Lørdagspenger

Hørt på smykkebutikken:

   

Advertisements

Barnetekket

I oppveksten min, og så langt i livet, har jeg ikke hatt spesielt mye med barn yngre enn meg selv å gjøre. Jeg kan nesten ikke huske å ha sittet barnevakt, og har overhodet ikke greie på et barns utvikling. Jeg vet ikke når det begynner å snakke, å gå, å leke med leker med små, farlige deler, eller å gå over fra å spise babymat til vanlig mat. Når muligheten byr seg, er ikke jeg en av dem som spør foreldrene om jeg kan få holde ungen. Derfor vil jeg bli en blanding av redd og flau hvis noen spør meg om jeg kan sitte barnevakt. Ikke fordi jeg ikke har tid eller lyst, men fordi jeg ikke har peiling. Med gode nok instruksjoner, vil det nok gå bra, det også.

Det er fint med barn, det er jo et under hver gang et blir født, så misforstå meg rett når jeg sier at jeg synes babyer er stygge. Selvsagt bare de første dagene etter fødselen, etter det blir de søte – nesten like søte som hundevalper og kattunger. Men når alle andre sier «å, så søt», med verdens lengste «å» og «ø», til det lille skrukketrollet med rar farge, fjerne øyne, og sine egne kloremerker i ansiktet, bare smiler jeg høflig og i visshet om at barnet vil bli søtt. Det trenger som sagt ikke mer enn noen dager på seg.

Jeg liker barn, det er ikke det. Veldig mange barn liker jeg til og med bedre enn voksne, både i størrelse og væremåte. Og jeg har vært barnevakt. Så vidt. Et par ganger, kanskje, for ei søt, lita jente som jeg via instagram har fått med meg at var konfirmant i år. Det er cirka ni år siden jeg flytta fra bygda hennes og trodde at alle ungene der ville være små for alltid. Jeg tok feil.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette med barn, er at noen ganger kommer de på besøk til pasientene mine på sykehuset. Vanligvis nøyer jeg meg med å smile til dem, men en sjelden gang tør jeg å spørre hva de heter eller noe annet altfor opplagt. Kun én gang i løpet av mitt første år som sykepleier, har jeg funnet plastsprøyter og plaster, satt meg ned på huk, og lekt sykehus. Lekt sykehus på sykehuset.

Sist jeg var i kontakt med et barn i jobbsammenheng, var det et som var så lite at det hørte til i en barnevogn. Det er egentlig der problemene mine begynner – når de er så små at de bor i barnevogner. Jeg ble spurt om å passe på det en liten stund, og kunne naturligvis ikke svare nei, da den pårørende var avhengig av hjelp. Så der ble jeg stående i gangen, flau som få, for ikke ante jeg hvor jeg skulle se og hva jeg skulle si. Så jeg bare smilte litt, og så meg desperat om etter en kollega som kunne ta over, men uten hell. Fant et lite kosedyr i vogna, og rakte det mot babyen, men da de knøttsmå fingrene tok tak i kosedyret, begynte jeg å nappe helt forsiktig i den andre enden, ha drakamp. Dette fordi jeg er en hundeeier, og det er sånn jeg er vant til å leke. Jeg slutta så snart jeg innså hva jeg holdt på med, og en kollega tok over. Lettelsen min var stor, og gleden hennes enda større der hun gikk frem og tilbake i sykehusgangen med vogna, som om hun ikke hadde gjort annet. Alle hvitkledde på jobb endte opp i en flokk rundt henne, for det var virkelig en av de søteste babyene jeg har sett. Med smilehull, krøllete hår, og ikke et eneste kloremerke å se. Det var bare det at det hørte til i en barnevogn.

  

Pappaperm

Det er tirsdag. La oss snakke litt om han her:

IMG_0536-0

Jeg vet ikke helt hva det er med enkelte menn med pappaperm. Inntil noen har kommet med en annen forklaring, velger jeg å tro at de synes det er kult å gå ved siden av barnevogna og trille den med den ene hånda. Hvis de velger å synes at enhåndstrilling er kult, velger jeg å synes at de er litt dumme som bryr seg mer om å se kule ut, enn det faktum at de tvinger andre ut i veien eller grøftekanten fordi de bruker hele fortauet selv. Når det er sagt, er vi jo alle dumme på hver våre måter, så i skrivende stund har jeg allerede bestemt meg for å godta at de med pappaperm har en spesiell trillelisens. Og hvem vet, kanskje de har lange bein som dunker borti barnevogna? Jeg er ikke særlig kjent med barnevogner eller lange bein, for jeg er yngst i søskenflokken, har lite erfaring med små barn, og til tross for at jeg nærmer meg 25 år, er beina mine så korte at jeg kan sitte og dingle med dem langt oftere enn andre på min alder. Jeg bare spekulerer, og jeg vet minst like lite om hva som er kult som jeg vet om lange bein og barnevogner, men kanskje fedrene tror det får dem til å se sterkere ut? Eller kanskje det er deres måte å vise verden at de har kontroll? Litt som å sykle med én eller ingen hender på rattet, i så fall – tåpelig i mine øyne.

På grunn av hensynsløse tenåringsflokker som okkuperer fortauet når de venter på bussen, har jeg nok utvikla et noe anstrengt forhold til fulle fortau. Jeg bodde ved siden av en videregående skole i Stavanger, og har bosatt meg like ved to skoler i Haugesund. Det at enkelte menn med barnevogn tar opp dobbelt så stor plass som de hadde trengt, er ok, dessuten er det ikke et ubredt problem, men at tenåringsflokker ikke en gang tenker tanken på å flytte seg litt når noen kommer gående, er for dumt.

Pappa brukte forresten begge hender da han trilla meg, ifølge bildene jeg har sett, men han hadde ikke særlig lange bein, han heller.