Gaven

Nå som det er 24. desember, kom jeg til å tenke på en julekveld for veldig lenge siden. Jeg håper i alle fall det er veldig lenge siden, jeg håper jeg var et barn, men frykter at jeg var tenåring. I så fall, til mitt forsvar, er tenåringer flest også barn på mange måter. Nei, jeg må ha vært et barn.

Uansett alder, scenarioet var som følger: Storesøster pakka opp en av gavene fra mamma og pappa, uten at jeg var oppmerksom nok til å få med meg hva hun fikk. Det hadde kanskje noe med hennes karakteristiske måte å åpne gaver på. Men bare litt, jeg skal ikke gi henne skylda for min egen dumhet. Men altså, hun ville helst ikke ødelegge hverken gavebånd eller papir. Slik er det fortsatt, gaveåpning skjer i slow motion, og uansett hva hun tror vi synes om det – vi har jo en tendens til å kommentere det hver eneste gang – elsker vi det. Hun er den helt særegne gaveåpneren i familien. Men det er klart at i en så forsiktig oppakkingsseanse, føyk ikke gaven opp og ned og veggimellom slik at andre kunne få et glimt av den. Den lå fint i fanget hennes, med alt papiret bretta opp rundt seg. Kjenner jeg meg selv riktig, mista jeg konsentrasjonen allerede før hun hadde løsna gavebåndet, og trolig så jeg til og med på gavene jeg selv hadde fått – det er enda en grunn til at jeg håper jeg var liten det året. Etter hvert fikk jeg likevel med meg at hun var ferdig med å pakke opp, og at hun smilte og var veldig glad for gaven. Jeg visste hvilke to gaver hun skulle få av mamma og pappa, og utbrøt nysgjerrig «Hva var det? Var det bestikket?» Med åtte øyne mot meg, og en liten, svartkledd Berit på den ene skuldera, en Berit som fortalte meg hvor utrolig dum jeg var, skjønte jeg umiddelbart at jeg hadde gjort det helt store. Selvsagt var det ikke bestikket, bestikket lå fortsatt fint innpakka under juletreet. Det skulle være en overraskelse, men var på mange måter pakka opp nå, altfor tidlig og av feil person. Jeg husker det som et latterbrøl fra familien, det kan hende jeg tar feil. Men de lo, det må de ha gjort, og jeg ble så varm og rød og flau at jeg kunne tatt kvelden umiddelbart. Det gikk imidlertid fort over, man kan jo ikke sitte og være flau hele julekvelden. Selv om det føltes som verdens undergang at bestikket var avslørt, var det faktisk ikke det.

Telefonkioskhistorien

Jeg overrasker meg selv når jeg kommer på at jeg er gammel nok til å ha ringt fra en telefonkiosk. Har nemlig en tendens til å glemme telefonkioskhistoriene mine mellom hver gang jeg tenker på dem. Jeg kan faktisk fortelle barn om kassettspillere og telefonkiosker, tenker jeg nå, men jeg gjør det aldri. Vet ikke om noen unger det er naturlig å fortelle det til, og har heller ikke nok historier å fortelle. Kanskje jeg ikke er gammel nok likevel.

Jeg har to telefonkioskhistorier. Den ene handler om det året jeg kun brukte fem kroner på 17. mai. Jeg bodde i ei lita bygd, hvor – beklager hvis jeg fornærmer noen – det som skulle forestille et tog, kun var en saueflokk, riktignok bestående av mennesker, ikke sauer. I toget gikk barneskoleelever bak, foran eller ved siden av faner i filt eller papp, sistnevnte svært lite strategisk i bygda med flere regndøgn enn Bergen. Noen ganger gikk barna ved sin egen fane, andre ganger heller ved en annen klasse sin. Toget – la oss kalle det det, for høflighetens skyld, men la oss da også kalle ekte saueflokker for tog, for rettferdighetens skyld – hadde ikke tilskuere langs veien, bare noen veldig få, i så fall, men beboerne ved sykehjemmet vi gikk til, venta trofast på å få høre oss synge. Vi sang mer eller mindre sjarmerende barnesangversjoner av Nordmannen og I natt eg drøymde.

På vei opp til sykehjemmet det året, ble jeg så våt og kald at mamma måtte hjelpe meg å betale femmeren i telefonkiosken for å ringe hjem til pappa. Han kom kjørende med støvler og tørre ullsokker. Det er egentlig bare det, dette siste og minste avsnittet, som er Telefonkioskhistorien.

Livet er sannelig et eventyr

Mitt mest musikalske øyeblikk
Kanskje jeg var rundt 13 år da jeg hadde midtskill, en stor, grå Umbro-genser og spilte keyboard. I løpet av årene på musikkskolen, lærte jeg meg sanger av Beatles, Stevie Wonder, Abba og Disney, samt mange jeg aldri hadde hørt før. Jeg ble aldri spesielt flink til å spille, det var mer som å pugge gloser uten å kunne bruke ordene til noe, men jeg syntes det var gøy. Da jeg syntes det ble mer tiltak enn gøy, slutta jeg bare, og glemte alt jeg hadde lært. Vel, alt bortsett fra Smørbrødvalsen. Ganske ironisk at den eneste sangen jeg husker, er en jeg ikke lærte på musikkskolen, men hos farmor, og som jeg trenger fire hender (/en venn) for å spille. Mange i slekta mi er ordentlig musikalske, imens jeg kan Smørbrødvalsen – og hva er det for et navn på en sang, egentlig? Finnes den, eller dikta farmor den opp for å gi meg selvtillit? Jeg vet ikke.

Det som er så fint med at jeg aldri ble spesielt flink, er at jeg enkelt kan øve meg opp igjen til det nivået jeg var på. Har ikke tapt så mye, med andre ord. Til tross for årene på musikkskolen, er en liten halvtime i høst det nærmeste jeg har vært å føle meg musikalsk. Jeg hadde møtt bofellen min på togstasjonen for å hente bagasjen hennes, så hun slapp å ta den med på forelesningen. Ombord i bussen, og med gitarveska hennes over skuldera, tenkte jeg meg inn i en film om en ung og uoppdaget singer-songwriter, en sånn man blir glad i, en sånn jordnær som man tenker «oi, det er jo faktisk et helt normalt menneske» om fordi hun mista balansen når bussen begynte å kjøre, og fordi håret var bustete og glidelåsen på jakka ødelagt. Etter at minuttene som Musiker på Bybussen var over, gikk jeg tilbake til å være meg selv igjen.

Min største idrettsopplevelse
Jeg har aldri vært med på noen idrett, det faller meg ikke naturlig i det hele tatt. Jeg dukker eller flytter meg når en ball kommer i min retning, men blir i 90 % av tilfellene truffet likevel. Har selvsagt prøvd «stå i ro»-taktikken også, men uten særlig hell. Dette var trolig en av grunnene til at jeg begynte på musikkskolen – alle andre unger er jo med på fritidsaktiviteter (i flertall). En del år før musikkskolekarrieren, var jeg forresten med på litt turn, men kan ikke huske at det varte spesielt lenge. Det eneste minnet jeg har fra turnen, handler nemlig om at jeg brukte det som føltes som halve tida på å få på meg de trange, rosa sokkene med gummisåler.

En gang var jeg visst med på Tine fotballskole også. Jammen kan man komme opp i mange rare situasjoner. Livet er sannelig et eventyr. Jeg gikk heldigvis ikke tomhendt hjem fra fotballskolen: Som deltaker fikk jeg nemlig en gratis bag og en altfor stor t-skjorte, en jeg brukte som nattkjole i flere år. Alle de andre i klassen brukte t-skjortene sine i gymmen. Gymmen. Det er ikke all idrett man kan velge vekk. For meg har gymtimene opp igjennom årene vært et kapittel for seg selv, og etter hvert ble jeg en aldri så liten forkjemper for Oss som mener det må være lov å ikke like det «alle andre» liker. Ble mer og mer sta for hver uke som gikk, og liker å tro at disse timene, om ikke annet, var med på å gjøre meg til den sterke «sier alltid hva jeg mener»-personen jeg er i dag.

Jeg husker at jeg ble kvalifisert til «guttegull» i kappgang på ungdomsskolen, men kan man få guttegull når man er jente, egentlig? Tror ikke jeg følte meg spesielt sporty uansett. Vi må ha sett utrolig rare ut, alle vi tenåringene som gikk langs landeveien på bygda og vrikka på hoftene. Jeg gikk bare fort fordi bestevenninna mi også gjorde det, og fordi familiehunden vår aldri ble flink til å gå fint i bånd. Kanskje også fordi jeg hadde korte bein som ble vant til å henge med.

For noen uker siden kjøpte jeg meg en blå tommelstøtte på Clas Ohlson. Den gamle, nøytrale fra apoteket var slitt, og den blå var billigere. Når jeg har den på, ligner jeg en håndballspiller med idrettskade. På den måten har dagene med den gitt meg store øyeblikk – de største – som idrettsutøver, til tross for at tommelskadene ikke har noe med idrett å gjøre.

Ikke akkurat Asbjørnsen og Moe

Det var en gang ei lita jente som stod på ei brygge og skulle hoppe uti en båt. Det har man jo for vane å gjøre fra brygger. Østenfor sol og vestenfor måne var det en fin sommerdag, og det var derfor jenta ville være med utpå sjøen. Men før hun kom seg uti, gikk tommelen hennes ut av ledd.
– Neimen, står du der og gråter, du da, jenta mi? sa faren hennes, og stort lengre enn det skulle ikke samtalen bli før han hadde knekt tommelen tilbake. Man skulle kanskje tro at eventyret slutta her, med et lite «snipp, snapp snute» eller «så levde de lykkelig alle sine dager,» eventuelt begge deler for å smøre litt tjukt på, slik som Smørbukk ville ha gjort, men nei. Vi har jo ikke fulgt så mange av eventyrreglene enda, har vi vel? Vi skal ikke følge så mange heller, men la oss i det minste fortsette til fortellingen er slutt.

Håret til jenta hadde for lengst blitt lengre enn langt om det ikke hadde vært for at hun fikk klippa det nå og da. En morgen hadde hun akkurat starta en forsinka helgevask da det skjedde igjen – støvkluten ble for mye å håndtere for ei hånd som hennes, selv om det hadde gått bra mang en gang før.
– Så er det vel bare èn ting å gjøre, da, sa jenta, og tok den høyre tommelen i venstre hånd. Hun trodde hun visste at hun måtte brekke tommelen tilbake selv, så slik satt hun ei lita stund, men på grunn av for lite mot, ringte hun mora si i stedet.
– Neimen, sitter du der og gråter, du da, jenta mi? sa mora, og litt lengre enn det ble nok samtalen. Sånn var det med kvinner den gang, og sånn er det også den dag i dag om ikke noen har gitt dem taleforbud. Mora snakka fornuft, fant ut at man slettes ikke skal ordne sånt noe selv, og sa ifra til legevakten at jenta med tommelen var på vei.

Da kvitteringen for taxi-turen måtte signeres, bestemte jenta seg for èn ting: å lære seg å skrive med venstre. Det skulle imidlertid vise seg at hun ikke fikk tid til det før neste legevakttur kom, men tid og sted skal man ikke snakke stort om i eventyr, så la oss ikke dvele ved det. To venefloner og litt smertestillende senere, knakk en lege tommelen tilbake. Til tross for utdannelsen, var han ikke flinkere enn faren hennes, men hun var fornøyd likevel – fornøyd, men litt fraværende. Hun glemte å betale, for eksempel, men ringte tilbake så snart hun var hjemme. Jeg vet ikke sikkert hvor mange skillinger eller daler det var snakk om, for slike myntenheter er ikke min sterkeste side, men la oss si sju, for eventyrkunstens skyld.

Da jenta så ned på de blåmerkegrønne hendene sine, ønska hun seg så visst et «snipp, snapp snute,» men hun hadde verken tre nøtter eller ei magisk lampe som kunne oppfylle ønsket. Tredje gang tommelen stod i vinkel, måtte jenta – ironisk nok – fylle ut et rosa skjema på legevakten. Hun kom med en vond tommel, og det var ikke kø til damene i resepsjonen, men skjemaet må fylles ut, må du vite.
– Du skreiv med skeivå, ja? kommenterte både legen og sykepleieren på pur stavangersk, og jenta tenkte at hun ikke skulle ha hørt på bergenseren hun snakka med på legevakten sist. Hun hadde jo sagt at hun måtte øve seg på venstrehåndsskriving, men han svarte:
– Det e issje nødvendig – eg mener, kor ofte går tommelen ut av ledd? Han var en svært hyggelig kar, men hun skulle ikke ha hørt på ham. Det var for optimistiske tanker – de passa ikke til hennes ellers pessimistiske jeg.

En stolt geitekilling hadde en gang lært jenta å telle, og nå telte hun ti skap og tolv skuffer med utstyr på rommet hun var i – likevel måtte utstyret for å legge inn veneflon hentes på et annet rom. Legen denne gangen var opplagt mer raus med Ketoraxen enn han hun møtte sist, for hun ble både kvalm og svimmel og hadde problemer med å se klart fremfor seg – sikkert bak seg også, om hun hadde hatt disse berømte øynene i nakken. Et øyeblikk lurte jenta på om sykepleieren – hvis det var henne – gikk opp-ned i taket, men det kan jeg avkrefte. Hun gikk på gulvet, og ja, det var sykepleieren.

Med tommelen på plass igjen, og fortsatt svimlere enn noen gang, hørte hun legen si noe om at dette med å få tommelen ut av ledd to ganger på tre uker ikke er normalt. Det var en klok lege. Hun hørte etter så godt hun kunne, og kjøpte tommelstøtte og bestilte legetime, slik han ba henne om. Siden har ikke legevakten sett verken jenta eller tommelen hennes, men de har sikkert sett mange andre rare skader. Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute.

Inspeksjon

Hun telte til tretten. Resten av hyllene stod tomme, stod til disposisjon for flere familieturer og fingerbøl i samlinga. Vitna om et kort liv, et barn, og forventningene hennes til hvor neste tur skulle gå. Kanskje til Borås, til ferieparadiset? Minigolf, kanopadling, grilling og familieidyll. Dyrepark, is og badeland. Hun kjente den karakteristiske lukta av ny vogn og campingliv.

Telte igjen. Tretten.

Gløtten på soveromsdøra var kanskje på størrelse med en hånd, kanskje litt større, på størrelse med en voksenhånd. På den andre sida av døra, i loftstua, stod skapet med puslespillene i. Best likte hun de to med Pocahontas, og det med Pluto og Minni ved blomsterbutikken.

Hun lå og hørte på tryggheten. Stemmene fra sofaen i første etasje. Tv-en som stod på. Labbene trippa raskt over gulvet da han stoppa ved kjøkkenbenken og hun øyna et lite håp om at noe – hva som helst – skulle falle på gulvet. Klørne trengte snart å klippes. Halen dunka ivrig borti en av stolene rundt kjøkkenbordet, slo takten til den evige optimismen.

En, to, tre, begynte hun på nytt, med den ene foten under dyna, og den andre utenfor. Hun surra håret mekanisk rundt høyre pekefinger, drømte kanskje om hvordan det ville være å ha korketrekkere, men endte i stedet opp med en floke. Èn kveld var den så stor og umulig at hun måtte stå opp igjen. På badet reflekterte speilet håpløshet imens hun stod i det som føltes som en hel natt før håret var greit igjen. Hun slutta å tvinne håret om kveldene, lærte av sine feil.

Lysstripa på dyna gikk videre over gulvet, og førte frem til gløtten. Fingrene hennes fulgte mønsteret på senga, bue-strek-strek-strek-bue. Skolesekken lå på gulvet, penalhuset halvveis utav. Bamsene på kommoden, kimonodukkene fra Japan, hver bok i hylla, porselensdukkene fint oppstilt. Ingenting var usett.

Hun lå og inspiserte frykten. Telte, memorerte, visste om alt som befant seg på rommet, redd for at noe skulle være borte morgenen etter. Hvis noe hadde forsvunnet eller skifta plass, hadde det nemlig vært noen der, og ikke hvem som helst. Mannen med pistol hadde vært der. Slanger, brann, og menn med pistol var de tre tingene hun frykta mest, de tre tingene som oftest ga henne mareritt som vekte henne og gjorde at hun fulgte instinktet sitt, et barns instinkt, som førte henne til soverommet i første etasje. Det var sjelden pistolmenn, slanger eller brann nede. Bare trygghet.

Om morgenen var alltid alt på plass der det skulle være, der hun hadde sett det kvelden i forveien. Mannen med pistol hadde ikke vært der.

I den samme loftstua, den med puslespillskapet, og som sendte lysstripa inn på soverommet, satt de en gang med røde øyne og tjukk svartmaling i magen. Han hadde kommet hjem, fortalt hva legen hadde sagt, og de gråt.

I en annen by, et annet rom, et annet år, hadde kreft fått mer innhold. Det handla ikke lenger bare om død, men også om tro, glede, behandling, sorg og håp. Seig sorg. Seigt håp. Etter lang tid ligna kreft nå seig tyggegummi. En gang, uten at hun helt vet hvordan det gikk til, forsvant den ned i svelget. Det var en refleks, skjedde så naturlig, så selvfølgelig. Hun svelgte ikke med vilje, hadde ikke helt ønsket at det skulle skje, men likevel kjente kjeven lettelsen. Hvile, enn så lenge. Hvile, for nå.

Frykten hadde for lengst endra seg. Noen kunne være borte morgenen etter, men hun inspiserte ikke lenger, det bragte ikke noe godt med seg. Hun telte ikke. I stedet levde hun i vissheten om at noe kunne skje. Uvissheten om det ville skje. Hun orka ikke å telle. Liv handler om død.