering. Se for deg legevisitt. Se for deg rullestoler, og hvordan vi hvitkledde står på rekke og rad mellom korridorsengene for å løfte pasienter, og deretter rullestoler, trygt forbi alle sengene, litt som om vi var på rockekonsert og en artist hadde stupt fra scenen.



Eventuelt kan du velge å se for deg alle sykepleierne på enhjulssykler, samtidig som vi sjonglerer med medisinbeger, frokostbrett, venefloner og vaskevannsfat, i et desperat forsøk på å gi riktig hjelp til riktig pasient, og å unngå å søle vann på noen eller noe. Det var nemlig litt sånn det føltes i drømmen. Lenge leve pasientsikkerhet!



Jeg har en tendens til å ha jobbrelaterte drømmer, spesielt etter kveldsvakter. Underbevisstheten fortsetter tydeligvis å være på jobb hele natta. En natt hadde vi en kortvokst pasient med KOLS-forverring innlagt. Ikke i virkeligheten, men i drømmen. Det var noe med sengeinnstillingene som ikke var optimale. Vi stilte ryggenden opp, fotenden ned, plasserte puter, og vippet hele senga, men den passet ikke med lengden på ryggen og beina, og pasienten som hadde vondt for å puste, fikk det ikke bedre. Vi styrte på, satte hele avdelingen og etasjen i sving for å finne en løsning. Det var ikke måte på hvor mye forskjellig vi prøvde, før vi endelig kom på at en kortere seng fra barneavdelingen måtte være perfekt. Nå vet jeg at hvis problemet en gang oppstår, og hvis den kortvokste synes det er ok, skal jeg foreslå en barneseng før jeg setter hele etasjen på saken. Hvor sannsynlig det er at jeg får bruk for denne lærdommen, er en annen sak.

Man kan si mye rart om helsevesenet, men ikke beskyld oss for å være dårlige på enhjulssykling om nettene!

Pappaperm

Det er tirsdag. La oss snakke litt om han her:

Jeg vet ikke helt hva det er med enkelte menn med pappaperm. Inntil noen har kommet med en annen forklaring, velger jeg å tro at de synes det er kult å gå ved siden av barnevogna og trille den med den ene hånda. Hvis de velger å synes at enhåndstrilling er kult, velger jeg å synes at de er litt dumme som bryr seg mer om å se kule ut, enn det faktum at de tvinger andre ut i veien eller grøftekanten fordi de bruker hele fortauet selv. Når det er sagt, er vi jo alle dumme på hver våre måter, så i skrivende stund har jeg allerede bestemt meg for å godta at de med pappaperm har en spesiell trillelisens. Og hvem vet, kanskje de har lange bein som dunker borti barnevogna? Jeg er ikke særlig kjent med barnevogner eller lange bein, for jeg er yngst i søskenflokken, har lite erfaring med små barn, og til tross for at jeg nærmer meg 25 år, er beina mine så korte at jeg kan sitte og dingle med dem langt oftere enn andre på min alder. Jeg bare spekulerer, og jeg vet minst like lite om hva som er kult som jeg vet om lange bein og barnevogner, men kanskje fedrene tror det får dem til å se sterkere ut? Eller kanskje det er deres måte å vise verden at de har kontroll? Litt som å sykle med én eller ingen hender på rattet, i så fall – tåpelig i mine øyne.

På grunn av hensynsløse tenåringsflokker som okkuperer fortauet når de venter på bussen, har jeg nok utvikla et noe anstrengt forhold til fulle fortau. Jeg bodde ved siden av en videregående skole i Stavanger, og har bosatt meg like ved to skoler i Haugesund. Det at enkelte menn med barnevogn tar opp dobbelt så stor plass som de hadde trengt, er ok, dessuten er det ikke et ubredt problem, men at tenåringsflokker ikke en gang tenker tanken på å flytte seg litt når noen kommer gående, er for dumt.

Pappa brukte forresten begge hender da han trilla meg, ifølge bildene jeg har sett, men han hadde ikke særlig lange bein, han heller.