Livet er sannelig et eventyr

Mitt mest musikalske øyeblikk
Kanskje jeg var rundt 13 år da jeg hadde midtskill, en stor, grå Umbro-genser og spilte keyboard. I løpet av årene på musikkskolen, lærte jeg meg sanger av Beatles, Stevie Wonder, Abba og Disney, samt mange jeg aldri hadde hørt før. Jeg ble aldri spesielt flink til å spille, det var mer som å pugge gloser uten å kunne bruke ordene til noe, men jeg syntes det var gøy. Da jeg syntes det ble mer tiltak enn gøy, slutta jeg bare, og glemte alt jeg hadde lært. Vel, alt bortsett fra Smørbrødvalsen. Ganske ironisk at den eneste sangen jeg husker, er en jeg ikke lærte på musikkskolen, men hos farmor, og som jeg trenger fire hender (/en venn) for å spille. Mange i slekta mi er ordentlig musikalske, imens jeg kan Smørbrødvalsen – og hva er det for et navn på en sang, egentlig? Finnes den, eller dikta farmor den opp for å gi meg selvtillit? Jeg vet ikke.

Det som er så fint med at jeg aldri ble spesielt flink, er at jeg enkelt kan øve meg opp igjen til det nivået jeg var på. Har ikke tapt så mye, med andre ord. Til tross for årene på musikkskolen, er en liten halvtime i høst det nærmeste jeg har vært å føle meg musikalsk. Jeg hadde møtt bofellen min på togstasjonen for å hente bagasjen hennes, så hun slapp å ta den med på forelesningen. Ombord i bussen, og med gitarveska hennes over skuldera, tenkte jeg meg inn i en film om en ung og uoppdaget singer-songwriter, en sånn man blir glad i, en sånn jordnær som man tenker «oi, det er jo faktisk et helt normalt menneske» om fordi hun mista balansen når bussen begynte å kjøre, og fordi håret var bustete og glidelåsen på jakka ødelagt. Etter at minuttene som Musiker på Bybussen var over, gikk jeg tilbake til å være meg selv igjen.

Min største idrettsopplevelse
Jeg har aldri vært med på noen idrett, det faller meg ikke naturlig i det hele tatt. Jeg dukker eller flytter meg når en ball kommer i min retning, men blir i 90 % av tilfellene truffet likevel. Har selvsagt prøvd «stå i ro»-taktikken også, men uten særlig hell. Dette var trolig en av grunnene til at jeg begynte på musikkskolen – alle andre unger er jo med på fritidsaktiviteter (i flertall). En del år før musikkskolekarrieren, var jeg forresten med på litt turn, men kan ikke huske at det varte spesielt lenge. Det eneste minnet jeg har fra turnen, handler nemlig om at jeg brukte det som føltes som halve tida på å få på meg de trange, rosa sokkene med gummisåler.

En gang var jeg visst med på Tine fotballskole også. Jammen kan man komme opp i mange rare situasjoner. Livet er sannelig et eventyr. Jeg gikk heldigvis ikke tomhendt hjem fra fotballskolen: Som deltaker fikk jeg nemlig en gratis bag og en altfor stor t-skjorte, en jeg brukte som nattkjole i flere år. Alle de andre i klassen brukte t-skjortene sine i gymmen. Gymmen. Det er ikke all idrett man kan velge vekk. For meg har gymtimene opp igjennom årene vært et kapittel for seg selv, og etter hvert ble jeg en aldri så liten forkjemper for Oss som mener det må være lov å ikke like det «alle andre» liker. Ble mer og mer sta for hver uke som gikk, og liker å tro at disse timene, om ikke annet, var med på å gjøre meg til den sterke «sier alltid hva jeg mener»-personen jeg er i dag.

Jeg husker at jeg ble kvalifisert til «guttegull» i kappgang på ungdomsskolen, men kan man få guttegull når man er jente, egentlig? Tror ikke jeg følte meg spesielt sporty uansett. Vi må ha sett utrolig rare ut, alle vi tenåringene som gikk langs landeveien på bygda og vrikka på hoftene. Jeg gikk bare fort fordi bestevenninna mi også gjorde det, og fordi familiehunden vår aldri ble flink til å gå fint i bånd. Kanskje også fordi jeg hadde korte bein som ble vant til å henge med.

For noen uker siden kjøpte jeg meg en blå tommelstøtte på Clas Ohlson. Den gamle, nøytrale fra apoteket var slitt, og den blå var billigere. Når jeg har den på, ligner jeg en håndballspiller med idrettskade. På den måten har dagene med den gitt meg store øyeblikk – de største – som idrettsutøver, til tross for at tommelskadene ikke har noe med idrett å gjøre.

Reklamer

5 tanker om “Livet er sannelig et eventyr

  1. Ler så eg grine! Du e bara gode altså! Guttegull i kappgang :D Det e i hvert fall ein større idrettsprestasjon enn eg noen gang har nådd.
    Klem :)

  2. Ja, du får mange til å dra på smilebåndet. :-D Og her e hu så meinte at en fritidsaktivitet måtte du gå på. Tapre deg! Keyboardet står på loftet om du får lyst å friske opp igjen gamle minner. Lurt på å selge det, men nei… Plutselig en dag tar du opp igjen karrieren. ;-)

  3. Ja, dere har en kortere eller lengre tid med piano og keyboardtimer alle tre. ;-) Skal ikkje selge det. Bare tulla litt. ;-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s