Visning

20140612-131321-47601264.jpg

20140612-131321-47601569.jpg

20140612-131321-47601850.jpg

20140612-131322-47602132.jpg

Reklamer

Ubehagelig varme

Sju minus. Hun stod utenfor med sigaretten og et pappbeger med kaffi i den ene hånda, begge rykende, og et blad i den andre. Et påsatt smil om munnen, øyne som søkte oss som gikk forbi.
– Jeg har dessverre ikke kontanter. Ha en fin dag videre! sa jeg til henne, smilende, men på farten.
– Nei, for det er jo ingen bankuttak her på Kilden. Hun pekte på en minibank maks femten meter unna. Smilet mitt forsvant, slik som hennes også hadde gjort.
– Du, nå synes jeg du var frekk, sa jeg til henne. – Jeg kjøper alltid Asfalt, men har faktisk ikke kontanter på meg nå. Det vil ikke si at jeg ikke kommer til å kjøpe bladet.
– Det sier alle, svarte hun, fortsatt med tonen jeg ikke kunne fordra. Likevel var det noe som fikk meg til å sette posen min ned på bakken, bli igjen. – Alle bruker det som unnskyldning; «jeg har ikke kontanter, blablabla», men det er så mange plasser man kan ta ut penger, la hun til. Jeg hadde ikke tenkt på det på den måten før, hadde ikke tenkt på det som en unnskyldning for ikke å kjøpe.
– Jeg kan gå og ta ut penger nå? Jeg sa det på trass, var fortsatt fornærma over at hun ikke trodde meg.
– Neida, nei, det er bare det at alle sier det, men jeg har nesten ikke solgt noen blader idag.
– Jo, bare vent litt, jeg kommer snart tilbake. Vet ikke om hun hørte det, for jeg skyndta meg inn svingdøra hvor den ubehagelige varmen slo mot meg. På kjøpesenteret var julehandelen i full gang, og det yrte av mennesker. Klokka var over to, og hun hadde nesten ikke solgt noe. Jeg suste innom en kiosk, kjøpte en sjokolade, og tok ut penger.

– Se her, vær så god, sa jeg og rakte henne en tohundrelapp.
– Tusen takk! svarte hun takknemlig. Hun leita etter vekslepenger, og mumla noe om at hun ikke hadde så mye, for hun hadde ikke solgt stort idag. Jeg burde ha sagt at det var greit, hun kunne beholde pengene, men det satt for langt inne. Jeg hadde sjekka kontoen tidligere på dagen, og funnet ut at jeg kanskje måtte overføre fra en sparekonto for å betale husleiga, eller rettere sagt for å betale de innkjøpte julepresangene. Jeg kjøper jo et blad, det er bra, det. På den måten tenkte jeg min egen samvittighet god. Hun fant omsider penger i ei annen lomme. – Jakka er ny, skjønner du, og den har litt dype lommer. Jeg skamma meg over tanken som slo meg, tanken om at hun hadde råd til ei Bergans-jakke. Ei god jakke er jo akkurat hva hver eneste en av Asfalt-selgerene burde ha, de som står ute i minusgradene. De burde få avslag på dem nettopp fordi behovet er så stort. Vi prata videre, og hun fortsatte å snakke om alle ordene uten handling.
– Det hadde vært mye bedre om folk bare sa «nei» eller lot være å si noe i det hele tatt, sa hun. Hadde hun satt en strek for hver gang noen sa at de «dessverre» ikke hadde kontanter, og en strek for hver av dem som kom tilbake og kjøpte bladet, hadde uoverensstemmelsen vært stor. Man føler seg nok snillere om man har en unnskyldning, men sannheten er at for Asfalt-selgerene gjør uærligheten vondt verre.

– Vil du ha en Troika? spurte jeg henne før jeg skulle gå. Det var henne jeg hadde kjøpt den til – kanskje det var for å gjøre samvittigheten min bedre, men også fordi jeg ville at hun skulle kose seg med den til kaffien. Trassfølelsen var borte. Vanligvis ville jeg foretrukket å kjøpe bladet av en av de hyggelige som ønsker meg en god dag tilbake, ikke av ei som tror jeg lyger, men nå skjønte jeg hvor god grunn hun hadde til å tro det.
– Å, nei, det tør jeg ikke, svarte hun raskt.
– Tør ikke? Jeg var forundra over svaret. Skjønte ikke helt hva det var å tørre eller ikke tørre – hadde skjønt det om jeg ga henne ei gullklokke. – Men hva om jeg legger den her, da, og så fant du den liksom på bakken? sa jeg idet jeg bøyde meg ned og la den ved siden av tingene hennes. Hun smilte, sa beskjedent at det i alle fall var bedre, og igjen forbausa hun meg. Jeg hadde ikke akkurat fått inntrykk av at hun var av den beskjedne og tilbakeholdne typen.

Vi kom til den vanlige scenen, den hvor vi takker og ønsker hverandre en fin dag og førjulstid.
– Du er ei herlig jente! ropte hun etter meg. – Jeg visste ikke det først, fortsatte hun, men du er en engel! Jeg smilte og rista på hodet, sa ha det bra igjen, og gikk videre. Visste at jeg slett ikke var en engel, visste at jeg i første omgang hadde stoppa opp for å bevise at hun tok feil.

På holdeplassen ga de forsinka bussene meg tid til å tenke. Det er ikke ofte dette gatemagasinet gis ut. Seks ganger i året, tror jeg. Jeg kjøper kun ett eksemplar av hvert nummer, det vil i praksis si at jeg annenhver måned bruker 50 kroner, hvorav 25 av dem er for bladet til meg selv, og 25 går til selgeren. Etter å ha kjøpt bladet, smiler jeg til alle Asfalt-selgerene jeg møter i ettertid, sier at jeg har kjøpt bladet, og ønsker dem en fin dag. Har god samvittighet. Samtlige virker glade for å høre at jeg har kjøpt et. Likevel hjalp det jo ikke dem, det hjalp bare den ene, og det hjalp bare litt. 25 kroner annenhver måned, og god samvittighet? Hvordan er det mulig? Også andre gjør det samme, kjøper ett eksemplar og synes det er fint. Det er denne ubehagelige varmen vi bærer på.

Den dagen

Det var den dagen jeg skulle hjem på sommerferie. Den dagen lokalbussen fra sykehuset ikke ville komme, selv om jeg hadde dårlig tid. Den dagen jeg bare akkurat rakk kystbussen.

Det var den dagen hvor pinsehelga akkurat var i gang, og alle var på veien. Den dagen en lastebil begynte å brenne i tunnellen, og vi stod i kø. Den dagen bussturen tok en time ekstra. Den dagen telenornettverket var nede, så jeg ikke fikk sagt ifra om forsinkelsen til mamma som skulle hente meg.

Det var den dagen det ikke gikk an å trekke i snora på dametoalettene på båten. Den dagen hvor også denne køen var enda litt lenger enn vanlig. Det var den dagen alle prøvde å ringe til folk hele tiden, og netcomkundene smilte ekstra bredt.

Det var den dagen Tom Sterri satt seg ved mitt bord på båten. Den dagen jeg vurderte å spørre om han hadde netcom, slik at jeg kunne nå frem til mamma ved hjelp av et annet telefonnettverk. Nei, vet du hva, Berit. Du kan ikke spørre ham. Kommer ikke på hvem han er, men det er uten tvil kjendisverden jeg har ham fra. Men er ikke kjendiser også vanlige mennesker? Jo, men å låne mobilen..? Nei, jeg spør heller noen andre.

Det var den dagen jeg kom i snakk med unormalt mange reisende mennesker, og gjenoppdagde at folk flest er hyggelige når man først snakker med dem.

Det var den dagen Tom Sterri lurte meg – «Telenornettverket er nede i dag,» sa han. «Det er visst det der antennetårnet som holder på å smelte.» Det var den dagen jeg tvilte, men ikke helt klarte å tro at han tulla med en fremmed person på båten. «Å?» sa jeg. – Og så begynte han å le.

Det var den dagen jeg kom til Haugesund og det blåste kaldt selv om det egentlig var varmt. Den dagen hvor mamma ikke var på bussholdeplassen – verken telefonene eller meldingene mine fra egen og andres telefoner hadde kommet fram.

Det var den dagen jeg kom hjem på sommerferie. Og i dag, dagen etter den dagen, må jeg avslutte blogginnlegget med klisjeen over alle klisjeer; Hjem, kjære hjem!