En sykepleiers natteliv

Rett før vekkerklokka ringte en morgen denne uka, drømte jeg at vi hadde førti pasienter innlagt på avdelingen. For dere som ikke klarer å se det helt for dere, det vil si omtrent alle leserne mine, er førti pasienter mer enn dobbelt så mye som det vi har plass til. I tillegg til at pasientrommene var fullt opp, var det senger langs begge veggene i hele korridoren og rundt skranken. Sykehuskorridorene er ikke spesielt brede, så for å komme oss forbi sengene, måtte vi gå sidelengs som krabber, alle mann, eller rettere sagt kvinner. Med få unntak er vi bare kvinner. Sniker derfor inn en litt malplassert oppfordring til dere menn: Husk at det ikke er nødvendig at alle mannlige sykepleiere ender opp i psykiatrien, anestesien eller som avdelingsledere, selv om det også er vel og bra. Tilbake til korridoren. Se for deg morgenstell med vaskefat, urinflasker og skillevegger. Se for deg blodtrykksmåling, medisinutdeling og frokostservering. Se for deg legevisitt. Se for deg rullestoler, og hvordan vi hvitkledde står på rekke og rad mellom korridorsengene for å løfte pasienter, og deretter rullestoler, trygt forbi alle sengene, litt som om vi var på rockekonsert og en artist hadde stupt fra scenen.



Eventuelt kan du velge å se for deg alle sykepleierne på enhjulssykler, samtidig som vi sjonglerer med medisinbeger, frokostbrett, venefloner og vaskevannsfat, i et desperat forsøk på å gi riktig hjelp til riktig pasient, og å unngå å søle vann på noen eller noe. Det var nemlig litt sånn det føltes i drømmen. Lenge leve pasientsikkerhet!



Jeg har en tendens til å ha jobbrelaterte drømmer, spesielt etter kveldsvakter. Underbevisstheten fortsetter tydeligvis å være på jobb hele natta. En natt hadde vi en kortvokst pasient med KOLS-forverring innlagt. Ikke i virkeligheten, men i drømmen. Det var noe med sengeinnstillingene som ikke var optimale. Vi stilte ryggenden opp, fotenden ned, plasserte puter, og vippet hele senga, men den passet ikke med lengden på ryggen og beina, og pasienten som hadde vondt for å puste, fikk det ikke bedre. Vi styrte på, satte hele avdelingen og etasjen i sving for å finne en løsning. Det var ikke måte på hvor mye forskjellig vi prøvde, før vi endelig kom på at en kortere seng fra barneavdelingen måtte være perfekt. Nå vet jeg at hvis problemet en gang oppstår, og hvis den kortvokste synes det er ok, skal jeg foreslå en barneseng før jeg setter hele etasjen på saken. Hvor sannsynlig det er at jeg får bruk for denne lærdommen, er en annen sak.

Man kan si mye rart om helsevesenet, men ikke beskyld oss for å være dårlige på enhjulssykling om nettene!
Reklamer

3 tanker om “En sykepleiers natteliv

  1. Haha, jeg jobber også ofte på nettene, og komme ofte på smarte ting jeg kan gjøre på jobb, bare det at det er større sannsynlighet for at mine ting skjer enn dine tror jeg ;-)

  2. Åhh denne var litt morsom! Sikkert mest fordi jeg kjente meg igjen som pasient da jeg var innlagt i Haugesund på akuttkir i to uker. Det er egentlig veldig sånt det føles å være pasient. Spesielt den morgenrutinen med klærne på senga, frokosten osv… I tillegg føler du at den samme sykepleieren er er på vakt dag på dag(stakkars😂), og gjør alt for deg og alle andre rundt deg. Også skriver du så bra, håper det kommer flere slike innlegg👍🏼

  3. Takk, Thea! Ja, det er absolutt pasientene det er mest synd på når det ikke er noen ledige rom. Heldigvis skjer ikke det så ofte nå som før:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s