Gaven

Nå som det er 24. desember, kom jeg til å tenke på en julekveld for veldig lenge siden. Jeg håper i alle fall det er veldig lenge siden, jeg håper jeg var et barn, men frykter at jeg var tenåring. I så fall, til mitt forsvar, er tenåringer flest også barn på mange måter. Nei, jeg må ha vært et barn.

Uansett alder, scenarioet var som følger: Storesøster pakka opp en av gavene fra mamma og pappa, uten at jeg var oppmerksom nok til å få med meg hva hun fikk. Det hadde kanskje noe med hennes karakteristiske måte å åpne gaver på. Men bare litt, jeg skal ikke gi henne skylda for min egen dumhet. Men altså, hun ville helst ikke ødelegge hverken gavebånd eller papir. Slik er det fortsatt, gaveåpning skjer i slow motion, og uansett hva hun tror vi synes om det – vi har jo en tendens til å kommentere det hver eneste gang – elsker vi det. Hun er den helt særegne gaveåpneren i familien. Men det er klart at i en så forsiktig oppakkingsseanse, føyk ikke gaven opp og ned og veggimellom slik at andre kunne få et glimt av den. Den lå fint i fanget hennes, med alt papiret bretta opp rundt seg. Kjenner jeg meg selv riktig, mista jeg konsentrasjonen allerede før hun hadde løsna gavebåndet, og trolig så jeg til og med på gavene jeg selv hadde fått – det er enda en grunn til at jeg håper jeg var liten det året. Etter hvert fikk jeg likevel med meg at hun var ferdig med å pakke opp, og at hun smilte og var veldig glad for gaven. Jeg visste hvilke to gaver hun skulle få av mamma og pappa, og utbrøt nysgjerrig «Hva var det? Var det bestikket?» Med åtte øyne mot meg, og en liten, svartkledd Berit på den ene skuldera, en Berit som fortalte meg hvor utrolig dum jeg var, skjønte jeg umiddelbart at jeg hadde gjort det helt store. Selvsagt var det ikke bestikket, bestikket lå fortsatt fint innpakka under juletreet. Det skulle være en overraskelse, men var på mange måter pakka opp nå, altfor tidlig og av feil person. Jeg husker det som et latterbrøl fra familien, det kan hende jeg tar feil. Men de lo, det må de ha gjort, og jeg ble så varm og rød og flau at jeg kunne tatt kvelden umiddelbart. Det gikk imidlertid fort over, man kan jo ikke sitte og være flau hele julekvelden. Selv om det føltes som verdens undergang at bestikket var avslørt, var det faktisk ikke det.

Reklamer

En tanke om “Gaven

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s