Nok håpløshet

Etter å ha rusla rundt i Bath, fundert over meninga med Stonehenge, inntatt store mengder mat på piknik i Richmond, og gått utallige skritt i London – sikkert ikke overraskende, var det i sistnevnte by jeg og reisefølget mitt tilbragte mest tid – kan jeg konstatere at det finnes håp.

Ja, selv om dyre kafeer serverer milkshake i glass med støv langs kanten (det var her jeg smurte meg med håndkremen på toalettet, bare for å få mest mulig for pengene), finnes det håp. Til tross for «utenlandslange» ventetider før røde menn blir grønne, til tross for mer eller mindre uventa regnbyger og vind, til tross for ferske tyggisklyser på den ellers ryddige undergrunnen, og til tross for at jeg stod oppi et slikt klistermareritt, finnes det håp.

Det finnes håp fordi toalettene i øverste etasje på Hamley’s, den store leketøysbutikken, er minst like fargerike som plastalina og nye, ubrukte malerskrin. Så enkelt, ved å male hver vegg i forskjellige farger, kan man gjøre mennesker lykkeligere.

Håp fordi jeg satt ved siden av en mann som leste en tjukk bok med tittelen «How to Change the World» på undergrunnen en dag. Det veier opp for det faktumet at jeg en annen dag satt ved siden av ei som leste «Why Men Love Bitches».

Det finnes håp fordi Pizza Hut endrer dessertmenyen i ny og ne, og selv om den jeg spiste for to år siden var herlig, slapp jeg å bli skuffa over menyendringene. Ble nemlig like glad av å spise den nye. Tenk å få følelsen av å sitte på toget til himmelen bare ved å innta et fat med dette søte på. Det finnes håp.

Vi, jeg og reisefølget mitt, fikk med oss en heftig krangel i en undergrunnsvogn en dag. Riktignok en undergrunnsvogn som kjørte over bakken, en DLR, men om krangelen fant sted under eller over bakken, er irrelevant. Det hele begynte med at en hvit dame kasta et brukt papirlommetørkle på gulvet, og slikt gjør man da ikke, spesielt ikke i London, så en svart mann konfronterte henne. Utsagnene hans ble skarpere og skarpere, og da han påstod at det at hun kasta papiret på gulvet gjenspeila at undertøyet hennes var skittent, hadde hun nok for lengst fått nok. Det høylydte «You know nothin’ about me!» vekte de som ikke allerede fulgte med på diskusjonen. Med ett fulgte alle med. Da han svarte noe sånn som «Then flash your clothes off!» kunne vi ikke annet enn å le. Vi lurte på om dette virkelig var sant – trodde nok heller at det var en flash mob, du vet, der hvor tilsynelatende helt vanlige og tilfeldige mennesker begynner å synge, og det viser seg at du står midt i en gruppe sangere og dansere som deretter forsvinner inn i mengden igjen. Det var dessverre ikke det – synd, for det kunne jeg virkelig tenke meg å oppleve en gang – men det finnes håp. Håp fordi folk i stedet for å kaste seg inn i den verbale slosskampen, begynte å le. Koste seg på den lille, ellers så vanlige turen. Hadde noe å le av resten av dagen, og hadde noe å fortelle folk de møtte senere.

Håp.

Så la oss danse i telefonbokser og spise gode desserter. La oss bruke kart som vern mot regnet selv om vi har paraply på hotellrommet. La den ligge hjemme – vi har nok håpløshet å dra på, om vi ikke skal ta med paraplyen også.

Bussjåføren

Du vet bussjåføren som kjørte meg til Stavanger i dag? Han frøys. Jeg, som forøvrig presterte å sette meg i akkurat det setet som er tilrettelagt for barn, det med barnesete på baksiden, og som derfor vipper og kjennes litt rart ut, prøvde å finne balansen mellom varmen som strømmet fra ovnen under meg, og den kalde lufta som såvidt blåste en flau vind ut fra den lille ventilen eller vifta eller hva-det-nå-heter over meg. Jeg kan forresten ikke begrepene for ulike vindstyrker, men flau vind er helt sikkert en stor overdrivelse i denne sammenhengen. Det er bare det at ordet «flau» passer så godt. La oss kalle det en flau bussviftevind.

Da jeg skulle hjem på påskeferie, derimot, var bussjåføren, og derfor også bussen, passe varm. Problemet da, hvis jeg kan gå så langt å kalle det et problem, var at sjåføren mumla mer enn Mumlik – i alle fall hvis det hadde fantes et mumlende vesen med det navnet i Mummidalen. At det ikke gikk an å høre hva han sa, gjorde i grunn ikke så mye, for jeg visste det jo likevel – visste at vi snart var ved ferjekaien, at båten skulle gå klokka det og det, og at turen over fjorden ville ta ca tjueto minutter. Jeg visste også at vi skulle komme ned til bussen før båten la inntil kaien, for det har jeg gjort mange ganger før. Jeg kjenner godt til hvordan den kalde og sure vinden og regnet er når vi, jeg og de andre som er på reise, står og venter. Venter utenfor den låste bussen med ytterjakkene i. For bussjåføren som har poengtert at vi må komme tidsnok ned, kommer alltid sent selv. Jeg liker å tro at han har A) låst seg inne på do, eller B) møtt en bekjent og prata om været. Idet de, bussjåføren og den bekjente, snakker om været, slår det ham ikke at han har verdifull last, som mamma ville sagt, verdifull last som står ute i nettopp det – været. Vinden. Regnet.

Den bekjente må gå og se om han finner bilen sin, sier han, og bussjåføren går også, han med mer målbevisste skritt enn den bekjente. Skritt mot bussen. Den er lettere å finne enn en bil – det er det som er så greit med å være bussjåfør på ferja, tenker han. Det tenker han hver gang han er på jobb, men kanskje også de gangene han ikke er på jobb – de gangene han kjører med privatbilen sin, men likevel går mot bussen når ferjeturen er slutt.

Han kommer akkurat tidsnok til å låse opp og slippe passasjerene, oss, inn før ferja legger til kai. Der han sitter får han frysninger når alle de kalde passasjerene, vi som har stått ute i været, går forbi ham. Han starter motoren og skrur opp varmen.

Japanere tar stor plass i hjertet

Sånn er det bare!

Etter to uker i fødelandet Japan, er det absolutt på sin plass med en oppdatering. Mange opplevelser og inntrykk gjør at det er vanskelig å skrive om det – jeg klarer ikke å forklare hvor mye turen har betydd for meg og andre uansett, men jeg skal gjøre et forsøk på å fortelle om noe av det jeg har opplevd.

Jeg dro altså til Japan den 30. november, sammen med en flott gjeng; (fra venstre) Ole Sverre, Sondre, Sveinung, Anne Mari, Karoline, Berit Yuriko, Katrine, Elise, Thomas og Marit. Hovedoppdragene våre var en gospelkonsert i Nankai kirke, litt deltakelse på forskjellig i Kawage kirke, og Soul Children Workshop i Nankai.

Soul Children er Norges hurtigst voksende korbevegelse, startet i 2001. I Norge finnes over 60 lokale kor, og det arbeides også med å få starta opp kor i andre land; blant annet Japan hvor vi prøver å starte opp nå – spennende! Visjonen for Soul Children er å vinne og bevare unge med evangeliet, gjennom sang og musikk de kjenner seg igjen i. Hvis du er interessert, kan du lese mer om Soul Children her eller se en liten presentasjon på youtube.

Før vi starta oppdragene våre, hadde vi først noen dager i Hiroshima. Det var varme, innholdsrike dager med sightseeing, lærdom og kos. Vi dro også til en øy jeg ikke husker navnet på, Himeji Castle og Kobe, før vi dro til Nankai og starta oppdrag nummer 1; «Special Gospel Concert». Det ble rett og slett en suksess! Nesten 80 mennesker var til stede, under sang, drama og vitnesbyrd. Noen av dem som kom, hadde aldri vært i kirka før. Det var stort! Hver enkelt i teamet snakka med forskjellige folk, og kvelden ble en sterk opplevelse for både de som kom og vi som arrangerte konserten. Jeg kommer ikke til å glemme Nankai!

Jeg kan ikke la være å nevne at de til sammen fem nettene jeg bodde i Nankai, bodde jeg hos to japanere. Litt skummelt den første kvelden og natta, men det gikk fort over! Jeg stortrivdes hos det herlige ekteparet. Selv om de ikke kunne så mye engelsk, og jeg og de andre på Japan-teamet ikke kan japansk, gikk kommunikasjonen fint, og de gjorde hele tiden sitt beste. Snillere folk skal man lete lenge etter! (På bildet ser du (fra venstre) Endo san, som jeg bodde hos, en venn av henne (god i engelsk, for hun bor i USA), Katrine, Elise, Endo san og meg.)

Etter første oppdrag i Nankai, dro vi til Kawage (etter en stopp i Nagoya (?), hvor vi spiste eksklusiv lunsj i 51. etasje – jeg må nevne at forretten var rogn og litt fiskebein med fiskeskinn (ikke noe fisk)). Kawage er trolig den søteste kirka i Japan! Den var liten, men størrelsen på kirkerommet reduserer på ingen måte størrelsen på hjerterommet! Her møtte vi herlige folk, gjennom korøvelse, gudstjeneste, universitetsbesøk og Norwegian night. Både misjonærene og japanerne er folk man møte. (Dra til Japan, du også!)

Plutselig (det var i grunn ikke så plutselig, men jeg kom ikke på en fin start på setningen akkurat nå) dro vi til Nara, og i Nara møtte jeg Orlaug, en misjonær som har vært i Japan lenge (og som kjente familien min godt da vi var der). Orlaug tok meg og Katrine med til Tomio, og nå vet jeg i alle fall ikke hva jeg skal skrive! Så jeg tar det kort og greit (inntrykkene er umulige å få folk til å forstå). Jeg såg lekeparken jeg lekte i, kirka pappa var prest i, huset jeg bodde i (andre etasje i kirka), barnehagen jeg gikk i, og misjonærene som bor der nå. Det er femten år siden sist! (Det skal ikke bli femten år til neste gang.)

Her snakker vi samme kjøkkeninnredning!

<– Berit Yuriko – i pappas fotspor.

Så kan jeg nevne at det var utrolig fint i Kyoto! Er man turist i Japan, er det nesten obligatorisk å ta en tur innom Kyoto (og Nara).

Soul Children Workshop i Nankai var neste punkt på programmet. Dette var også veldig vellykka, og gjorde sterkt inntrykk! Jeg håper virkelig at dette blir vellykka når det starter opp for fullt. Håper barna kommer, håper lederne får kreftene de trenger, og håper barn og foreldre får møte Jesus gjennom sangen!

Jeg håper dere har fått et lite innblikk i hvordan jeg har hatt det, men det er som sagt umulig å forklare – jeg har ikke på langt nær skrevet alt vi har gjort og opplevd. Du må rett og slett dra til Japan selv, kjære venn! Jeg blir gjerne med:)

Ellers anbefaler jeg deg å stikke innom bloggene til
Odd Bjarne Ellefsen, misjonær i Nankai (jeg tok meg den frihet å låne et bilde (det første i innlegget) fra bloggen hans)
Eli, ettåring i Nankai
Silje, ettåring i Mukonoso
Knut Ola og Ruth, misjonærer i Kawage

De er fantastiske folk, alle sammen! Vær gjerne med på å be for dem, for arbeidet de gjør, og for japanerne de møter.