Kapitler

ÈN

Da jeg gikk på glassdøra i butikken den dagen – det hender at mennesker gjør det, det er noe vi har til felles med fugler og fluer – skulle jeg likt å si et fordi. «Jeg kræsja fordi vinduene var nyvaska,» for eksempel, eller «fordi vinden blåste sand i øynene mine,» men det, spesielt sistnevnte, ville høres rart ut siden det skjedde inne, på vei ut. Derfor kunne jeg kanskje heller ha sagt at det skjedde fordi jeg var så trøtt etter den uka at det var for mye forlangt å be meg legge merke til hvor jeg gikk, men selv om jeg nærmer meg en troverdig forklaring, er den ikke sann, og man skal være ærlig.

På praksisstedet jeg var sist, stoppa jeg flere ganger opp foran utgangsdøra, som også fungerer som inngangsdør, og venta på at den skulle åpne seg. Jeg vifta unødig med armene for at sensoren skulle registrere at jeg var der og ville gjennom, for så å komme på at det er en vanlig dør som slett ikke reagerer på vinkende studenter eller mennesker forøvrig.

Jeg kunne ha kræsja i butikkdøra en hvilken som helst dag, det vet jeg godt, for jeg er nemlig en sånn som snubler i egne bein, sier feil ord til feil tid, og går på trafikkskilt for deretter å unnskylde meg til det. Sannheten er altså at det skjedde, punktum. Jeg har ingen unnskyldning å bruke, ikke engang en dårlig, en.

TO

20130814-201702.jpg

Halve nøstet kommer ut nesten hver gang jeg skal finne garnenden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s