Te

Jeg er blant fåtallet som hverken liker kaffe eller te. Lukta er ofte god, men ikke smaken. Kanskje jeg burde prøve litt hardere å like det, for selv om det stort sett ikke er noe problem, finnes det anledninger hvor det forventes at man takker ja. Det er da jeg takker nei. En gang, jeg skal ikke røpe hvem jeg var på besøk hos, fikk jeg spørsmålet «Vil du ha kaffe eller te?» og etter å ha svart «Bare vann, takk,» fikk jeg en kopp nykokt vann. To små slurker senere, sneik jeg meg ut på kjøkkenet og bytta det ut med kaldt.

Av kaffe og te, ser jeg på te som både enklest og mest aktuelt å lære seg å like. Kaffe er så bittert. Jeg fikk dessuten en tesil i velkomstgave i et abonnement en gang, det er sikkert to år siden allerede. Tenkte at om jeg ikke kom til å drikke te ved bruk av den, kom jeg aldri til å gjøre det. Tesila er nemlig av så fint og funksjonelt design, at å få mulighet til å bruke den burde være motivasjon nok i seg selv, bare se:

  
På en bytur med mamma, spurte jeg henne en gang hvilken te hun trodde jeg kunne lære meg å drikke. Hun svarte ved å spørre hvilke smaker jeg liker, og jeg sa «De fleste, så lenge de ikke er blanda med varmt vann.» Det er mulig at teprosjektet mitt er dømt til å mislykkes.

Advertisements

Kunsten å få venner #2

Vi snakka sammen rundt kveldsbordet for noen år siden, noen venner og jeg, om hvorvidt yoghurtlokket skal slikkes eller skrapes av med skei. Det viste seg at vi gjør det samme: vi skraper av med skei i begynnelsen av et bekjentskap, men slikker det når vi føler oss trygge på vedkommende.

Jeg spiste faktisk muffins med skei i går. Den hadde ikke så myk og rennende glasur at det var nødvendig, den var bare høy. «Føler du deg ikke trygg her?» spurte en, og tok demonstrativt et stort jafs av sin. Han fikk ikke engang muffins i barten, selv om det var det som var intensjonen. Jeg, derimot, smulte, til tross for at jeg brukte skei. Hvem vet hva utfallet av å gape over muffinsen ville ha blitt, der jeg satt ved enden av et fullt langbord.

Når jeg omgås mennesker som fikser livet så bra – jeg mener, som ikke engang søler og griser når de prøver – burde jeg trolig fortsette å ta visse forhåndsregler, men jeg vet ikke. Vi kan jo prøve, alle sammen, å bare hoppe over den førsteinntrykksgreia jeg misliker så sterkt? Før eller siden vil jo folk uansett finne ut at jeg søler, at jeg mister ting på gulvet, og at jeg ofte begynner å helle vannglasset før jeg har nådd frem til munnen.

(Kunsten å få venner #1)