Jeg er blant fåtallet som hverken liker kaffe eller te. Lukta er ofte god, men ikke smaken. Kanskje jeg burde prøve litt hardere å like det, for selv om det stort sett ikke er noe problem, finnes det anledninger hvor det forventes at man takker ja. Det er da jeg takker nei. En gang, jeg skal ikke røpe hvem jeg var på besøk hos, fikk jeg spørsmålet «Vil du ha kaffe eller te?» og etter å ha svart «Bare vann, takk,» fikk jeg en kopp nykokt vann. To små slurker senere, sneik jeg meg ut på kjøkkenet og bytta det ut med kaldt.
Av kaffe og te, ser jeg på te som både enklest og mest aktuelt å lære seg å like. Kaffe er så bittert. Jeg fikk dessuten en tesil i velkomstgave i et abonnement en gang, det er sikkert to år siden allerede. Tenkte at om jeg ikke kom til å drikke te ved bruk av den, kom jeg aldri til å gjøre det. Tesila er nemlig av så fint og funksjonelt design, at å få mulighet til å bruke den burde være motivasjon nok i seg selv, bare se:
På en bytur med mamma, spurte jeg henne en gang hvilken te hun trodde jeg kunne lære meg å drikke. Hun svarte ved å spørre hvilke smaker jeg liker, og jeg sa «De fleste, så lenge de ikke er blanda med varmt vann.» Det er mulig at teprosjektet mitt er dømt til å mislykkes.