Er du institusjonalisert?

På sykehuset snakker vi noen ganger om de institusjonaliserte pasientene. Ikke fordi det er så mange av dem, men fordi noen få av pasientene blir litt for komfortable. De blir «avhengige» av hjelp  de ikke lenger trenger, får rare forventninger helsepersonell egentlig ikke tenker at vi skal eller bør innfri. De er rett og slett kravstore, og tror noen ganger at de kan bestemme alt selv nå som de kjenner rutinene våre. Det er ingen hemmelighet at disse pasientene vil vi sende hjem så snart de er friske nok til det. Gjerne før, men det går selvsagt ikke. Behandling, jepp. Respekt, jepp. Men så utskrivning.

Hva om vi ansatte også havner i det sporet? Hva om vi gror fast, tror vi kan bestemme, tror vi kan gjøre som vi alltid har gjort? Har urimelige forventninger til de rundt oss? Blir vi trangsynte, kjipe, lite åpne for nye ideer? Bør ikke vi også skrives ut? Ikke sparkes, ikke gis opp, men innse hvor vi er, hvordan vi tenker, hvilket spor vi kjører i? Bytte arbeidssted eller endre litt på tenkemåten?

Viktigere enn anmerkninger

– Lærdom fra 2009.

Til: Gunstein
Emne: Anmerkning

Hei Gunstein!

Jeg ser fortsatt ingen anmerkninger fra deg på Fronter, så nå vil jeg komme med litt nødvendig informasjon:
Jeg heter Berit Yuriko Kalleland Bjørhovde (i tilfellet det var navnet du ikke kom på), og jeg satt i barnesetet i bilen din og hørte på søndagsskolemusikk i stedet for å være inne og diskutere sør-nord-konflikten. I bilen satt også Irene og Ingeborg.
Sånn. Håper du får orden i anmerkningene du gir.
Ha en fin dag! Ü

Vennlig hilsen
Berit Y. K. Bjørhovde

Til: Berit
Emne: SV: Anmerkning

Hei Berit.
Fint at du har skjønt at du var med på noe galt (det er vel egentlig viktigere enn anmerkninger). Men hvis den anmerkningen er veldig viktig for deg, så må du «skrifte» for din kontaktlærer på neste samtale. Jeg kan ikke sette anmerkning på deg siden jeg ikke har deg i noen fag. Ellers håper jeg du hadde en fin tur i barnesetet, og at musikken var til glede og hjelp:) Ha en fin dag du også ( i dag altså, den dagen jeg skulle ha fin fra deg var jo et par dager siden, og nå husker jeg ikke om den ble fin heller. Det ble den sikkert, siden jeg ikke husker noe annet. Dvs, som jo du også skjønner, at det tok litt tid før jeg svarte på mailen din, beklager det. Saken er veldig viktig, ikke minst prinsipielt, og den burde vært behandlet umiddelbart. Nå må det også påpekes at svartiden samsvarer godt med tiden det tok fra den omhandlede hendelsen, til du sendte meg nedenstående mail). Parentes slutt!

mvh Gunstein

Den dagen

Det var den dagen jeg skulle hjem på sommerferie. Den dagen lokalbussen fra sykehuset ikke ville komme, selv om jeg hadde dårlig tid. Den dagen jeg bare akkurat rakk kystbussen.

Det var den dagen hvor pinsehelga akkurat var i gang, og alle var på veien. Den dagen en lastebil begynte å brenne i tunnellen, og vi stod i kø. Den dagen bussturen tok en time ekstra. Den dagen telenornettverket var nede, så jeg ikke fikk sagt ifra om forsinkelsen til mamma som skulle hente meg.

Det var den dagen det ikke gikk an å trekke i snora på dametoalettene på båten. Den dagen hvor også denne køen var enda litt lenger enn vanlig. Det var den dagen alle prøvde å ringe til folk hele tiden, og netcomkundene smilte ekstra bredt.

Det var den dagen Tom Sterri satt seg ved mitt bord på båten. Den dagen jeg vurderte å spørre om han hadde netcom, slik at jeg kunne nå frem til mamma ved hjelp av et annet telefonnettverk. Nei, vet du hva, Berit. Du kan ikke spørre ham. Kommer ikke på hvem han er, men det er uten tvil kjendisverden jeg har ham fra. Men er ikke kjendiser også vanlige mennesker? Jo, men å låne mobilen..? Nei, jeg spør heller noen andre.

Det var den dagen jeg kom i snakk med unormalt mange reisende mennesker, og gjenoppdagde at folk flest er hyggelige når man først snakker med dem.

Det var den dagen Tom Sterri lurte meg – «Telenornettverket er nede i dag,» sa han. «Det er visst det der antennetårnet som holder på å smelte.» Det var den dagen jeg tvilte, men ikke helt klarte å tro at han tulla med en fremmed person på båten. «Å?» sa jeg. – Og så begynte han å le.

Det var den dagen jeg kom til Haugesund og det blåste kaldt selv om det egentlig var varmt. Den dagen hvor mamma ikke var på bussholdeplassen – verken telefonene eller meldingene mine fra egen og andres telefoner hadde kommet fram.

Det var den dagen jeg kom hjem på sommerferie. Og i dag, dagen etter den dagen, må jeg avslutte blogginnlegget med klisjeen over alle klisjeer; Hjem, kjære hjem!