Det rare ansiktet

«Men det går bra, altså!» føyer jeg ofte fort til, og høres trolig likegyldig ut. Jeg sier det av to grunner; den første at det er enkelt og greit, og man kommer fort videre i samtalen, og den andre for å beskytte. Mest sier jeg det for å beskytte – beskytte meg selv mot å bli trist på «feil» tidspunkt, eller andre så de skal slippe mer av ubehaget og usikkerheten jeg ser at akkurat inntraff.

Det er når jeg møter nye mennesker jeg kommer inn på den vanlige, innledende samtalen om hvor jeg er fra eller noe. Det går så fort, og jeg prøver aldri å unngå det heller – det er det ingen grunn til. Plutselig sies det noe om at «mamma bor i Haugesund» eller «pappa var prest», og før jeg vet ordet av det, får jeg spørsmål om hvor pappa bor, eller hva han jobber med . Det er da jeg sier «han er død», og full fart føyer til «men det går bra, altså!» – til og med med utropstegn – fordi de jeg snakker med nesten alltid får det rare ansiktet.

En gang i vår slapp jeg å si at det går bra. Det kom frem av seg selv. Jeg snakka med ei om hva vi skulle i sommer, og jeg sa at jeg skulle hjelpe mamma med å male huset, i alle fall hvis været blir greit. «Men pappa’n din, da, hjelper ikke han også til?» «Nei, han er død,» svarte jeg, og til min store glede, endra ikke ansiktet seg slik det ofte gjør. «Nei, da kan han ikke hjelpe med å male», svarte hun og lo, og jeg lo også, og sa noe om at han helt sikkert hadde gjort en god innsats hvis ikke.

En dag i praksis tror jeg jeg fikk det rare ansiktet selv. Det kom ikke som en overraskelse at kreften hadde spredd seg altfor mye i den veldig hyggelige personens kropp, men jeg fikk det rare ansiktet – det jeg prøver å la være å få – likevel. For selv om det ikke var uventa, var det det siste jeg ville høre.

Reklamer

Kapitler

ÈN

Da jeg gikk på glassdøra i butikken den dagen – det hender at mennesker gjør det, det er noe vi har til felles med fugler og fluer – skulle jeg likt å si et fordi. «Jeg kræsja fordi vinduene var nyvaska,» for eksempel, eller «fordi vinden blåste sand i øynene mine,» men det, spesielt sistnevnte, ville høres rart ut siden det skjedde inne, på vei ut. Derfor kunne jeg kanskje heller ha sagt at det skjedde fordi jeg var så trøtt etter den uka at det var for mye forlangt å be meg legge merke til hvor jeg gikk, men selv om jeg nærmer meg en troverdig forklaring, er den ikke sann, og man skal være ærlig.

På praksisstedet jeg var sist, stoppa jeg flere ganger opp foran utgangsdøra, som også fungerer som inngangsdør, og venta på at den skulle åpne seg. Jeg vifta unødig med armene for at sensoren skulle registrere at jeg var der og ville gjennom, for så å komme på at det er en vanlig dør som slett ikke reagerer på vinkende studenter eller mennesker forøvrig.

Jeg kunne ha kræsja i butikkdøra en hvilken som helst dag, det vet jeg godt, for jeg er nemlig en sånn som snubler i egne bein, sier feil ord til feil tid, og går på trafikkskilt for deretter å unnskylde meg til det. Sannheten er altså at det skjedde, punktum. Jeg har ingen unnskyldning å bruke, ikke engang en dårlig, en.

TO

20130814-201702.jpg

Halve nøstet kommer ut nesten hver gang jeg skal finne garnenden.

Vil du ha hjelp?

«Hei, vil du ha hjelp?» spurte brunkremen meg da jeg kom inn. «Nei, takk, jeg bare kikker.» Dette nei-et kommer alltid fort idet butikkansatte henvender seg til meg, med mindre jeg faktisk lurer på noe. Kunne jeg skimte et menneske der? Jeg var ikke sikker, og usikkerheten skremte meg. «Det er greit, men først vil jeg bare vise deg de helt nye sminkeproduktene vi har fått inn – høstsminka, altså. Du må bare spørre hvis du lurer på noe om den! Og her er forskjellige gaveprodukter. De røde der har tranebærlukt, og så er det vanilje på den andre sida av bordet.» Hun trippa galant bortover gulvet, i farten strakte hun ei hånd med manikyrnegler ut mot noe sminke jeg syntes så helt lik ut som resten, før hun endte catwalken sin like ved disken. «Ja, ok, takk.» Hva er hun? «Men ellers skal du få kikke på det du selv vil!» Virkelig? Så snilt av deg. «Heh, takk.»

Hun hadde akkurat mista en kunde, uten selv å vite det. Trodde hun at jeg, som ikke engang hadde tatt meg bryet med å ta på maskara før ærendene mine den morgenen, var interessert i høstsminka deres? Trodde hun i det hele tatt at jeg var et menneske, eller bare valgte hun den løsningen, slik jeg gjorde, for å slippe å gruble mer over det? Før jeg gikk, tok jeg en liten runde i butikken, mest for høflighetens skyld. Løfta på et og annet produkt og lukta på en test, før jeg smilte og sa hade til brunkremen. Ute sa den alltid entusiastiske trekkspillmannen «Chao, chao, chao!» til meg selv om jeg ikke ga ham en femmer engang. En gutt med blå boblejakke prøvde å dra med seg en stor, sta retriever som hadde fått øye på noe, og som nå lå flat ut på brosteinen og stritta imot. Bussen lukta kinarestaurant, og sjåføren kjørte meg hjem.

Sjette mai

Han hadde for lengst gitt opp å sortere lyse klær fra mørke i klesvasken, gitt opp å begynne på bøker som senere viste seg å være slike han aldri kom til å fullføre, og han kjøpte ikke lenger agurk å ha på leverposteiskivene sine.

Det var vår, i alle fall på kalenderen, så han tredde på seg de lyse buksene, strakk armene gjennom de korte, frie skjorteermene, og festa bukseselene stramt, siden de vanligvis blir for lange i løpet av dagen. Han visste ikke om det kom av at skuldrene sank eller at bukseselene ble slakkere. Foran speilet heiste han skuldrene opp og ned uten å komme nærmere svaret. Hårene reiste seg på armene, men det var vår. Han skulle ha korterma skjorte, ikke langerma, og han skulle ha seler, ikke belte.

Ved frokostbordet fremkalte den rutete duken minner fra barndommen, minner om gode klatretrær, froskeegg i bøtta, og eventyrbilder i boka som nå lukta loft og var i to deler. Alt var så enkelt den gang, da ingen forventa at han vaska klær, leste historisk korrekte bøker, laga mat eller kledde seg riktig. Klærne lå alltid klare på stolen om morgenen, de, uten at han trengte å ofre dem en tanke.

Han rørte sjokoladepulveret ut i melka. Undrende tenkte han at han var da ikke en sånn som sorterte klær, leste bøker eller spiste agurk. Hvem hadde han prøvd å lure i alle disse årene? Han var åttitre nå, og hadde endelig begynt å leve som et barn igjen.

20130526-195105.jpg

Røde blomsterpotter

Dere husker nok alle det litt vemodige innlegget om blomsten i den røde potta, blomsten som plutselig en dag var gul. Jeg vil tro det gikk sterkt innpå dere, og siden dere trolig lå våkne en natt eller to, undrende over hva som skjedde videre, føler jeg meg forplikta til å informere om at den gule blomsten fortsatte å være gul. Mamma holdt heldigvis løftet sitt om å kjøpe ny til meg, og jeg kjøpte en selv også. Nå har jeg to «lykke til»-blomster, i håp om at minst èn av dem skal leve ut studietida. En hvit ildtopp kjøpte jeg også, for å erstatte den visne. Ildtoppen er fin, men jeg kjøpte den mest av alt fordi mamma sa at den lever – eller har potensialet til å leve – lenge.

20130513-191505.jpg

(For flere mer eller mindre fine bilder, trykk her for å finne meg på instagram.)