Røde blomsterpotter

Dere husker nok alle det litt vemodige innlegget om blomsten i den røde potta, blomsten som plutselig en dag var gul. Jeg vil tro det gikk sterkt innpå dere, og siden dere trolig lå våkne en natt eller to, undrende over hva som skjedde videre, føler jeg meg forplikta til å informere om at den gule blomsten fortsatte å være gul. Mamma holdt heldigvis løftet sitt om å kjøpe ny til meg, og jeg kjøpte en selv også. Nå har jeg to «lykke til»-blomster, i håp om at minst èn av dem skal leve ut studietida. En hvit ildtopp kjøpte jeg også, for å erstatte den visne. Ildtoppen er fin, men jeg kjøpte den mest av alt fordi mamma sa at den lever – eller har potensialet til å leve – lenge.

20130513-191505.jpg

(For flere mer eller mindre fine bilder, trykk her for å finne meg på instagram.)

Blåbær på strå

Man tenker så ofte at livet sitt
hadde vært bedre «hvis bare ditt
og datt var i orden», men stopp nå litt,
for livet er ikke et sykkelritt.

Jeg tror kanskje alle har misforstått,
for egentlig har vi det veldig flott.
Skal da små detaljer som ikke er bra
gjøre oss sure og mindre gla’?

«Jeg er ikke slank som hun dama i VG,
nei ikke engang som min eldre tannlege.
Men hvis jeg spiser sunt og trener mer nå,
vil resten av livet bli blåbær på strå.»

Nå skjønner jeg ikke helt hva vi mener.
Tror vi livet er bedre for tannleger
med BMI nitten enn tjuefem?
Kan vi ikke heller spørre dem?

Det gir ikke mening, det vi tenker
om at slankere kropp gir færre lenker:
at alt som skal til for å gladere bli,
er å se best ut i bikini.

Det finnes få ting jeg liker bedre
enn folk med med rund mage og smil og glede.
Jeg bryr meg absolutt ingenting
om de mangler samfunnsdefinisjon «fin».

For meg er du akkurat slik jeg liker
hvis du trives med deg selv, dine valker og viker.
Alle har uansett «sommerkropp»
når temperaturen når en topp.

Når jeg ikke bryr meg om kroppen din,
da tenker du heller ikke på min,
så kan vi ikke, du og jeg,
være fornøyd i stedet for lei?

Du lurer deg selv hvis du tror ting blir bedre
når vekta har minka, ja da skal du se det;
at livet er akkurat slik som før,
du fikk ikke mann, hus, bil, barn og honnør.

20130417-150913.jpg

Livet er sannelig et eventyr

Mitt mest musikalske øyeblikk
Kanskje jeg var rundt 13 år da jeg hadde midtskill, en stor, grå Umbro-genser og spilte keyboard. I løpet av årene på musikkskolen, lærte jeg meg sanger av Beatles, Stevie Wonder, Abba og Disney, samt mange jeg aldri hadde hørt før. Jeg ble aldri spesielt flink til å spille, det var mer som å pugge gloser uten å kunne bruke ordene til noe, men jeg syntes det var gøy. Da jeg syntes det ble mer tiltak enn gøy, slutta jeg bare, og glemte alt jeg hadde lært. Vel, alt bortsett fra Smørbrødvalsen. Ganske ironisk at den eneste sangen jeg husker, er en jeg ikke lærte på musikkskolen, men hos farmor, og som jeg trenger fire hender (/en venn) for å spille. Mange i slekta mi er ordentlig musikalske, imens jeg kan Smørbrødvalsen – og hva er det for et navn på en sang, egentlig? Finnes den, eller dikta farmor den opp for å gi meg selvtillit? Jeg vet ikke.

Det som er så fint med at jeg aldri ble spesielt flink, er at jeg enkelt kan øve meg opp igjen til det nivået jeg var på. Har ikke tapt så mye, med andre ord. Til tross for årene på musikkskolen, er en liten halvtime i høst det nærmeste jeg har vært å føle meg musikalsk. Jeg hadde møtt bofellen min på togstasjonen for å hente bagasjen hennes, så hun slapp å ta den med på forelesningen. Ombord i bussen, og med gitarveska hennes over skuldera, tenkte jeg meg inn i en film om en ung og uoppdaget singer-songwriter, en sånn man blir glad i, en sånn jordnær som man tenker «oi, det er jo faktisk et helt normalt menneske» om fordi hun mista balansen når bussen begynte å kjøre, og fordi håret var bustete og glidelåsen på jakka ødelagt. Etter at minuttene som Musiker på Bybussen var over, gikk jeg tilbake til å være meg selv igjen.

Min største idrettsopplevelse
Jeg har aldri vært med på noen idrett, det faller meg ikke naturlig i det hele tatt. Jeg dukker eller flytter meg når en ball kommer i min retning, men blir i 90 % av tilfellene truffet likevel. Har selvsagt prøvd «stå i ro»-taktikken også, men uten særlig hell. Dette var trolig en av grunnene til at jeg begynte på musikkskolen – alle andre unger er jo med på fritidsaktiviteter (i flertall). En del år før musikkskolekarrieren, var jeg forresten med på litt turn, men kan ikke huske at det varte spesielt lenge. Det eneste minnet jeg har fra turnen, handler nemlig om at jeg brukte det som føltes som halve tida på å få på meg de trange, rosa sokkene med gummisåler.

En gang var jeg visst med på Tine fotballskole også. Jammen kan man komme opp i mange rare situasjoner. Livet er sannelig et eventyr. Jeg gikk heldigvis ikke tomhendt hjem fra fotballskolen: Som deltaker fikk jeg nemlig en gratis bag og en altfor stor t-skjorte, en jeg brukte som nattkjole i flere år. Alle de andre i klassen brukte t-skjortene sine i gymmen. Gymmen. Det er ikke all idrett man kan velge vekk. For meg har gymtimene opp igjennom årene vært et kapittel for seg selv, og etter hvert ble jeg en aldri så liten forkjemper for Oss som mener det må være lov å ikke like det «alle andre» liker. Ble mer og mer sta for hver uke som gikk, og liker å tro at disse timene, om ikke annet, var med på å gjøre meg til den sterke «sier alltid hva jeg mener»-personen jeg er i dag.

Jeg husker at jeg ble kvalifisert til «guttegull» i kappgang på ungdomsskolen, men kan man få guttegull når man er jente, egentlig? Tror ikke jeg følte meg spesielt sporty uansett. Vi må ha sett utrolig rare ut, alle vi tenåringene som gikk langs landeveien på bygda og vrikka på hoftene. Jeg gikk bare fort fordi bestevenninna mi også gjorde det, og fordi familiehunden vår aldri ble flink til å gå fint i bånd. Kanskje også fordi jeg hadde korte bein som ble vant til å henge med.

For noen uker siden kjøpte jeg meg en blå tommelstøtte på Clas Ohlson. Den gamle, nøytrale fra apoteket var slitt, og den blå var billigere. Når jeg har den på, ligner jeg en håndballspiller med idrettskade. På den måten har dagene med den gitt meg store øyeblikk – de største – som idrettsutøver, til tross for at tommelskadene ikke har noe med idrett å gjøre.

Viktigere enn anmerkninger

– Lærdom fra 2009.

Til: Gunstein
Emne: Anmerkning

Hei Gunstein!

Jeg ser fortsatt ingen anmerkninger fra deg på Fronter, så nå vil jeg komme med litt nødvendig informasjon:
Jeg heter Berit Yuriko Kalleland Bjørhovde (i tilfellet det var navnet du ikke kom på), og jeg satt i barnesetet i bilen din og hørte på søndagsskolemusikk i stedet for å være inne og diskutere sør-nord-konflikten. I bilen satt også Irene og Ingeborg.
Sånn. Håper du får orden i anmerkningene du gir.
Ha en fin dag! Ü

Vennlig hilsen
Berit Y. K. Bjørhovde

Til: Berit
Emne: SV: Anmerkning

Hei Berit.
Fint at du har skjønt at du var med på noe galt (det er vel egentlig viktigere enn anmerkninger). Men hvis den anmerkningen er veldig viktig for deg, så må du «skrifte» for din kontaktlærer på neste samtale. Jeg kan ikke sette anmerkning på deg siden jeg ikke har deg i noen fag. Ellers håper jeg du hadde en fin tur i barnesetet, og at musikken var til glede og hjelp:) Ha en fin dag du også ( i dag altså, den dagen jeg skulle ha fin fra deg var jo et par dager siden, og nå husker jeg ikke om den ble fin heller. Det ble den sikkert, siden jeg ikke husker noe annet. Dvs, som jo du også skjønner, at det tok litt tid før jeg svarte på mailen din, beklager det. Saken er veldig viktig, ikke minst prinsipielt, og den burde vært behandlet umiddelbart. Nå må det også påpekes at svartiden samsvarer godt med tiden det tok fra den omhandlede hendelsen, til du sendte meg nedenstående mail). Parentes slutt!

mvh Gunstein