En sykepleiers natteliv

Rett før vekkerklokka ringte en morgen denne uka, drømte jeg at vi hadde førti pasienter innlagt på avdelingen. For dere som ikke klarer å se det helt for dere, det vil si omtrent alle leserne mine, er førti pasienter mer enn dobbelt så mye som det vi har plass til. I tillegg til at pasientrommene var fullt opp, var det senger langs begge veggene i hele korridoren og rundt skranken. Sykehuskorridorene er ikke spesielt brede, så for å komme oss forbi sengene, måtte vi gå sidelengs som krabber, alle mann, eller rettere sagt kvinner. Med få unntak er vi bare kvinner. Sniker derfor inn en litt malplassert oppfordring til dere menn: Husk at det ikke er nødvendig at alle mannlige sykepleiere ender opp i psykiatrien, anestesien eller som avdelingsledere, selv om det også er vel og bra. Tilbake til korridoren. Se for deg morgenstell med vaskefat, urinflasker og skillevegger. Se for deg blodtrykksmåling, medisinutdeling og frokostservering. Se for deg legevisitt. Se for deg rullestoler, og hvordan vi hvitkledde står på rekke og rad mellom korridorsengene for å løfte pasienter, og deretter rullestoler, trygt forbi alle sengene, litt som om vi var på rockekonsert og en artist hadde stupt fra scenen.



Eventuelt kan du velge å se for deg alle sykepleierne på enhjulssykler, samtidig som vi sjonglerer med medisinbeger, frokostbrett, venefloner og vaskevannsfat, i et desperat forsøk på å gi riktig hjelp til riktig pasient, og å unngå å søle vann på noen eller noe. Det var nemlig litt sånn det føltes i drømmen. Lenge leve pasientsikkerhet!



Jeg har en tendens til å ha jobbrelaterte drømmer, spesielt etter kveldsvakter. Underbevisstheten fortsetter tydeligvis å være på jobb hele natta. En natt hadde vi en kortvokst pasient med KOLS-forverring innlagt. Ikke i virkeligheten, men i drømmen. Det var noe med sengeinnstillingene som ikke var optimale. Vi stilte ryggenden opp, fotenden ned, plasserte puter, og vippet hele senga, men den passet ikke med lengden på ryggen og beina, og pasienten som hadde vondt for å puste, fikk det ikke bedre. Vi styrte på, satte hele avdelingen og etasjen i sving for å finne en løsning. Det var ikke måte på hvor mye forskjellig vi prøvde, før vi endelig kom på at en kortere seng fra barneavdelingen måtte være perfekt. Nå vet jeg at hvis problemet en gang oppstår, og hvis den kortvokste synes det er ok, skal jeg foreslå en barneseng før jeg setter hele etasjen på saken. Hvor sannsynlig det er at jeg får bruk for denne lærdommen, er en annen sak.

Man kan si mye rart om helsevesenet, men ikke beskyld oss for å være dårlige på enhjulssykling om nettene!
Reklamer

Om å vanne fjær

I går fikk jeg mitt aller første fastelavensris hjem. Jeg trodde ikke det skulle bringe med seg annet enn farger, liv og glede.

IMG_0664

I natt drømte jeg imidlertid at fjærene krympa inn, smuldra opp og la seg som støv på bordet. Og de knøttsmå, lysegrønne bladene jeg hadde gleda meg til, kom aldri.

Det var en så livaktig drøm, kanskje fordi jeg skar av greinene rett før leggetid, at jeg ble oppriktig glad da jeg i dagmorges tusla inn i stua og så at fjærene ikke hadde visna. Ikke enda. Du tenker kanskje at fjær ikke kan visne, men det er aldri godt å vite hva som skjer når de har havna i mine hender. Greinene de er festa på trenger tross alt vann, og vanning er ikke min sterkeste side, selv om jeg stadig prøver. Men i løpet av dagen har jeg gjenoppretta troa på at fastelavensriset kun vil bringe farger, liv og glede likevel.

Uønska tåke

Jeg trodde aldri jeg kom til å glemme. Om jeg hadde møtt meg selv, nåtidens meg, for noen år siden, hadde jeg ikke trodd det jeg sa. Hva mener du, «husker ikke helt»? Herlighet, nå må du ta deg sammen. Det er klart du husker. Du har jo sett det, hørt det, kjent det, følt det helt fra du ble født. Du var det ikke foruten èn eneste dag. Berit, du husker jo det. Slutt å tulle.

Og jo, ja, det er klart jeg husker det – i grove trekk. Jeg husker små detaljer også, små detaljer som fortsatt er i stand til å gjøre en dag lysere enn den var fra før, men mange detaljer er borte, og det gjør vondt. Jeg får dårlig samvittighet for hvert minne som forsvinner. Jeg vil huske alt, se det klart og tydelig for meg, som om han fortsatt var her.

Jeg drømmer om ham – da liker jeg ikke å våkne, de morgenene presser jeg øynene sammen og prøver å tenke drømmen videre, håper på å sovne igjen. Vil ha ham hos meg så lenge som mulig, men jeg våkner, sånn må det være, man kan jo ikke drømme resten av livet sitt.

Jeg snakker om ham, og synes det gjør godt. Skriver til ham også, forteller ham ting. Det blir naturligvis bare for min egen del, for han får ikke lese det, men enveiskommunikasjon er bedre enn ingen.

Det er snart attende oktober. Fem år har gått. Det er ikke lenge, mest sannsynlig vil mange flere år og tiår gå. Vil minnene fortsette å forsvinne, litt etter litt? For det er det som skjer – minnene blir tåkete, og jeg frykter at jeg vil glemme for mye.

Noen minner vil kanskje fortsette å bli mer utydelige, men de vil vel aldri forsvinne helt? Det viktigste vil alltid være der, vil det ikke? Jeg klamrer meg fast i den troa. Og når jeg tenker etter, og merker at jeg kan fylle opp side etter side med beskrivelser om hvordan han var og hva han gjorde, blir jeg tryggere. Trenger ikke klamre meg fast på samme måte. Kan godta at noe blir mer utydelig.

Midt i all savn, minner jeg meg selv på at selv om jeg har mista èn umistelig, har jeg mange igjen. Prøver derfor å forstå at livet er her og nå, ikke i drømmene, selv om det er der han er.

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg når mennesker ikke setter pris på fedrene sine i så stor grad som de burde. Vet de ikke hvor heldige de er som har en pappa som lever? Jeg sier til meg selv at jeg vet bedre, men gjør jeg egentlig det? I praksis, mener jeg? For noen år siden skreiv jeg et notat til meg selv: «Skap gode minner med de du er glad i, og ta vare på minnene. Når det ikke kan skapes flere, har de uendelig stor verdi!»

Jeg er ikke flink nok til å gripe sjansene selv, mange dager går forbi uten at jeg egentlig merka at de var der. Jeg må spørre meg selv; Vet du ikke hvor heldig du er som har mamma, søster, bror og venner som lever? Du, av alle, burde jo vite det.