Skadefryd

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg lider av en eller annen grad av skadefryd.

I år hadde jeg min første ordentlige sommerferie som voksen – en lang, sammenhengende ferie som ikke skulle brukes som assistent et sted. Feriejobbing er vel og bra, og har gitt verdifulle øyeblikk, menneskemøter og erfaringer. Det er på grunn av feriejobbinga jeg fant ut at jeg ville bli sykepleier – et yrke jeg trives bedre og bedre og bedre i. Likevel er jo feriefri best. Ferier er til for å hvile.

Som forholdsvis ny på dette området, vet jeg ikke sikkert enda, men jeg har danna meg et bilde av at om det står mellom tidlig og sein ferie, er den seine best. Den tidlige kommer før man i det hele tatt har merka at det er sommer, og den slutter for tidlig. Den slutter, man kommer tilbake på jobb, og møter en gjeng ferieklare kollegaer. Man møter dem kanskje når man selv har litt problemer med å forstå og godta at ferien er over allerede. De som har tidlig ferie har like mange uker, og koser seg like mye, men jeg kan ikke la være å tenke at det er best å jobbe først, og feriere etterpå. Spare det beste til slutt. Dessuten, og det er her skadefryden kommer inn, tror jeg at jeg føler meg ekstra bra når jeg ser at halvparten av kollegaene mine er tilbake på jobb, imens jeg har mange uker fri foran meg. Hadde fri vært like godt dersom alle andre også hadde hatt det samtidig? Jeg vet ikke, kanskje, men jeg tror ikke det.

Neste år blir ferien tidlig, og jeg kommer til å overbevise meg selv om at tidlig er like bra. Minst. For da har man innstilt seg på det, er klar som et egg når ferien kommer, og – her kommer det igjen – de andre må vente mange uker før det er sin tur. Skadefryd.

Advertisements

Barnetekket

I oppveksten min, og så langt i livet, har jeg ikke hatt spesielt mye med barn yngre enn meg selv å gjøre. Jeg kan nesten ikke huske å ha sittet barnevakt, og har overhodet ikke greie på et barns utvikling. Jeg vet ikke når det begynner å snakke, å gå, å leke med leker med små, farlige deler, eller å gå over fra å spise babymat til vanlig mat. Når muligheten byr seg, er ikke jeg en av dem som spør foreldrene om jeg kan få holde ungen. Derfor vil jeg bli en blanding av redd og flau hvis noen spør meg om jeg kan sitte barnevakt. Ikke fordi jeg ikke har tid eller lyst, men fordi jeg ikke har peiling. Med gode nok instruksjoner, vil det nok gå bra, det også.

Det er fint med barn, det er jo et under hver gang et blir født, så misforstå meg rett når jeg sier at jeg synes babyer er stygge. Selvsagt bare de første dagene etter fødselen, etter det blir de søte – nesten like søte som hundevalper og kattunger. Men når alle andre sier «å, så søt», med verdens lengste «å» og «ø», til det lille skrukketrollet med rar farge, fjerne øyne, og sine egne kloremerker i ansiktet, bare smiler jeg høflig og i visshet om at barnet vil bli søtt. Det trenger som sagt ikke mer enn noen dager på seg.

Jeg liker barn, det er ikke det. Veldig mange barn liker jeg til og med bedre enn voksne, både i størrelse og væremåte. Og jeg har vært barnevakt. Så vidt. Et par ganger, kanskje, for ei søt, lita jente som jeg via instagram har fått med meg at var konfirmant i år. Det er cirka ni år siden jeg flytta fra bygda hennes og trodde at alle ungene der ville være små for alltid. Jeg tok feil.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette med barn, er at noen ganger kommer de på besøk til pasientene mine på sykehuset. Vanligvis nøyer jeg meg med å smile til dem, men en sjelden gang tør jeg å spørre hva de heter eller noe annet altfor opplagt. Kun én gang i løpet av mitt første år som sykepleier, har jeg funnet plastsprøyter og plaster, satt meg ned på huk, og lekt sykehus. Lekt sykehus på sykehuset.

Sist jeg var i kontakt med et barn i jobbsammenheng, var det et som var så lite at det hørte til i en barnevogn. Det er egentlig der problemene mine begynner – når de er så små at de bor i barnevogner. Jeg ble spurt om å passe på det en liten stund, og kunne naturligvis ikke svare nei, da den pårørende var avhengig av hjelp. Så der ble jeg stående i gangen, flau som få, for ikke ante jeg hvor jeg skulle se og hva jeg skulle si. Så jeg bare smilte litt, og så meg desperat om etter en kollega som kunne ta over, men uten hell. Fant et lite kosedyr i vogna, og rakte det mot babyen, men da de knøttsmå fingrene tok tak i kosedyret, begynte jeg å nappe helt forsiktig i den andre enden, ha drakamp. Dette fordi jeg er en hundeeier, og det er sånn jeg er vant til å leke. Jeg slutta så snart jeg innså hva jeg holdt på med, og en kollega tok over. Lettelsen min var stor, og gleden hennes enda større der hun gikk frem og tilbake i sykehusgangen med vogna, som om hun ikke hadde gjort annet. Alle hvitkledde på jobb endte opp i en flokk rundt henne, for det var virkelig en av de søteste babyene jeg har sett. Med smilehull, krøllete hår, og ikke et eneste kloremerke å se. Det var bare det at det hørte til i en barnevogn.

  

Året jeg skulle være forberedt

Det er ikke alltid lett å henge med på hvilken dag eller hvilket år det er, heller ikke hvor gammel man er. På grunn av at man over natta skal forholde seg til en ny alder, tenkte jeg ett år å stille forberedt. Jeg tror det var den våren jeg fylte 22. Før våren kom, hadde jeg tenkt så mye på at jeg skulle bli 22, at jeg uten at jeg skjønte det selv, trodde jeg allerede var det. Da jeg fikk bursdagsgave fra ei venninne, trodde jeg hun hadde skrevet feil, for jeg mente helt oppriktig at jeg ble 23. «Hvorfor står det 22?» spurte jeg, ikke for å gjøre henne flau, men fordi det var morsomt. Det er en uskreven regel at man enten skal vite sikkert hvor gammel personen blir, eller la være å skrive alderen på kortet. Da jeg spurte, trodde hun nok et øyeblikk at jeg hadde falt ned en trapp og slått hodet, men hun svarte som sant var, nemlig «fordi det er 22-årsdagen din.» Jeg forstod at hun hadde rett.

Denne formen for forberedelse har ikke skjedd flere ganger, hverken før eller siden, men jeg merka at det foregikk noe rart i hodet tida før 25-årsdagen. Før jeg faktisk fylte år, tok jeg meg selv i å tro at jeg var 25. Det var ikke den latterlige og totalt meningsløse «jeg er i ferd med å bli gammel»-panikken enkelte får allerede når de fyller 20, 25 eller 30. Det var ganske enkelt for å lære meg den nye alderen, slik som det året jeg ble 22, men også fordi jeg ikke liker forventningene til dagen. Denne forventningsgreia er like latterlig som det å tro at man er gammel, jeg vet det, men den er høyst reell. Jeg liker ikke forventningene om å feire, invitere, lage mat andre skal spise, og være så glad og fin som det forventes. Derfor kunne jeg mer enn gjerne blitt 26 både i år og neste år, og latt begge dagene forbigå forholdsvis stille, men jeg klarte det. Jeg mestret å bli 25, slik som så mange andre, og har nå fire ubetydelige bursdager foran meg før jeg trenger å møte lignende forventninger igjen.

En sykepleiers natteliv

Rett før vekkerklokka ringte en morgen denne uka, drømte jeg at vi hadde førti pasienter innlagt på avdelingen. For dere som ikke klarer å se det helt for dere, det vil si omtrent alle leserne mine, er førti pasienter mer enn dobbelt så mye som det vi har plass til. I tillegg til at pasientrommene var fullt opp, var det senger langs begge veggene i hele korridoren og rundt skranken. Sykehuskorridorene er ikke spesielt brede, så for å komme oss forbi sengene, måtte vi gå sidelengs som krabber, alle mann, eller rettere sagt kvinner. Med få unntak er vi bare kvinner. Sniker derfor inn en litt malplassert oppfordring til dere menn: Husk at det ikke er nødvendig at alle mannlige sykepleiere ender opp i psykiatrien, anestesien eller som avdelingsledere, selv om det også er vel og bra. Tilbake til korridoren. Se for deg morgenstell med vaskefat, urinflasker og skillevegger. Se for deg blodtrykksmåling, medisinutdeling og frokostservering. Se for deg legevisitt. Se for deg rullestoler, og hvordan vi hvitkledde står på rekke og rad mellom korridorsengene for å løfte pasienter, og deretter rullestoler, trygt forbi alle sengene, litt som om vi var på rockekonsert og en artist hadde stupt fra scenen.



Eventuelt kan du velge å se for deg alle sykepleierne på enhjulssykler, samtidig som vi sjonglerer med medisinbeger, frokostbrett, venefloner og vaskevannsfat, i et desperat forsøk på å gi riktig hjelp til riktig pasient, og å unngå å søle vann på noen eller noe. Det var nemlig litt sånn det føltes i drømmen. Lenge leve pasientsikkerhet!



Jeg har en tendens til å ha jobbrelaterte drømmer, spesielt etter kveldsvakter. Underbevisstheten fortsetter tydeligvis å være på jobb hele natta. En natt hadde vi en kortvokst pasient med KOLS-forverring innlagt. Ikke i virkeligheten, men i drømmen. Det var noe med sengeinnstillingene som ikke var optimale. Vi stilte ryggenden opp, fotenden ned, plasserte puter, og vippet hele senga, men den passet ikke med lengden på ryggen og beina, og pasienten som hadde vondt for å puste, fikk det ikke bedre. Vi styrte på, satte hele avdelingen og etasjen i sving for å finne en løsning. Det var ikke måte på hvor mye forskjellig vi prøvde, før vi endelig kom på at en kortere seng fra barneavdelingen måtte være perfekt. Nå vet jeg at hvis problemet en gang oppstår, og hvis den kortvokste synes det er ok, skal jeg foreslå en barneseng før jeg setter hele etasjen på saken. Hvor sannsynlig det er at jeg får bruk for denne lærdommen, er en annen sak.

Man kan si mye rart om helsevesenet, men ikke beskyld oss for å være dårlige på enhjulssykling om nettene!

Om å vanne fjær

I går fikk jeg mitt aller første fastelavensris hjem. Jeg trodde ikke det skulle bringe med seg annet enn farger, liv og glede.

IMG_0664

I natt drømte jeg imidlertid at fjærene krympa inn, smuldra opp og la seg som støv på bordet. Og de knøttsmå, lysegrønne bladene jeg hadde gleda meg til, kom aldri.

Det var en så livaktig drøm, kanskje fordi jeg skar av greinene rett før leggetid, at jeg ble oppriktig glad da jeg i dagmorges tusla inn i stua og så at fjærene ikke hadde visna. Ikke enda. Du tenker kanskje at fjær ikke kan visne, men det er aldri godt å vite hva som skjer når de har havna i mine hender. Greinene de er festa på trenger tross alt vann, og vanning er ikke min sterkeste side, selv om jeg stadig prøver. Men i løpet av dagen har jeg gjenoppretta troa på at fastelavensriset kun vil bringe farger, liv og glede likevel.

Pappaperm

Det er tirsdag. La oss snakke litt om han her:

IMG_0536-0

Jeg vet ikke helt hva det er med enkelte menn med pappaperm. Inntil noen har kommet med en annen forklaring, velger jeg å tro at de synes det er kult å gå ved siden av barnevogna og trille den med den ene hånda. Hvis de velger å synes at enhåndstrilling er kult, velger jeg å synes at de er litt dumme som bryr seg mer om å se kule ut, enn det faktum at de tvinger andre ut i veien eller grøftekanten fordi de bruker hele fortauet selv. Når det er sagt, er vi jo alle dumme på hver våre måter, så i skrivende stund har jeg allerede bestemt meg for å godta at de med pappaperm har en spesiell trillelisens. Og hvem vet, kanskje de har lange bein som dunker borti barnevogna? Jeg er ikke særlig kjent med barnevogner eller lange bein, for jeg er yngst i søskenflokken, har lite erfaring med små barn, og til tross for at jeg nærmer meg 25 år, er beina mine så korte at jeg kan sitte og dingle med dem langt oftere enn andre på min alder. Jeg bare spekulerer, og jeg vet minst like lite om hva som er kult som jeg vet om lange bein og barnevogner, men kanskje fedrene tror det får dem til å se sterkere ut? Eller kanskje det er deres måte å vise verden at de har kontroll? Litt som å sykle med én eller ingen hender på rattet, i så fall – tåpelig i mine øyne.

På grunn av hensynsløse tenåringsflokker som okkuperer fortauet når de venter på bussen, har jeg nok utvikla et noe anstrengt forhold til fulle fortau. Jeg bodde ved siden av en videregående skole i Stavanger, og har bosatt meg like ved to skoler i Haugesund. Det at enkelte menn med barnevogn tar opp dobbelt så stor plass som de hadde trengt, er ok, dessuten er det ikke et ubredt problem, men at tenåringsflokker ikke en gang tenker tanken på å flytte seg litt når noen kommer gående, er for dumt.

Pappa brukte forresten begge hender da han trilla meg, ifølge bildene jeg har sett, men han hadde ikke særlig lange bein, han heller.

Gaven

Nå som det er 24. desember, kom jeg til å tenke på en julekveld for veldig lenge siden. Jeg håper i alle fall det er veldig lenge siden, jeg håper jeg var et barn, men frykter at jeg var tenåring. I så fall, til mitt forsvar, er tenåringer flest også barn på mange måter. Nei, jeg må ha vært et barn.

Uansett alder, scenarioet var som følger: Storesøster pakka opp en av gavene fra mamma og pappa, uten at jeg var oppmerksom nok til å få med meg hva hun fikk. Det hadde kanskje noe med hennes karakteristiske måte å åpne gaver på. Men bare litt, jeg skal ikke gi henne skylda for min egen dumhet. Men altså, hun ville helst ikke ødelegge hverken gavebånd eller papir. Slik er det fortsatt, gaveåpning skjer i slow motion, og uansett hva hun tror vi synes om det – vi har jo en tendens til å kommentere det hver eneste gang – elsker vi det. Hun er den helt særegne gaveåpneren i familien. Men det er klart at i en så forsiktig oppakkingsseanse, føyk ikke gaven opp og ned og veggimellom slik at andre kunne få et glimt av den. Den lå fint i fanget hennes, med alt papiret bretta opp rundt seg. Kjenner jeg meg selv riktig, mista jeg konsentrasjonen allerede før hun hadde løsna gavebåndet, og trolig så jeg til og med på gavene jeg selv hadde fått – det er enda en grunn til at jeg håper jeg var liten det året. Etter hvert fikk jeg likevel med meg at hun var ferdig med å pakke opp, og at hun smilte og var veldig glad for gaven. Jeg visste hvilke to gaver hun skulle få av mamma og pappa, og utbrøt nysgjerrig «Hva var det? Var det bestikket?» Med åtte øyne mot meg, og en liten, svartkledd Berit på den ene skuldera, en Berit som fortalte meg hvor utrolig dum jeg var, skjønte jeg umiddelbart at jeg hadde gjort det helt store. Selvsagt var det ikke bestikket, bestikket lå fortsatt fint innpakka under juletreet. Det skulle være en overraskelse, men var på mange måter pakka opp nå, altfor tidlig og av feil person. Jeg husker det som et latterbrøl fra familien, det kan hende jeg tar feil. Men de lo, det må de ha gjort, og jeg ble så varm og rød og flau at jeg kunne tatt kvelden umiddelbart. Det gikk imidlertid fort over, man kan jo ikke sitte og være flau hele julekvelden. Selv om det føltes som verdens undergang at bestikket var avslørt, var det faktisk ikke det.