Gaven

Nå som det er 24. desember, kom jeg til å tenke på en julekveld for veldig lenge siden. Jeg håper i alle fall det er veldig lenge siden, jeg håper jeg var et barn, men frykter at jeg var tenåring. I så fall, til mitt forsvar, er tenåringer flest også barn på mange måter. Nei, jeg må ha vært et barn.

Uansett alder, scenarioet var som følger: Storesøster pakka opp en av gavene fra mamma og pappa, uten at jeg var oppmerksom nok til å få med meg hva hun fikk. Det hadde kanskje noe med hennes karakteristiske måte å åpne gaver på. Men bare litt, jeg skal ikke gi henne skylda for min egen dumhet. Men altså, hun ville helst ikke ødelegge hverken gavebånd eller papir. Slik er det fortsatt, gaveåpning skjer i slow motion, og uansett hva hun tror vi synes om det – vi har jo en tendens til å kommentere det hver eneste gang – elsker vi det. Hun er den helt særegne gaveåpneren i familien. Men det er klart at i en så forsiktig oppakkingsseanse, føyk ikke gaven opp og ned og veggimellom slik at andre kunne få et glimt av den. Den lå fint i fanget hennes, med alt papiret bretta opp rundt seg. Kjenner jeg meg selv riktig, mista jeg konsentrasjonen allerede før hun hadde løsna gavebåndet, og trolig så jeg til og med på gavene jeg selv hadde fått – det er enda en grunn til at jeg håper jeg var liten det året. Etter hvert fikk jeg likevel med meg at hun var ferdig med å pakke opp, og at hun smilte og var veldig glad for gaven. Jeg visste hvilke to gaver hun skulle få av mamma og pappa, og utbrøt nysgjerrig «Hva var det? Var det bestikket?» Med åtte øyne mot meg, og en liten, svartkledd Berit på den ene skuldera, en Berit som fortalte meg hvor utrolig dum jeg var, skjønte jeg umiddelbart at jeg hadde gjort det helt store. Selvsagt var det ikke bestikket, bestikket lå fortsatt fint innpakka under juletreet. Det skulle være en overraskelse, men var på mange måter pakka opp nå, altfor tidlig og av feil person. Jeg husker det som et latterbrøl fra familien, det kan hende jeg tar feil. Men de lo, det må de ha gjort, og jeg ble så varm og rød og flau at jeg kunne tatt kvelden umiddelbart. Det gikk imidlertid fort over, man kan jo ikke sitte og være flau hele julekvelden. Selv om det føltes som verdens undergang at bestikket var avslørt, var det faktisk ikke det.

Reklamer

Jul uansett

Det er kun noen få dager igjen til julaften. Jeg har laga en bitteliten porsjon med konfekt, usikker på hvor vellykka den ble, og én type julekaker. Julekakene har jeg ikke bakt på ordentlig en gang, de er kun et resultat av at jeg ikke brukte en hel boks kjøpedeig til det lille pepperkakehuset. Det var selve bygginga, ikke bakinga og smakinga, som var poenget med det. Likevel sitter jeg nå igjen med tre bokser pepperkaker – pepperkaker jeg bruker ved lavt blodsukker nå for tida, og som jeg ikke serverer andre enn meg selv og familien, for det føles så feil. Jeg har altså halvveis litt konfekt og julekaker, og i natt kom jeg til å tenke på om jeg har fine klær å ha på meg alle disse dagene. Jeg vet ikke sikkert, og har ikke lyst til å sjekke, for jeg vil ikke på handletur i dag.

I dag skal julegavene pakkes inn, og nå er leiligheten pynta med både engler, nisser, adventsstake, stjerne og et funklende nytt juletre. Jesus-barnet og resten av krybba har vært på plass i hele advent. Når det gjelder å gjøre i stand julemiddag, julebesøk og alt annet som hører jula til, spiller jeg kun en birolle. Selv om jeg er 24 år, er i jobb og bor i egen leilighet, er jeg mammas yngste barn. Jula bare kommer av seg selv, tenker jeg, men den gjør jo ikke det, tenker jeg videre, for mamma og storesøster passer alltid på å gjøre alle disse tingene som «kommer av seg selv.» De handler inn, lager julemiddag og dekker julebord, de inviterer og er gjestfrie verter, de rydder og vasker og gjør alt som skal gjøres, imens storebror og jeg stort sett hjelper til med oppvasken og litt sporadiske småting her og der. Jula kommer ikke av seg selv, kan vi konkludere med. Foreløpig. Men så kommer jeg på at jo, jula kommer av seg selv. Uansett.

Jeg overhørte en samtale på jobb en dag, hvor de snakka om en ulykke hvor en ung mor omkom. «Hvordan kan det bli jul for barna hennes?» spurte de seg imellom, og jeg ble blank i øynene og måtte gå og gjøre noe annet for å flytte litt på tankene. Det var for tragisk. I år som i fjor og hvert eneste år, er det så uendelig mange som må feire jul uten en eller flere av sine nærmeste. Tragediene og alt det triste i Haugesund, i Norge, og i hele verden, er overveldende. Så mye sykdom, fattigdom, krig og kort sagt ubalanse. Så mye feil rundt omkring. Og midt oppi det hele, hver eneste desember, eller strengt tatt oktober, kommer jula.

Det året pappa døde, ble det også jul, og hvis det kunne bli jul det året, kan ingenting stoppe den. Så mye vet jeg. Uansett om noen har gått bort eller er syke, uansett om man har den samme middagen man har hatt i alle år, eller en helt annen, uansett om man har sju eller ett slag kaker, om man har finstasen klar i klesskapet, og om man har sendt årets julebrev i tide eller ikke, blir det jul. Det at Jesus ble født, skjedde, og vil alltid ha skjedd. Midt oppi all feiringa, bør bursdagsbarnet få merke at det er Han som blir feira.

Det finnes alltid en feil man kan gjøre

Etter at jeg kjøpte meg egen leilighet i sommer, forstod jeg at jeg med tid og stunder måtte skrive om Ikea, eller rettere sagt om montering av Ikea-møbler. Jeg vil på ingen måte beskrive meg selv som en handyman, da jeg hverken er mann eller spesielt hendig, men jeg er heller ikke den rake motsetning. Jeg er da eier av et verktøyskrin – selv om det er et veldig grunnleggende, et, som er kjøpt på, ja akkurat, Ikea. Skrujernet er såpass velbrukt, eventuelt av så dårlig kvalitet, at jeg snart setter et nytt og bedre på ønskelista.

I løpet av de siste årene, har jeg gradvis varma opp til denne tida i ny leilighet. Jeg har kjøpt et møbel nå og da, for eksempel ei minibokhylle som består av få deler og er enkel å håndtere på grunn av størrelsen. Nå har jeg derimot vært nødt til å kjøpe mange møbler samtidig, og noen av disse har vært betraktelig større. Men, og det er nå jeg kommer frem til poenget, det er slik at uansett størrelse eller antall deler, er jeg ikke i stand til å skru sammen et møbel uten å gjøre minst én feil. Det å gjøre feil er ikke så rart i seg selv, kanskje, men nettopp fordi jeg vet at jeg er en som skrur feil, pleier jeg å være ordentlig grundig. Jeg sorterer og teller alle skruene og raritetene på forhånd, og studerer tegningene underveis. Likevel skjer det uunngåelige. Idet jeg begynner å montere, har jeg derfor begynt å stille meg selv spørsmålet «hva kommer til å gå galt denne gangen?», og ikke «kommer jeg til å gjøre noe feil?» Jeg har alltid et håp om at feilen er en bagatell, og at den vil være sjarmerende i stedet for ødeleggende. I skuffen på bildet under, er bunnen feil vei, og derfor brun i stedet for hvit. Den er under kategorien «sjarmerende,» og ser dessuten usedvanlig vakker ut fra Selma sitt synspunkt.

IMG_9054.JPG

Jeg har heldigvis fått hjelp til å skru sammen det meste, for eksempel et baderomsskap og en kjøkkenskuff. Storesøster klarte å montere baderomsskapet uten en eneste feil, såvidt jeg vet. Kjøkkenskuffen var et samarbeidsprosjekt mellom mamma og meg, og utenforstående skulle kanskje derfor tro at det ville gå bra, men den gang ei. Dette med å gjøre feil er, så langt jeg har erfart, arvelig betinga. Skrur vi sammen et Ikea-møbel, mamma eller jeg, gjør vi alltid noe feil, og holder vi på med håndarbeid av noe slag, er det også helt normalt om noe går galt. Som mamma sier for å trøste når jeg frustrert må rekke opp mye av det jeg har strikka: «Kan jeg gjøre noe feil, så gjør jeg det.» (Og man kan strengt tatt alltid gjøre noe feil.) Vi holder oss ikke vekke fra slike aktiviteter av den grunn. Nå må det også nevnes at mamma er flink til det aller meste. Hun får til alle mulige ting som venninnene hennes lever i lykkelig uvitenhet om at finnes, fordi mennene deres gjør det uten å si et ord, eller i alle fall uten å si et forståelig ord. Med mamma er det annerledes. Sist jeg var på en bensinstasjon med henne, nesten målbandt hun to menn. De hadde trolig aldri sett en kvinne fylle på olje alene før (selv om jeg tror alle med sertifikat burde kunne det). Jeg satt fremme i bilen med lille Selma, en chihuahua, på fanget, og overraskelsen som lyste fra mennenes ansikt ble kanskje desto større av den grunn. La oss kalle det kontrasteffekten. Eller chihuahua-fordomseffekten, det var kanskje like mye det.

Jeg vet ikke lenger helt hvor jeg var, men jeg husker hensikten min med denne teksten. Mitt siste prosjekt var nemlig å montere ei gjesteseng som kan slås ut til dobbeltseng. Jeg brukte på et tidlig trinn opp fire skruer som jeg skulle ha brukt senere, men merka det ikke før mange timer og sammenskrudde deler senere. (Ja, jeg tar meg god tid, og er ikke særlig effektiv.) Med ei teskje dumhet og et kilo mot, valgte jeg å fortsette i stedet for å skru fra hverandre prosjektet, til tross for at jeg faktisk har intensjoner om å la mennesker jeg er glad i sove i denne senga. Nå som potensielle gjester er klar over faren, er det bare å ønske velkommen!

La meg til slutt understreke at man kan komme fra sengesammenbrudd om natta uten uttalte negative følger. I en kort periode i mitt eget liv, på en liten hybel i Stavanger, sov jeg i ei gratisseng fra finn som ramla fra hverandre i gjennomsnitt én gang i uka.

Telefonkioskhistorien

Jeg overrasker meg selv når jeg kommer på at jeg er gammel nok til å ha ringt fra en telefonkiosk. Har nemlig en tendens til å glemme telefonkioskhistoriene mine mellom hver gang jeg tenker på dem. Jeg kan faktisk fortelle barn om kassettspillere og telefonkiosker, tenker jeg nå, men jeg gjør det aldri. Vet ikke om noen unger det er naturlig å fortelle det til, og har heller ikke nok historier å fortelle. Kanskje jeg ikke er gammel nok likevel.

Jeg har to telefonkioskhistorier. Den ene handler om det året jeg kun brukte fem kroner på 17. mai. Jeg bodde i ei lita bygd, hvor – beklager hvis jeg fornærmer noen – det som skulle forestille et tog, kun var en saueflokk, riktignok bestående av mennesker, ikke sauer. I toget gikk barneskoleelever bak, foran eller ved siden av faner i filt eller papp, sistnevnte svært lite strategisk i bygda med flere regndøgn enn Bergen. Noen ganger gikk barna ved sin egen fane, andre ganger heller ved en annen klasse sin. Toget – la oss kalle det det, for høflighetens skyld, men la oss da også kalle ekte saueflokker for tog, for rettferdighetens skyld – hadde ikke tilskuere langs veien, bare noen veldig få, i så fall, men beboerne ved sykehjemmet vi gikk til, venta trofast på å få høre oss synge. Vi sang mer eller mindre sjarmerende barnesangversjoner av Nordmannen og I natt eg drøymde.

På vei opp til sykehjemmet det året, ble jeg så våt og kald at mamma måtte hjelpe meg å betale femmeren i telefonkiosken for å ringe hjem til pappa. Han kom kjørende med støvler og tørre ullsokker. Det er egentlig bare det, dette siste og minste avsnittet, som er Telefonkioskhistorien.