Å injisere insulin

– en liten innføring på min måte.

Det rent praktiske med å selv måtte tilføre kroppen insulin, går vanligvis helt fint. Normalt er magen lett tilgjengelig, og selv ved bruk av insulinpenn fikk jeg satt insulin uten å være til sjenanse.

(Jeg lærte forholdsvis fort å la være å se på der jeg stakk – er man i en samtale, ser nemlig andres øyne automatisk i den retningen mine øyne ser.)

Noen ganger, for eksempel i situasjoner hvor jeg går med kjole, var det litt mer problematisk å bruke insulinpenn.

Problemer kunne også oppstå med hvite klær.

17. mai topper likevel alt.

… og det føles egentlig mer som dette:

Men insulinpennen tok med seg utfordringene sine og forsvant da jeg fikk insulinpumpe. Nå er insulininjisering en enkel sak – jeg kan til og med holde isen min samtidig som jeg setter insulin.

Likevel merka jeg fort at nye utfordringer fant sted. Hvor skal jeg ha pumpa når jeg ikke har vanlige klær med bukselomme? I et belte rundt låret? Nei, da sklir den ned. Inni strømpebuksa? Fungerte ypperlig helt frem til det gikk hull på den ekstra stramme hold-in-strømpebuksa. Med de vanlige strømpebuksene sklir pumpa ned med en gang. Derfor blir jeg gående og halte fordi pumpa henger etter innstikkstedet, og jeg prøver forgjeves å unngå for mye belastning for plasterlimen. Husk at det ikke er vanlig halting det er snakk om, det er halting imens jeg er ikledd ekstra fine klær og ekstra ubehagelige sko. Kanskje også på en dag som 17. mai, hvor jeg går mer enn vanlig. Jeg prøver videre; belte rundt livet, og pumpa hengende i en tråd ned fra denne? Definitivt ikke. I bh-en? Jo, ja, det går, men å dra pumpa opp derfra ser jo utvilsomt litt rart ut. I strømpebukse- eller trusekanten? Vel, der henger den fint på plass, men det fører til ufrivillig mye blotting, omtrent på insulinpennivå.

Derfor spurte jeg diabeteslegen fint om å sende en søknad om fjernkontroll til behandlingshjelpemiddelsentralen. Denne uka kom den i posten, og gleden er stor.

Nå som jeg kan ha pumpa på innsida av klærne og styre den ved hjelp av fjernkontrollen, går jeg en lys jul i møte. For øyeblikket ser jeg kun to problemer som kan oppstå:

1. Storebror synes det er så gøy å leke med fjernkontrollen at han plutselig har gitt meg altfor mye insulin. Dette fører til en alvorlig føling, og jeg må tilbringe julekvelden på sykehuset.

2. Mannen ved siden av meg på julegudstjenesten forveksler den med bilnøkkelfjernkontrollen sin. Fordelen med det er at han ikke kommer så langt dersom bilnøkkelen hans ligger igjen på kirkebenken. Jeg kommer derfor til å sitte igjen i kirka og vente til han kommer tilbake, om jeg så må sitte der hele julekvelden.

Etter nærmere ettertanke og sannsynlighetsberegning, kan jeg med ganske stor sikkerhet si at jeg går en fin injiseringsjul i møte.

Reklamer

Balanse

På kystbussen spurte ei ukjent kvinne meg om jeg ville ha tyggis, og spørsmålet tima hun «bra». Akkurat i det hun vendte seg mot meg, satt jeg nemlig en insulindose i magen (det var da jeg brukte penn), og hun trakk med ett spørsmålet tilbake. «Nei, du kan jo ikke spise sånn med sukker i!» sa hun og lo. Med en rask bevegelse tok hun en tyggis til seg selv, og heiv pakken i veska. Jeg smilte et kunstig smil. Fikk ikke sagt noe. Det jeg hadde lyst til å si, hadde garantert ikke egna seg uansett. Jeg kunne da fått lov til å svare? Jeg satt insulin fordi jeg skulle spise, så jeg hadde svart «nei, takk», men likevel – jeg kan vel få svare selv, selv om jeg er diabetiker? Har prøvd å se det fra hennes side; hun trodde kanskje hun var både flink og snill som «forstod». Hadde hun bare forstått. Og hadde hun bare latt være å le.

En annen gang, i et juleselskap, prøvde ei kvinne å sende desserten rett forbi meg. Hun kom med en lignende kommentar som hun på bussen gjorde, etterfulgt av litt (unnskyld at jeg sier det) teit latter. Det får da være måte på. Jeg greip fatt i skåla og forsynte meg, akkurat som alle andre.

Hadde jeg hatt en topp 10-liste over kjipe ting ved å ha fått diabetes, hadde «Folk fratar meg muligheten til å svare ‘ja, takk’ eller ‘nei, takk'» stått på den. Jeg vil heller svare nei hundre ganger enn å møte én slik kvinne på bussen.

Jeg vil gjerne at folk skal ta hensyn til at jeg har diabetes, samtidig som jeg ikke vil være annerledes – ikke på den måten. Det er helt fint å ha en kake med mindre sukker i, men det trenger ikke å stå skrevet «diakake» i glasuren. Det handler om balanse. Og forresten; om jeg vil, kan jeg få forsyne meg av de andre kakene også. De er kanskje mindre sunne, men gjelder faktisk alle, ikke bare diabetikere.

Jeg stiller for store krav til folk rundt meg . Vet jo godt at en ikke kan så mye om sykdommer en ikke har selv – jeg kan jo ikke det, jeg heller. Det er bare det at jeg blir lei meg. Vet at jeg kommer til å høre slike kommentarer fra uvitende mennesker resten av livet, så jeg må prøve å overhøre det. Samtidig, i takt med at flere og flere får diabetes, kan jeg håpe at stadig flere forstår hva det faktisk dreier seg om, og at insulinbehandlingen i dag er annerledes, enklere og mer tilgjengelig enn før. Ikke minst håper jeg at flere forstår forskjellen på diabetes type 1 og type 2.

Man skal høre mye før ørene faller av, er det ikke det de sier? Jeg har fått høre litt av hvert, blant annet at jeg kan bli frisk om jeg spiser (bare) nøtter over en viss tidsperiode. Det er akkurat som om noen vil gi meg skyldfølelse for at jeg ikke prøver å bli frisk fra en sykdom jeg ikke kan bli frisk av. Diabetesmoren som har laget denne (underholdende) videoen, har også fått høre mye rart. Og dumt.

 

Jeg ønsker meg balanse til bursdagen. Balanse og en passelig dose folkeopplysning.

Gøy i desember # 5

Gøy, sa du?

Den følelsen igjen. Beina er tunge. Armene også, og så skjelver hendene. Kroppen er varm – det er hodet også. Dessuten stemmer ikke tankene overens med hverandre. Hele kroppen er i ubalanse.

Jeg er i stand til å bli skikkelig sur på orkideen og adventsstaken i stua, men det hjelper ikke – det eneste som hjelper er sukker. «Lett fordøyelige karbohydrater som får blodsukkeret opp i en fart, etterfulgt av trege karbohydrater som får blodsukkeret til å ligge stabilt.» Men mat er det siste jeg har lyst på. Noen ganger kunne jeg spist bokhyller – bokstavelig talt. Så stor er sultfølelsen. Andre ganger, som nå, er tanken på mat frastøtende. Men jeg spise. Ingenting annet hjelper – eller vent litt! Jeg har en idè.

Insulinpumpelivet mitt har vart i 21 dager. Nå er det blant annet sånn at jeg kan taste inn hva blodsukkeret er og hvor mange karbohydrater jeg skal spise, og så sender pumpa litt insulin til meg, alt etter hvor mye den regner ut at jeg trenger. Hva om jeg, i tillegg til å ha et insulinreservoar i pumpa, hadde et lite sukkerreservoar der? Hva om jeg kunne taste inn blodsukkeret mitt, og så kunne pumpa regne ut hvor mange karbohydrater jeg trengte, for så å sende dem gjennom slangen? Gjerne sende inn litt stabiliserende fiber etter en stund også. Så slapp jeg å spise teite, unødvendige mellommåltider – og å spise feil mengde. For hvem vet hvor blodsukkeret tar veien nå. Hva spiste jeg? Det er ikke alltid så lett å få med seg når man, på autopilot, presser i seg noe – ikke fordi man tenker at man må det, men fordi kroppen vet hva den må gjøre. Hvor mye spiste jeg? For mye? For lite? Nok til å ta en bytur for å handle julegaver? For det var det jeg skulle nå i eksamenspausen min. Bli ferdig med flere julegaver. Ikke ligge i senga og skjelve og svette og være sur og tvinge i meg mat jeg slettes ikke hadde lyst på.

Når jeg har føling, da føler jeg meg virkelig syk. Men hvis jeg var heldig og spiste akkurat riktig mengde karbohydrater, da blir jeg snart frisk igjen. Hvis.

13,8 før kveldsmat nå, etter en dag med eksamenslesing, føling og bytur. Burde nok ha målt flere ganger underveis i byen, men det er ikke alltid man gjør som man bør, er det vel? Jaja. Satser på at pumpa får blodsukkeret ned til et ok nivå nå – for pumpa fungerer utmerket når det gjelder å gi meg insulin på en enkel måte! Jeg er takknemlig!

Og så ønsker jeg meg en insulinpumpe med sukkerreservoar til jul! When you wish upon a star:)

Kjærligheten er alltid størst

I går var jeg i bryllup – en gledens dag preget av kjærlighet og glede. Det var en utrolig kontrast til hva som preger Norge for tida; vi er alle i sjokk over hvor mye hat noen mennesker kan ha. Vi sørger over hva som har skjedd, og selv om alle har noe å si, har ingen gode nok ord i en slik situasjon. Det er ufattelig.

Jeg må få sitere en allerede mye sitert overlevende AUF-jente. Hun sa i et intervju at «Om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.»

Vi fokuserte på det flotte brudeparet i går, og det ble en alle tiders bryllupsfest. Vi feiret Annbjørg og Andreas, og vi feiret kjærligheten! Den uovervinnelige kjærligheten.

Som forlover med diabetes hadde jeg, foruten det opplagte om å bidra til å gjøre dagen fantastisk, tre mål:

1. Unngå føling. Dette var ikke noe problem, for jeg valgte å ligge på et høyt blodsukkernivå. Fikk føling om natta, men med juice gikk det greit, og jeg våkna med blodsukker på 7,5 neste morgen – ikke værst til å være dagen etter en bryllupsfest!

2. Ikke tråkke på brudens kjole eller slør. Dette gikk greit, selv om jeg ikke kan si at jeg hadde full kontroll hele tiden. Og når jeg skulle passe på Annbjørgs kjole, hang min egen kjole seg fast i både ståltråd og sko – jeg skulle visst hatt en medhjelper, jeg også;) Bra at brudekjoler ikke er hverdagsklær!

3. Å holde tale til Annbjørg – because she’s worth it! Tross all skjelving og nervøsitet, ble talen holdt (jeg er stolt)!

 

Jesus, du er kjærlighet
og kjærligheten overvinner hatet.
Jesus, du er verdens håp
og håpet, det er sterkere enn døden.
(Verdens håp av Rudi Myntevik)