Året jeg skulle være forberedt

Det er ikke alltid lett å henge med på hvilken dag eller hvilket år det er, heller ikke hvor gammel man er. På grunn av at man over natta skal forholde seg til en ny alder, tenkte jeg ett år å stille forberedt. Jeg tror det var den våren jeg fylte 22. Før våren kom, hadde jeg tenkt så mye på at jeg skulle bli 22, at jeg uten at jeg skjønte det selv, trodde jeg allerede var det. Da jeg fikk bursdagsgave fra ei venninne, trodde jeg hun hadde skrevet feil, for jeg mente helt oppriktig at jeg ble 23. «Hvorfor står det 22?» spurte jeg, ikke for å gjøre henne flau, men fordi det var morsomt. Det er en uskreven regel at man enten skal vite sikkert hvor gammel personen blir, eller la være å skrive alderen på kortet. Da jeg spurte, trodde hun nok et øyeblikk at jeg hadde falt ned en trapp og slått hodet, men hun svarte som sant var, nemlig «fordi det er 22-årsdagen din.» Jeg forstod at hun hadde rett.

Denne formen for forberedelse har ikke skjedd flere ganger, hverken før eller siden, men jeg merka at det foregikk noe rart i hodet tida før 25-årsdagen. Før jeg faktisk fylte år, tok jeg meg selv i å tro at jeg var 25. Det var ikke den latterlige og totalt meningsløse «jeg er i ferd med å bli gammel»-panikken enkelte får allerede når de fyller 20, 25 eller 30. Det var ganske enkelt for å lære meg den nye alderen, slik som det året jeg ble 22, men også fordi jeg ikke liker forventningene til dagen. Denne forventningsgreia er like latterlig som det å tro at man er gammel, jeg vet det, men den er høyst reell. Jeg liker ikke forventningene om å feire, invitere, lage mat andre skal spise, og være så glad og fin som det forventes. Derfor kunne jeg mer enn gjerne blitt 26 både i år og neste år, og latt begge dagene forbigå forholdsvis stille, men jeg klarte det. Jeg mestret å bli 25, slik som så mange andre, og har nå fire ubetydelige bursdager foran meg før jeg trenger å møte lignende forventninger igjen.

Advertisements

4 thoughts on “Året jeg skulle være forberedt

  1. Jeg tror min mentale alder har stoppet opp på 23 år. Det er det jeg instinktivt vil svare når folk spør hvor gammel jeg er. Kanskje det er et tegn på at vi er litt gamle når vi glemmer hvor gamle vi er? Så har stor forståelse for forvirringen!

  2. Du Berit, du Berit! Du kan få sagt det. Kjenner meg igjen i den og måtte omstille seg når man blir et år eldre. Her for et år siden eller så, så kunne jeg ikke huske hvor gammel jeg var, og orka ikke å regne det ut heller. Stod mellom 22, 23 og 24. Og nå måtte jeg tenke etter om jeg var 23 eller 24, men tror jeg er 24.

  3. Da vi var små, regna vi alderen i halvår (5 1/2), deretter regna vi i hele år (17), så kanskje vi nå, etter å ha passert 20 skal regne i tiår (20-årene, 30-årene osv)?

  4. Jeg stemmer for femår. (Hm, er det et begrep?) At man blir 20, 25, 30, 35, 40. Litt usikker på hvordan man skal omtale det da. Jeg er ca. 25. Jeg er i tjuefem-årene?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s