Smerteterskel

Jeg kom til å tenke på en pasient en kveld, da jeg stod på badet og skulle ta nesespray før leggetid. Nesespray føles for meg verre enn alle sprøytestikk jeg har fått så langt i livet. Selv om jeg teller og lover meg selv å spraye på «tre,» står jeg alltid og teller om og om igjen i mange minutter. Jeg må virkelig ta meg sammen for å klare det. En gang endte jeg opp med å kun spraye det ene neseboret, det ble rett og slett for mye for meg – hvordan kan jeg ville meg selv så vondt?

For ikke lenge siden, skulle jeg legge inn en pvk, en veneflon, i en pasients blodåre. Pasienter har svært ulik smerteterskel, og det er greit. Jeg har sikkert ikke den høyeste selv. Jeg har ikke opplevd så ekstrem smerte enda, men vet at øynene blir blanke når jeg får vondt. Men jeg vet også at jeg har evnen til å forstå at smerte som ledd i veien til noe positivt, er lettere å takle. Og så vet jeg at øynene ikke bare blir blanke av vondt, de blir blanke når jeg smiler eller gjesper også. Ergo er tårene mine sjelden til å stole på.

Pasienten viste tydelig ubehag og redsel bare ved tanken på det som skulle skje. Jeg kunne gjort det fort uten noe snikksnakk, men i hennes tilfelle ville det vært et overgrep. Derfor prøvde jeg heller å forklare at stikket kom til å gjøre litt vondt, men at det ville gå fort over. Det hjalp ikke. Jeg fortsatte med å forklare enkelt at det lille stikket faktisk måtte til før hun kunne få medisin. Og medisinen var nødvendig for å kurere sykdomstilstanden hennes, som jo faktisk var vondere enn stikket. Hun sa at litt kunne hun tåle, før hun føyde til «Men det får da være måte på smerte!» Jeg ble ærlig talt oppgitt. Ubehaget av en veneflon er virkelig ikke høyt oppe på smerteskalaen.

En kveld stod jeg altså på badet og tenkte «men det får da være måte på smerte!» Deretter lo jeg litt for meg selv, telte til tre, og spraya. Jeg kunne ikke bli oppgitt av en pasient, for så å nøle med sprayen selv. Jeg brukte stoppeklokke for å presse meg selv til å gjøre det fort, og sprayer nå begge neseborene på under åtte sekunder. Nå snakker vi.

Legemiddelhåndtering

Det foreligger stadig usikkerhet rundt om hjernen min er i stand til å sortere ut viktig informasjon fra lærebøker, lovverk og artikler om faglige tema. Jeg har klart meg mer eller mindre bra til nå, med ca et halvt år igjen av en bachelorgrad, så kunsten å skille viktig fra uviktig er kanskje oppskrytt.
20131128-193332.jpg

20131128-193343.jpg

20131128-193353.jpg

20131128-193416.jpg

20131128-211416.jpg
Jeg har alltid trodd at multidosepakningene av plast virkelig er plast. Når jeg nå har lært at de er bioavfall, føler jeg meg med ett mye mer kvalifisert for å gi medisiner.

Vær så god og sett deg!

Jeg har kommet til et punkt jeg aldri trodde jeg skulle komme til, nemlig å lure på hva som er mest intimt; å vaske et annet menneske nedentil, eller å finne en smørkniv i kjøkkenskuffa deres. I praksisperioden min i hjemmesykepleien, fant jeg det tidlig utfordrende å kombinere det å «ta seg til rette» i andres hjem med å vise respekt. For ordens skyld: Når jeg skriver å «ta meg til rette» mener jeg det ikke på den negative måten, derav anførselstegnene.

I hjemmesykepleien, der jeg tilbringer ukene frem mot jul, ble respekt noe av det jeg tenkte mest på på fritida, kanskje fordi jeg en dag presterte å si «Vær så god og sett deg!» til en pasient jeg var på besøk hos – ubevisst ga jeg altså meg selv retten til å tilby ham en stol i sitt eget hjem. Da jeg bare mente å være høflig, kunne jeg nesten ikke vært mer uhøflig. Hvordan ville jeg som pårørende ha reagert dersom jeg hørte en sykepleier jeg knapt nok hadde sett før si «Vær så god og sett deg!» til bestemor, i huset hun alltid har bodd i, og ved kjøkkenstolen hun har brukt ved frokosten hver eneste dag så lenge hun kan huske?

Mange ganger kommer det å respektere andre automatisk, rett og slett fordi det er en så grunnleggende viktig verdi i samfunnet. Men blant nordmenn har respekt ofte en rar betydning, nemlig å la andre folk være i fred – å ikke blande seg, men la dem leve deres liv imens vi lever vårt. I hjemmesykepleien låser man seg mange ganger inn til folk, trasker inn i private hjem, riktignok med blå poser på skoene for å ikke skitne til gulvet, for så å hjelpe til med det det måtte være. Vet vi i det hele tatt hvordan vi «blander oss inn» i andres liv? Tør vi? Jeg snakker bare for meg selv, men tror likevel ikke jeg er alene: Det er rart å leite i andres kjøkkenskuffer, selv om jeg gjør det i beste mening. Det burde ikke føles rart, men jeg er vant til å la folk være i fred. Den eneste skapdøra jeg virkelig føler meg fri til å åpne hos hvem som helst, er den under vasken, den der søppelet er. Jeg er så takknemlig for den felles forståelsen vi har for hvor søppelet hører hjemme.

Jeg er bare 23 år, har vært borti litt forskjellig, men som student i tjueårene er jeg ikke engang i nærheten av å være bittelitt erfaren. Nei, ikke erfaren, men jeg har hjulpet utallige pasienter på sykehus, sykehjem og i bofellesskap med intimhygiene, tatt pasienter i forsvar på rapporter hvor jeg synes kolleger har handla umoralsk, eller kjent vondt i magen fordi jeg selv sa eller gjorde noe feil. Jeg har stukket nåler innunder huden og slanger inn i vidt forskjellige urinrør. Jeg har smurt pasienter – også disse vidt forskjellige – fra topp til tå, jeg har granska sår på gunstige og mindre gunstige steder, og jeg har veid og spurt om høyde for å regne ut BMI, som om det var den selvfølgeligste ting at nettopp jeg skulle få disse opplysningene. Jeg har observert og spurt om detaljer angående avføring og vannlating, jeg har snakka med pasienter om sine næreste relasjoner, og om de ikkeeksisterende. Jeg har lært masse i møte med mennesker med avhengighetsproblemer, eller som har angst for å ta bussen. Jeg har både grått og ledd sammen med syke og døende og deres pårørende. Alt dette nært, privat og intimt på sin måte. Likevel, i hjemmesykepleien føltes det å leite i klesskapet etter en undertrøye, eller i kjøkkenskuffa etter en smørkniv, nesten som mer intimt. Nå undres jeg over om alle nasjonaliteter kjenner at å «ta seg til rette» og vise respekt er en komplisert kombinasjon, eller om vi nordmenn har gjort det vanskeligere enn det er.

Det rare ansiktet

«Men det går bra, altså!» føyer jeg ofte fort til, og høres trolig likegyldig ut. Jeg sier det av to grunner; den første at det er enkelt og greit, og man kommer fort videre i samtalen, og den andre for å beskytte. Mest sier jeg det for å beskytte – beskytte meg selv mot å bli trist på «feil» tidspunkt, eller andre så de skal slippe mer av ubehaget og usikkerheten jeg ser at akkurat inntraff.

Det er når jeg møter nye mennesker jeg kommer inn på den vanlige, innledende samtalen om hvor jeg er fra eller noe. Det går så fort, og jeg prøver aldri å unngå det heller – det er det ingen grunn til. Plutselig sies det noe om at «mamma bor i Haugesund» eller «pappa var prest», og før jeg vet ordet av det, får jeg spørsmål om hvor pappa bor, eller hva han jobber med . Det er da jeg sier «han er død», og full fart føyer til «men det går bra, altså!» – til og med med utropstegn – fordi de jeg snakker med nesten alltid får det rare ansiktet.

En gang i vår slapp jeg å si at det går bra. Det kom frem av seg selv. Jeg snakka med ei om hva vi skulle i sommer, og jeg sa at jeg skulle hjelpe mamma med å male huset, i alle fall hvis været blir greit. «Men pappa’n din, da, hjelper ikke han også til?» «Nei, han er død,» svarte jeg, og til min store glede, endra ikke ansiktet seg slik det ofte gjør. «Nei, da kan han ikke hjelpe med å male», svarte hun og lo, og jeg lo også, og sa noe om at han helt sikkert hadde gjort en god innsats hvis ikke.

En dag i praksis tror jeg jeg fikk det rare ansiktet selv. Det kom ikke som en overraskelse at kreften hadde spredd seg altfor mye i den veldig hyggelige personens kropp, men jeg fikk det rare ansiktet – det jeg prøver å la være å få – likevel. For selv om det ikke var uventa, var det det siste jeg ville høre.

Sulten afrikaner

Vi har alle lest gullkorn fra pasientjournaler. «Anbefales å få ny time hvis plagene kommer igjen, og ringer da en måned i forveien.» «Pasienten har tidligere vært aktiv, men har nå gått over til rollen som husmor.» «Fikk beskjed om at hjertet var bra, men at hun skulle komme tilbake dersom hun ble bevisstløs.» «Pasienten snakker ikke norsk, forøvrig frisk.»

Vel. Jeg rakk ikke engang å bli sykepleier før jeg sa følgende i en rapport:

20130818-184845.jpg

20130818-184904.jpg

20130818-184918.jpg

20130818-184931.jpg
Samme dag fikk jeg denne meldingen fra medstudenten min i praksis:

20130818-185613.jpg