Er du institusjonalisert?

På sykehuset snakker vi noen ganger om de institusjonaliserte pasientene. Ikke fordi det er så mange av dem, men fordi noen få av pasientene blir litt for komfortable. De blir «avhengige» av hjelp  de ikke lenger trenger, får rare forventninger helsepersonell egentlig ikke tenker at vi skal eller bør innfri. De er rett og slett kravstore, og tror noen ganger at de kan bestemme alt selv nå som de kjenner rutinene våre. Det er ingen hemmelighet at disse pasientene vil vi sende hjem så snart de er friske nok til det. Gjerne før, men det går selvsagt ikke. Behandling, jepp. Respekt, jepp. Men så utskrivning.

Hva om vi ansatte også havner i det sporet? Hva om vi gror fast, tror vi kan bestemme, tror vi kan gjøre som vi alltid har gjort? Har urimelige forventninger til de rundt oss? Blir vi trangsynte, kjipe, lite åpne for nye ideer? Bør ikke vi også skrives ut? Ikke sparkes, ikke gis opp, men innse hvor vi er, hvordan vi tenker, hvilket spor vi kjører i? Bytte arbeidssted eller endre litt på tenkemåten?

Reklame

Smerteterskel

Jeg kom til å tenke på en pasient en kveld, da jeg stod på badet og skulle ta nesespray før leggetid. Nesespray føles for meg verre enn alle sprøytestikk jeg har fått så langt i livet. Selv om jeg teller og lover meg selv å spraye på «tre,» står jeg alltid og teller om og om igjen i mange minutter. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare det. En gang endte jeg opp med å kun spraye det ene neseboret, det ble rett og slett for mye for meg – hvordan kan jeg ville meg selv så vondt?

For ikke lenge siden, skulle jeg legge inn en pvk, en veneflon, i en pasients blodåre. Pasienter har svært ulik smerteterskel, og det er greit. Jeg har sikkert ikke den høyeste selv. Jeg har ikke opplevd så ekstrem smerte enda, men vet at øynene blir blanke når jeg får vondt. Men jeg vet også at jeg har evnen til å forstå at smerte som ledd i veien til noe positivt, er lettere å takle. Og så vet jeg at øynene ikke bare blir blanke av vondt, de blir blanke når jeg smiler eller gjesper også. Ergo er tårene mine sjelden til å stole på.

Pasienten viste tydelig ubehag og redsel bare ved tanken på det som skulle skje. Jeg kunne gjort det fort uten noe snikksnakk, men i hennes tilfelle ville det vært et overgrep. Derfor prøvde jeg heller å forklare at stikket kom til å gjøre litt vondt, men at det ville gå fort over. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte med å forklare enkelt at det lille stikket faktisk måtte til før hun kunne få medisin. Og medisinen var nødvendig for å kurere sykdomstilstanden hennes, som jo faktisk var vondere enn stikket. Hun sa at litt kunne hun tåle, før hun føyde til «Men det får da være måte på smerte!» Jeg ble ærlig talt oppgitt. Ubehaget av en veneflon er virkelig ikke høyt oppe på smerteskalaen.

En kveld stod jeg altså på badet og tenkte «men det får da være måte på smerte!» Deretter lo jeg litt for meg selv, telte til tre, og spraya. Jeg kunne ikke bli oppgitt av en pasient, for så å nøle med sprayen selv. Jeg brukte stoppeklokke for å presse meg selv til å gjøre det fort, og sprayer nå begge neseborene på under åtte sekunder. Nå snakker vi.

Stiv kuling og omvei på ferja

  

Lørdagspenger

Hørt på smykkebutikken:

   

Te

Jeg er blant fåtallet som hverken liker kaffe eller te. Lukta er ofte god, men ikke smaken. Kanskje jeg burde prøve litt hardere å like det, for selv om det stort sett ikke er noe problem, finnes det anledninger hvor det forventes at man takker ja. Det er da jeg takker nei. En gang, jeg skal ikke røpe hvem jeg var på besøk hos, fikk jeg spørsmålet «Vil du ha kaffe eller te?» og etter å ha svart «Bare vann, takk,» fikk jeg en kopp nykokt vann. To små slurker senere, sneik jeg meg ut på kjøkkenet og bytta det ut med kaldt.

Av kaffe og te, ser jeg på te som både enklest og mest aktuelt å lære seg å like. Kaffe er så bittert. Jeg fikk dessuten en tesil i velkomstgave i et abonnement en gang, det er sikkert to år siden allerede. Tenkte at om jeg ikke kom til å drikke te ved bruk av den, kom jeg aldri til å gjøre det. Tesila er nemlig av så fint og funksjonelt design, at å få mulighet til å bruke den burde være motivasjon nok i seg selv, bare se:

  
På en bytur med mamma, spurte jeg henne en gang hvilken te hun trodde jeg kunne lære meg å drikke. Hun svarte ved å spørre hvilke smaker jeg liker, og jeg sa «De fleste, så lenge de ikke er blanda med varmt vann.» Det er mulig at teprosjektet mitt er dømt til å mislykkes.

Skadefryd

Jeg innrømmer det gjerne: Jeg lider av en eller annen grad av skadefryd.

I år hadde jeg min første ordentlige sommerferie som voksen – en lang, sammenhengende ferie som ikke skulle brukes som assistent et sted. Feriejobbing er vel og bra, og har gitt verdifulle øyeblikk, menneskemøter og erfaringer. Det er på grunn av feriejobbinga jeg fant ut at jeg ville bli sykepleier – et yrke jeg trives bedre og bedre og bedre i. Likevel er jo feriefri best. Ferier er til for å hvile.

Som forholdsvis ny på dette området, vet jeg ikke sikkert enda, men jeg har danna meg et bilde av at om det står mellom tidlig og sein ferie, er den seine best. Den tidlige kommer før man i det hele tatt har merka at det er sommer, og den slutter for tidlig. Den slutter, man kommer tilbake på jobb, og møter en gjeng ferieklare kollegaer. Man møter dem kanskje når man selv har litt problemer med å forstå og godta at ferien er over allerede. De som har tidlig ferie har like mange uker, og koser seg like mye, men jeg kan ikke la være å tenke at det er best å jobbe først, og feriere etterpå. Spare det beste til slutt. Dessuten, og det er her skadefryden kommer inn, tror jeg at jeg føler meg ekstra bra når jeg ser at halvparten av kollegaene mine er tilbake på jobb, imens jeg har mange uker fri foran meg. Hadde fri vært like godt dersom alle andre også hadde hatt det samtidig? Jeg vet ikke, kanskje, men jeg tror ikke det.

Neste år blir ferien tidlig, og jeg kommer til å overbevise meg selv om at tidlig er like bra. Minst. For da har man innstilt seg på det, er klar som et egg når ferien kommer, og – her kommer det igjen – de andre må vente mange uker før det er sin tur. Skadefryd.