Godt med det som er gjort

Personlig er jeg virkelig tilhenger av å jobbe først og hvile etterpå, mye fordi at om man først setter seg ned, er det fort gjort å bli sittende. Med «man» mener jeg «jeg.» Det er bare så greit å distansere seg fra negative egenskaper ved å bytte vekk jeg-ordet. Uansett. Før gjorde jeg vanligvis det jeg skulle gjøre med en gang, spesielt om det som skulle gjøres var kjedelig, for det er unødvendig å bruke tid på å grue seg eller tenke på at man skal gjøre noe kjipt. Da jeg gikk det siste året på videregående, begynte jeg å utsette ting, uten at jeg helt vet hvorfor. Tror ganske enkelt jeg ble sliten, at livet ble litt for mye for meg. Det å utsette er deilig, må jeg innrømme. Det er litt mer avslappa, og jeg har gjort en viktig erfaring, nemlig at mye blir gjort like bra selv om det gjøres i siste liten. Og om ikke like bra, så i alle fall godt nok.

I jobbsammenheng er jeg fortsatt som før. Jeg vet jo aldri når det plutselig skjer noe uventa, så jeg prøver hele tiden å forberede og gjøre klart alt jeg kan når jeg har mulighet til det. Hjemme er situasjonen en litt annen. Jeg har grei nok kontroll på leiligheten, det er ikke det, men jeg utsetter. Jeg utsetter å vanne blomster, utsetter å skrive bursdagskort, betale regninger, og ta oppvasken, til tross for hvor enkle disse oppgavene egentlig er. Så jeg har tatt meg i det, og holder fortsatt på å vende meg til å gjøre ting med en gang.

I tillegg til jobb, finnes det imidlertid noen ting jeg ikke utsetter. Kalendere. Nesten hver kveld snur jeg kalenderen slik at den er riktig til morgenen etter, og det er da jeg tenker med meg selv at nei, det er ikke alltid godt med alt som er gjort.

Reklamer

Påskeegget

I dag bretta jeg en melkekartong som har stått til tørk alvorlig lenge.


Det var da jeg innså at jeg aldri fant påskeegget, til tross for iherdig leting.

Er du institusjonalisert?

På sykehuset snakker vi noen ganger om de institusjonaliserte pasientene. Ikke fordi det er så mange av dem, men fordi noen få av pasientene blir litt for komfortable. De blir «avhengige» av hjelp  de ikke lenger trenger, får rare forventninger helsepersonell egentlig ikke tenker at vi skal eller bør innfri. De er rett og slett kravstore, og tror noen ganger at de kan bestemme alt selv nå som de kjenner rutinene våre. Det er ingen hemmelighet at disse pasientene vil vi sende hjem så snart de er friske nok til det. Gjerne før, men det går selvsagt ikke. Behandling, jepp. Respekt, jepp. Men så utskrivning.

Hva om vi ansatte også havner i det sporet? Hva om vi gror fast, tror vi kan bestemme, tror vi kan gjøre som vi alltid har gjort? Har urimelige forventninger til de rundt oss? Blir vi trangsynte, kjipe, lite åpne for nye ideer? Bør ikke vi også skrives ut? Ikke sparkes, ikke gis opp, men innse hvor vi er, hvordan vi tenker, hvilket spor vi kjører i? Bytte arbeidssted eller endre litt på tenkemåten?

Viktigere enn anmerkninger

– Lærdom fra 2009.

Til: Gunstein
Emne: Anmerkning

Hei Gunstein!

Jeg ser fortsatt ingen anmerkninger fra deg på Fronter, så nå vil jeg komme med litt nødvendig informasjon:
Jeg heter Berit Yuriko Kalleland Bjørhovde (i tilfellet det var navnet du ikke kom på), og jeg satt i barnesetet i bilen din og hørte på søndagsskolemusikk i stedet for å være inne og diskutere sør-nord-konflikten. I bilen satt også Irene og Ingeborg.
Sånn. Håper du får orden i anmerkningene du gir.
Ha en fin dag! Ü

Vennlig hilsen
Berit Y. K. Bjørhovde

Til: Berit
Emne: SV: Anmerkning

Hei Berit.
Fint at du har skjønt at du var med på noe galt (det er vel egentlig viktigere enn anmerkninger). Men hvis den anmerkningen er veldig viktig for deg, så må du «skrifte» for din kontaktlærer på neste samtale. Jeg kan ikke sette anmerkning på deg siden jeg ikke har deg i noen fag. Ellers håper jeg du hadde en fin tur i barnesetet, og at musikken var til glede og hjelp:) Ha en fin dag du også ( i dag altså, den dagen jeg skulle ha fin fra deg var jo et par dager siden, og nå husker jeg ikke om den ble fin heller. Det ble den sikkert, siden jeg ikke husker noe annet. Dvs, som jo du også skjønner, at det tok litt tid før jeg svarte på mailen din, beklager det. Saken er veldig viktig, ikke minst prinsipielt, og den burde vært behandlet umiddelbart. Nå må det også påpekes at svartiden samsvarer godt med tiden det tok fra den omhandlede hendelsen, til du sendte meg nedenstående mail). Parentes slutt!

mvh Gunstein