Røde blomsterpotter

Dere husker nok alle det litt vemodige innlegget om blomsten i den røde potta, blomsten som plutselig en dag var gul. Jeg vil tro det gikk sterkt innpå dere, og siden dere trolig lå våkne en natt eller to, undrende over hva som skjedde videre, føler jeg meg forplikta til å informere om at den gule blomsten fortsatte å være gul. Mamma holdt heldigvis løftet sitt om å kjøpe ny til meg, og jeg kjøpte en selv også. Nå har jeg to «lykke til»-blomster, i håp om at minst èn av dem skal leve ut studietida. En hvit ildtopp kjøpte jeg også, for å erstatte den visne. Ildtoppen er fin, men jeg kjøpte den mest av alt fordi mamma sa at den lever – eller har potensialet til å leve – lenge.

20130513-191505.jpg

(For flere mer eller mindre fine bilder, trykk her for å finne meg på instagram.)

Reklamer

I ei rød, lita potte

Jeg har en blomst i ei rød, lita potte. Den er fra Ikea og er helt lik alle andre av sitt slag. Den er ikke stor og prangende, skiller seg ikke ut på noen måte, men er fornøyd med tilværelsen og takknemlig for vannet og lyset den får. I flere år, helt siden 2010, har den fått vann uregelmessig, og stått like grønn likevel. Jeg har tenkt at det var det som stod på lappen som ikke fulgte med; «Gi vann med ujevne mellomrom, og forlat den i kulde, trekk, varme og sterkt sollys når du selv ønsker det.» Disse retningslinjene har jeg altså fulgt og trodd var riktige, men det var inntil i dagmorges.

De siste ukene har gått fort, mye fortere enn de pleier. Det så jeg sist jeg logga inn i nettbanken, for det er jo der man holder greie på tida? Nettbanken viser i alle fall hvor mange dager som har gått siden sist jeg var innlogga, og det pleier å være rundt ei uke. Ikke fordi jeg logger inn hver mandag eller har noe system på det, men fordi tilfeldigheten vil ha det sånn. Denne gangen var det tre. Jeg lurte på hva som hadde skjedd, prøvde å tenke tilbake på om jeg hadde ligget i koma eller noe, men så var det nesten bare praksis som hadde skjedd. Når det har gått tre uker på samme tid som det har gått fem dager i hodet mitt, er det klart at den uregelmessige vanninga ikke strekker helt til. Litt rart er det jo, siden den har overlevd sommer- og juleferier før, men den synes vel kanskje at nok er nok.

Jeg vanna blomsten min før jeg kledde meg og spiste frokost idag, for her måtte det prioriteres. Blomsten var trassig, og det var nesten så jeg kunne høre den si «Nehei, nå kan du få det som du vil» før stemmen ble stadig mer gråtkvalt, og fortsatte «Bare la være å gi meg vann, du, bare vær mer opptatt av deg selv og alle de der praksisgreiene dine, bare se meg døhøhøøø!» Det var da jeg skjønte at blomsten var hunkjønn, og at hun hadde blitt tenåring, en tenåring som ville ha oppmerksomhet og sa motsatt av hva hun mente.

«Så, så, nå skal du få vann, blomsten min,» hadde jeg sagt hvis jeg hadde vært en sånn som prata med plantene mine. «Jeg må behandle deg bedre enn dette, du er jo eksamensblomsten min. Jeg fikk deg av mamma sammen med et stort ‘Lykke til!’ før den første universitetseksamenen min, og jeg ville at du skulle leve lenge, i alle fall til jeg var ferdig med studiet.» (Kanskje jeg hadde kutta ut den siste leddsetningen.) Jeg tvangsdusja henne under kjøkkenspringen, hvor vannet lenge prella av før jorda endelig ga etter. Nå står hun på den støvete bokhylla og gråter, og det kan jeg godt forstå, for etter så lang tid uten vann, var det nok litt av en sjokkdusj. Dessuten er hun gul. Håper, men tror ikke, vannet kan gjøre henne grønn igjen. Potta er fortsatt like fin, og jeg kan alltids få tak i en ny, prikklik blomst på Ikea.

20130319-110334.jpg

Å studere

Forelesere og lærere får det til å høres så lett ut. De gjentar det samme hvert år, til kull etter kull. Studering foregår på følgende måte, sier de overbevisende:
20130214-190451.jpg

I begynnelsen lurer de meg trill rundt. Jeg er naiv som få, og tror jeg skal lære alt. (Nå.) Finner selvsagt fort ut at jeg glemmer mye fortere enn jeg lærer.

20130214-190544.jpg
Jeg har heldigvis valgt et yrke hvor det vi lærer på skolen betyr mye, som i alle utdanninger, men hvor omsorg og kjærlighet til medmennesker er helt sentralt. «Fingrene dine er iskalde,» sa en pasient til meg, «men det bekrefter bare det jeg visste fra før – du har et veldig varmt hjerte.» Det mister jeg heldigvis ikke. Og teorien fra utdanningen er lettere å lære i praksis, hvor menneskene jeg møter er avhengige av kunnskapen min.

En beretning om forsøk nummer to

På onsdag stod jeg opp, spiste frokost, hørte på musikk og la noen bokstaver på Wordfeud, og alt dette likte jeg – jeg kan overhodet ikke klage over morgenen på loftet, den var fin, men det er bare det at morgenen fortsatte utenfor loftet. På min knapt fire minutters spasertur til busstoppet ble jeg forbikjørt av tre busser, og på den måten kunne jeg med stor sikkerhet fastslå at det ville ta lenger tid enn normalt før det kom en ny buss. Jeg hadde helt rett. Omsider kom det en, så klart, og jeg gjorde en noe klønete entrè med paraplyen og den store, våte hetta, pannelugg i øynene, skoleveske og busskort, og visste ikke riktig hvilken hånd jeg skulle føre mot kortavleseren, men det måtte da være den venstre, kom jeg fram til, den jeg hadde busskortet i. Det peip, så jeg gikk bakover i bussen og fant et ledig dobbelsete, sånn som man pleier å kunne gjøre på den tida av døgnet, men vi kjørte ikke lenger enn ett stopp før en mann kom inn og satte seg ved meg. Jeg kunne konstatere at denne dagen ikke var som dager pleier å være, hvis man i det hele tatt kan si at dager pleier å være på noen bestemt måte. Mannen brukte en del av setet mitt i tillegg til sitt eget, og satt sidelengs, med ryggen vendt mot meg – ja, han brukte meg faktisk som ryggstø, og han skulle bare visst at jeg var på vei til universitetet for å ha eksamen, og at jeg overhodet ikke hadde behov for å få «jeg er et ryggstø»-følelsen.

Ute regna det, innimellom snødde det til og med, men regnet og snøen hadde jeg ikke så mye imot, for jeg hadde varm jakke og paraply og er vant til å bo på vestlandet, men vinden var det verre med. Vinden blåste så sterkt at den solide paraplyen min knakk, selv om den har kommet seg helskinnet gjennom en stormdag før. Paraplyknekkepisoden fant forresten sted på vei til bussen, ikke bussen, for det var verken nødvendig eller plass til å ha paraplyen oppslått der inne.

Jeg ble kvalm av den sterke krydderlukta selv om han som lukta (ryggstømannen – jeg velger å kalle ham det selv om jeg kanskje heller burde kalle meg for ryggstøkvinnen) gikk av etter bare to stopp. Jeg fortsatte å være kvalm, enda jeg stod i (litt for mye og litt for kald) frisk luft imens jeg venta på neste buss. Busskuret var fullt og paraplyen var som sagt ødelagt, så der stod jakka mi og ble våt, imens jeg som var inni forble nesten helt tørr. Om jeg hadde stått i busskuret hadde det ikke hjulpet så mye uansett, for hovedveggen, baksida, var borte, og et smalt tak hjelper ikke stort mot vertikalt regn, men for meg var det en fattig trøst – et busskur er et busskur, og en ødelagt paraply er en ødelagt paraply.

Jeg kom fram til universitetet, og selv om jeg sklei da jeg trodde jeg var lur som tok en snarvei over gresset, holdt jeg meg på beina, og var fremme i perfekt tid. Navnet mitt stod på døra, jeg fant et ledig skrivebord, satt meg på riktig stol (den til venstre) så jeg slapp å bytte, og så at det satt mange smarte studenter rundt meg – studenter av den typen som rekker opp hånda i klassen, og som jeg og alle på kullet vet hvem er, men som ikke vet hvem jeg er fordi jeg ikke er sånn som dem. Da slo det meg at blant de 47 prosentene som strøyk før jul, var det mange flinke, og at jeg kanskje var blant dem, de flinke, for dette er jo den eneste eksamenen jeg har strøket på. Men så, etter den lyse, lille tankereisen, fortsatte dagen min.

I eksamenslokalet hvor jeg pleier å ha noen studievenner som ønsker meg lykke til, og som jeg ønsker lykke til tilbake, var det denne gangen bare meg og mange andre studenter som ikke ønska meg lykke til, for de vet ikke vet hvem jeg er, og kanskje det var det som var utslagsgivende – at de ikke ønska meg lykke til. Det, samt at eksamensoppgavene ikke sa «Hei, så kjekt å se deg!» til meg, for det kunne de godt ha gjort. Men blodsukkeret var fint, åtte komma noe etter måltid, og jeg tok et avbrudd fra dagen igjen – tenkte at siden blodsukkeret var bra, og siden jeg hadde forberedt meg så godt jeg kunne, ville det gå fint. Etter nok en lys, liten tankereise, vendte jeg tilbake til dagen, som forøvrig fortalte meg at de neste timene ville innebære intens tankeaktivitet og skriving om Nina Bergs venstre arm (den med nedsatt styrke og manglende fingerbevegelighet) og personlige hygiene, samt noe om frostanfall og sirkulasjon, for ikke å glemme tennene i munnen til en svært syk pasient. Jeg visste med meg selv at jeg kunne noe om dette, men kunne jeg nok? For det er det som er problemet, at jeg kan, det gjør jeg, men jeg kan kanskje ikke nok. Det kunne jeg tydeligvis ikke sist, selv om jeg syntes det gikk bra. Hva er bra nok når «bra» ikke er det, tenkte jeg, men så slutta jeg å tenke på det, og begynte å skrive om Nina i stedet. Jeg lekte ferdig utdanna sykepleier, selv om jeg slett ikke er det, for vi har fått beskjed om det – beskjed om at det allerede forventes at man tenker som en sykepleier – og jeg skreiv alt jeg klarte å komme på, for jeg ville ikke stryke en gang til.

Altfor tidlig viste klokka at det bare var tre kvarter igjen, tre usle kvarter, og jeg var overhodet ikke ferdig. Hadde tydeligvis brukt alt for lang tid på Nina Berg, noe som minner meg om den gangen jeg som ferievikar fikk kjeft av en sykepleier fordi jeg hadde brukt for lang tid, hele tjue minutter, på å mate en pasient. Trodde jeg virkelig at jeg kunne bli hos henne så lenge, og la de andre pasientene vente? Den gangen fikk jeg tårer i øynene av sinne og tristhet. I eksamenslokalet tenkte jeg at vi burde ha fått lenger tid, for jeg kan ikke forlate Nina Berg midt i tannpussen bare for å gå til neste pasient, neste pasient kan jo faktisk vente – ja, jeg vil heller gråte av sinne og tristhet enn å forlate Nina Berg midt i tannpussen.

På de resterende oppgavene fikk jeg ikke tid til å kladde, og da tida snart var ute, og alle andre var usannsynlig rolige, fant jeg ut at klokka var en time mindre enn jeg trodde. Jeg følte meg som Super Mario som dunka hodet i en kloss og fanga en sopp – jeg ble med ett et hakk større, og var ikke lenger så redd for å møte på hindringer, for da ville det ikke være Game Over, jeg ville bare bli et hakk mindre, og jeg er vant til å være liten, for vi er det i familien min. Jeg dukka ned i en tunell (visste du at det er lov å skrive både «tunell» og «tunnel»?), hørte på superrask og munter musikk imens jeg samla alle myntene, for deretter å hoppe opp og ut av tunellen igjen. Nå kunne jeg fortsette skrivinga, tretti mynter rikere.

Under oppgava om sirkulasjon – det var før jeg fant ut at jeg hadde sett feil på tida, før jeg følte meg som Super Mario – fikk jeg jernteppe og kom ikke engang på hva som er normal hvilepuls, så jeg begynte å telle min, men den var så rask at jeg slutta med en gang, og fant ut at nå måtte jeg roe ned. Det var da jeg fant ut hva klokka egentlig var. Jeg målte blodsukkeret også, det hadde steget på grunn av eksamensstresset, så jeg satt en dæsj insulin, lente meg tilbake i stolen, og spiste den romtempererte og derfor altfor flytende yoghurten. Deretter ordna jeg opp i alt det jeg skreiv imens jeg var «blir ikke ferdig og da stryker jeg i alle fall»-stressa, og synes eksamen gikk bra, tross alt. Men bra var ikke bra nok sist, så hvorfor skulle det være det nå?

Jeg spiste et påskeegg da jeg kom hjem, syntes jeg fortjente det, og det var på det tidspunktet – med pc-en på fanget og dagen ferskt i minnet – at jeg kunne ha sutra skikkelig på bloggen, Twitter og Facebook, men det er ikke alltid så lurt å skrive noe med en gang, det har jeg sett altfor mange fryktelige eksempler på, så jeg lot være. I stedet sutra jeg til vennene mine, for det er vanskeligere å skjule sutring muntlig enn skriftlig, og på det tidspunktet hadde jeg dessuten fått enda en ting å klage over. Selv om jeg hadde trykka på stopp, hørt plinget og kunne se at det lyste «stopp», stoppa ikke bussjåføren. Jeg tenkte at han kom til å stoppe på neste, noe han heller ikke gjorde, så jeg antar at han hadde et ubevisst behov for å understreke temaet for dagen min. Jeg smilte ikke til ham da jeg gikk fram og spurte om han hadde tenkt å slippe meg av, for jeg var ikke spesielt glad. Da jeg gikk tilbake de to busstoppstrekningene, og opp til det blå huset jeg skulle til, kom jeg på at paraplyen min ble igjen i eksamenslokalet – sånn sett var det like greit at vinden hadde ødelagt den først.

Jeg vil våge å påstå at onsdag var dagen hvor jeg med god grunn kunne ha sutra masse på både det ene og andre sosiale mediet, spesielt Facebook, men det gjorde jeg ikke – ikke da. Det er jo ingen som interesserer seg for å lese om sånn uansett. Derfor er det ytterst beundringsverdig og nesten verdt en eventyrsjokolade, i alle fall et klapp eller to på hodet, hvis noen har komt til bunn i denne teksten – en tekst med sutring av dimensjoner.