Telefonkioskhistorien

Jeg overrasker meg selv når jeg kommer på at jeg er gammel nok til å ha ringt fra en telefonkiosk. Har nemlig en tendens til å glemme telefonkioskhistoriene mine mellom hver gang jeg tenker på dem. Jeg kan faktisk fortelle barn om kassettspillere og telefonkiosker, tenker jeg nå, men jeg gjør det aldri. Vet ikke om noen unger det er naturlig å fortelle det til, og har heller ikke nok historier å fortelle. Kanskje jeg ikke er gammel nok likevel.

Jeg har to telefonkioskhistorier. Den ene handler om det året jeg kun brukte fem kroner på 17. mai. Jeg bodde i ei lita bygd, hvor – beklager hvis jeg fornærmer noen – det som skulle forestille et tog, kun var en saueflokk, riktignok bestående av mennesker, ikke sauer. I toget gikk barneskoleelever bak, foran eller ved siden av faner i filt eller papp, sistnevnte svært lite strategisk i bygda med flere regndøgn enn Bergen. Noen ganger gikk barna ved sin egen fane, andre ganger heller ved en annen klasse sin. Toget – la oss kalle det det, for høflighetens skyld, men la oss da også kalle ekte saueflokker for tog, for rettferdighetens skyld – hadde ikke tilskuere langs veien, bare noen veldig få, i så fall, men beboerne ved sykehjemmet vi gikk til, venta trofast på å få høre oss synge. Vi sang mer eller mindre sjarmerende barnesangversjoner av Nordmannen og I natt eg drøymde.

På vei opp til sykehjemmet det året, ble jeg så våt og kald at mamma måtte hjelpe meg å betale femmeren i telefonkiosken for å ringe hjem til pappa. Han kom kjørende med støvler og tørre ullsokker. Det er egentlig bare det, dette siste og minste avsnittet, som er Telefonkioskhistorien.

Reklamer

4 tanker om “Telefonkioskhistorien

  1. Men… hva er den andre telefonkiosk historien? Jeg tror jeg kun har en telefonkioskhistorie. Eller to, hvis du regner med det at mamma akkurat har skaffa seg en telefonkiosk :P Kanskje du må komme på besøk til englegalleriet når du blir stor, vise noen barn du har med deg telefonkiosken, også fortelle historiene?

  2. Jeg skjønner. Min andre telefonkioskhistorie (eller forsåvidt første) var da jeg var i Oslo, og skulle treffe broren min ukjent tidspunkt, ukjent sted. (Du vet, vi ringes). Det var den dagen jeg glemte igjen mobilen min til venninna mi som jeg hadde overnatta til. Det var den dagen jeg ble overlykkelig for å se en telefonkiosk. Det var den dagen jeg var svært fornøyd med at jeg hadde lært meg mobilnr til alle i familien da jeg var mindre. (Man burde lære seg noen mobilnr nå også. Tenk hvis uhellet er ute, så kan jeg ikke få tak i noen som jeg ble kjent med etter ungdomsskolen). Det var også den dagen jeg innså hvor ufattelig dyrt det var å ringe med telefonkiosker. Heldigvis hadde jeg mye mynter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s