Røde blomsterpotter

Dere husker nok alle det litt vemodige innlegget om blomsten i den røde potta, blomsten som plutselig en dag var gul. Jeg vil tro det gikk sterkt innpå dere, og siden dere trolig lå våkne en natt eller to, undrende over hva som skjedde videre, føler jeg meg forplikta til å informere om at den gule blomsten fortsatte å være gul. Mamma holdt heldigvis løftet sitt om å kjøpe ny til meg, og jeg kjøpte en selv også. Nå har jeg to «lykke til»-blomster, i håp om at minst èn av dem skal leve ut studietida. En hvit ildtopp kjøpte jeg også, for å erstatte den visne. Ildtoppen er fin, men jeg kjøpte den mest av alt fordi mamma sa at den lever – eller har potensialet til å leve – lenge.

20130513-191505.jpg

(For flere mer eller mindre fine bilder, trykk her for å finne meg på instagram.)

Reklamer

Blåbær på strå

Man tenker så ofte at livet sitt
hadde vært bedre «hvis bare ditt
og datt var i orden», men stopp nå litt,
for livet er ikke et sykkelritt.

Jeg tror kanskje alle har misforstått,
for egentlig har vi det veldig flott.
Skal da små detaljer som ikke er bra
gjøre oss sure og mindre gla’?

«Jeg er ikke slank som hun dama i VG,
nei ikke engang som min eldre tannlege.
Men hvis jeg spiser sunt og trener mer nå,
vil resten av livet bli blåbær på strå.»

Nå skjønner jeg ikke helt hva vi mener.
Tror vi livet er bedre for tannleger
med BMI nitten enn tjuefem?
Kan vi ikke heller spørre dem?

Det gir ikke mening, det vi tenker
om at slankere kropp gir færre lenker:
at alt som skal til for å gladere bli,
er å se best ut i bikini.

Det finnes få ting jeg liker bedre
enn folk med med rund mage og smil og glede.
Jeg bryr meg absolutt ingenting
om de mangler samfunnsdefinisjon «fin».

For meg er du akkurat slik jeg liker
hvis du trives med deg selv, dine valker og viker.
Alle har uansett «sommerkropp»
når temperaturen når en topp.

Når jeg ikke bryr meg om kroppen din,
da tenker du heller ikke på min,
så kan vi ikke, du og jeg,
være fornøyd i stedet for lei?

Du lurer deg selv hvis du tror ting blir bedre
når vekta har minka, ja da skal du se det;
at livet er akkurat slik som før,
du fikk ikke mann, hus, bil, barn og honnør.

20130417-150913.jpg

I ei rød, lita potte

Jeg har en blomst i ei rød, lita potte. Den er fra Ikea og er helt lik alle andre av sitt slag. Den er ikke stor og prangende, skiller seg ikke ut på noen måte, men er fornøyd med tilværelsen og takknemlig for vannet og lyset den får. I flere år, helt siden 2010, har den fått vann uregelmessig, og stått like grønn likevel. Jeg har tenkt at det var det som stod på lappen som ikke fulgte med; «Gi vann med ujevne mellomrom, og forlat den i kulde, trekk, varme og sterkt sollys når du selv ønsker det.» Disse retningslinjene har jeg altså fulgt og trodd var riktige, men det var inntil i dagmorges.

De siste ukene har gått fort, mye fortere enn de pleier. Det så jeg sist jeg logga inn i nettbanken, for det er jo der man holder greie på tida? Nettbanken viser i alle fall hvor mange dager som har gått siden sist jeg var innlogga, og det pleier å være rundt ei uke. Ikke fordi jeg logger inn hver mandag eller har noe system på det, men fordi tilfeldigheten vil ha det sånn. Denne gangen var det tre. Jeg lurte på hva som hadde skjedd, prøvde å tenke tilbake på om jeg hadde ligget i koma eller noe, men så var det nesten bare praksis som hadde skjedd. Når det har gått tre uker på samme tid som det har gått fem dager i hodet mitt, er det klart at den uregelmessige vanninga ikke strekker helt til. Litt rart er det jo, siden den har overlevd sommer- og juleferier før, men den synes vel kanskje at nok er nok.

Jeg vanna blomsten min før jeg kledde meg og spiste frokost idag, for her måtte det prioriteres. Blomsten var trassig, og det var nesten så jeg kunne høre den si «Nehei, nå kan du få det som du vil» før stemmen ble stadig mer gråtkvalt, og fortsatte «Bare la være å gi meg vann, du, bare vær mer opptatt av deg selv og alle de der praksisgreiene dine, bare se meg døhøhøøø!» Det var da jeg skjønte at blomsten var hunkjønn, og at hun hadde blitt tenåring, en tenåring som ville ha oppmerksomhet og sa motsatt av hva hun mente.

«Så, så, nå skal du få vann, blomsten min,» hadde jeg sagt hvis jeg hadde vært en sånn som prata med plantene mine. «Jeg må behandle deg bedre enn dette, du er jo eksamensblomsten min. Jeg fikk deg av mamma sammen med et stort ‘Lykke til!’ før den første universitetseksamenen min, og jeg ville at du skulle leve lenge, i alle fall til jeg var ferdig med studiet.» (Kanskje jeg hadde kutta ut den siste leddsetningen.) Jeg tvangsdusja henne under kjøkkenspringen, hvor vannet lenge prella av før jorda endelig ga etter. Nå står hun på den støvete bokhylla og gråter, og det kan jeg godt forstå, for etter så lang tid uten vann, var det nok litt av en sjokkdusj. Dessuten er hun gul. Håper, men tror ikke, vannet kan gjøre henne grønn igjen. Potta er fortsatt like fin, og jeg kan alltids få tak i en ny, prikklik blomst på Ikea.

20130319-110334.jpg

Frossen vannskål

20130225-180555.jpg

I vente subst. (uspes. av *II vente)
1 i uttr
i v- som kommer / det er storm i v- / ha noe hyggelig i v- å se fram til

II vente v1 (norr vænta, av *I von)
1 holde seg i ro; bie (II), drøye (2), utsette
stå og v- / vent og se! / vent litt! / jeg skal nok greie det — bare vent! / v- med å bestemme seg / den saken får v- / v- på noe(n) / v- utålmodig / v- til alle har kommet / svaret lot v- på seg kom sent / store problemer v-r på å bli løst / v- til det er for sent