Vær så god og sett deg!

Jeg har kommet til et punkt jeg aldri trodde jeg skulle komme til, nemlig å lure på hva som er mest intimt; å vaske et annet menneske nedentil, eller å finne en smørkniv i kjøkkenskuffa deres. I praksisperioden min i hjemmesykepleien, fant jeg det tidlig utfordrende å kombinere det å «ta seg til rette» i andres hjem med å vise respekt. For ordens skyld: Når jeg skriver å «ta meg til rette» mener jeg det ikke på den negative måten, derav anførselstegnene.

I hjemmesykepleien, der jeg tilbringer ukene frem mot jul, ble respekt noe av det jeg tenkte mest på på fritida, kanskje fordi jeg en dag presterte å si «Vær så god og sett deg!» til en pasient jeg var på besøk hos – ubevisst ga jeg altså meg selv retten til å tilby ham en stol i sitt eget hjem. Da jeg bare mente å være høflig, kunne jeg nesten ikke vært mer uhøflig. Hvordan ville jeg som pårørende ha reagert dersom jeg hørte en sykepleier jeg knapt nok hadde sett før si «Vær så god og sett deg!» til bestemor, i huset hun alltid har bodd i, og ved kjøkkenstolen hun har brukt ved frokosten hver eneste dag så lenge hun kan huske?

Mange ganger kommer det å respektere andre automatisk, rett og slett fordi det er en så grunnleggende viktig verdi i samfunnet. Men blant nordmenn har respekt ofte en rar betydning, nemlig å la andre folk være i fred – å ikke blande seg, men la dem leve deres liv imens vi lever vårt. I hjemmesykepleien låser man seg mange ganger inn til folk, trasker inn i private hjem, riktignok med blå poser på skoene for å ikke skitne til gulvet, for så å hjelpe til med det det måtte være. Vet vi i det hele tatt hvordan vi «blander oss inn» i andres liv? Tør vi? Jeg snakker bare for meg selv, men tror likevel ikke jeg er alene: Det er rart å leite i andres kjøkkenskuffer, selv om jeg gjør det i beste mening. Det burde ikke føles rart, men jeg er vant til å la folk være i fred. Den eneste skapdøra jeg virkelig føler meg fri til å åpne hos hvem som helst, er den under vasken, den der søppelet er. Jeg er så takknemlig for den felles forståelsen vi har for hvor søppelet hører hjemme.

Jeg er bare 23 år, har vært borti litt forskjellig, men som student i tjueårene er jeg ikke engang i nærheten av å være bittelitt erfaren. Nei, ikke erfaren, men jeg har hjulpet utallige pasienter på sykehus, sykehjem og i bofellesskap med intimhygiene, tatt pasienter i forsvar på rapporter hvor jeg synes kolleger har handla umoralsk, eller kjent vondt i magen fordi jeg selv sa eller gjorde noe feil. Jeg har stukket nåler innunder huden og slanger inn i vidt forskjellige urinrør. Jeg har smurt pasienter – også disse vidt forskjellige – fra topp til tå, jeg har granska sår på gunstige og mindre gunstige steder, og jeg har veid og spurt om høyde for å regne ut BMI, som om det var den selvfølgeligste ting at nettopp jeg skulle få disse opplysningene. Jeg har observert og spurt om detaljer angående avføring og vannlating, jeg har snakka med pasienter om sine næreste relasjoner, og om de ikkeeksisterende. Jeg har lært masse i møte med mennesker med avhengighetsproblemer, eller som har angst for å ta bussen. Jeg har både grått og ledd sammen med syke og døende og deres pårørende. Alt dette nært, privat og intimt på sin måte. Likevel, i hjemmesykepleien føltes det å leite i klesskapet etter en undertrøye, eller i kjøkkenskuffa etter en smørkniv, nesten som mer intimt. Nå undres jeg over om alle nasjonaliteter kjenner at å «ta seg til rette» og vise respekt er en komplisert kombinasjon, eller om vi nordmenn har gjort det vanskeligere enn det er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s