Takk for dansen

Jeg ringte banken denne uka, det var noe jeg måtte fikse, noe som ikke lot seg ordne på nettet. Prøvde å finne ut hvordan banken navnga tjenesten jeg var ute etter, og trykke riktig tall på mobiltastaturet. Lyktes, og venta på svar.

På grunn av ventemusikken med små informasjonsavbrekk nå og da, ble jeg litt uoppmerksom, og det var selvsagt da, i et øyeblikk av fravær, en mann i den andre enden tok telefonen. Litt forfjamsa presenterte jeg meg, men ikke for forfjamsa, jeg sa da både «ja, hei» og navnet mitt etter at han hadde sagt «hei» og navnet sitt, og så spurte han «hva kan jeg hjelpe deg med?»

Jeg tror det var da det skjedde. Eller et millisekund før det.

Samtidig som han spurte hva han kunne hjelpe med, sa jeg hva jeg trengte hjelp til, men stoppa før jeg hadde fullført setningen. Han tenkte nok «jeg gjentar spørsmålet,» men etter en liten forsinkelse, oppfatta jeg hva han hadde spurt om i sta, imens jeg snakka, så jeg presenterte problemet på nytt, helt samtidig som han, for andre gang, spurte hva han kunne hjelpe med. Denne gangen sa vi nok bare to ord hver før det ble stille igjen. Jeg visste ikke hva de to ordene hans var, og om de betydde at han hadde oppfatta problemet mitt i ettertid, slik som jeg hadde oppfatta spørsmålet hans, eller om han bare gjentok spørsmålet sitt, så jeg venta på at han skulle si noe. Han tenkte at «hun her vet å presentere problemet sitt uten klarsignal fra meg», så han venta også.

Stille.

Så, for tredje gang, begynte vi å snakke i munnen på hverandre, og jeg tenkte «er det mulig?» og han tenkte «for en håpløs kunde, gi meg lunsjpause!» Nå fyrte jeg løs, sa det jeg skulle si, og akta å fortsette uansett om han sa noe eller ikke, ingenting kunne stoppe meg. Det fungerte.

Jeg fikk assosiasjoner til de gangene jeg går på et fortau, en person kommer gående mot meg på samme side, og begge svinger for å unngå å gå på hverandre. Deretter ser begge at den andre svinger, og svinger så tilbake, og ser at den andre også svinger tilbake, så vi svinger nok en gang. Etter tre ganger pleier vi ikke å svinge mer, bare en av oss, det ordner seg stort sett da. Jeg snakka om dette fenomenet med ei, og sa at jeg føler meg passe dum, faktisk flau, de gangene jeg ikke forstår medmennesker godt nok til å skjønne at «denne gangen vil den andre skifte side, så jeg kan bare fortsette,» eller «idag kommer personen til å reagere seinere enn meg, så nå må jeg svinge.» Hun poengterte at det andre mennesket heller ikke klarer å forstå hva jeg kommer til å gjøre, så sånn sett er vi like dumme. Hun fortalte også at hun alltid sier «Takk for dansen» til vedkommende etter en sånn episode, og nå sitter jeg og tenker på at hun må være en av de fineste og minst selvhøytidelige menneskene man kan møte på på fortauet.

3 tanker om “Takk for dansen

  1. Audunkr: Tror det er ganske vanlig, ja:)

    Den grønne: Takk! Og når vi er inne på det, var det et ganske rart kompliment også:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s