I ei rød, lita potte

Jeg har en blomst i ei rød, lita potte. Den er fra Ikea og er helt lik alle andre av sitt slag. Den er ikke stor og prangende, skiller seg ikke ut på noen måte, men er fornøyd med tilværelsen og takknemlig for vannet og lyset den får. I flere år, helt siden 2010, har den fått vann uregelmessig, og stått like grønn likevel. Jeg har tenkt at det var det som stod på lappen som ikke fulgte med; «Gi vann med ujevne mellomrom, og forlat den i kulde, trekk, varme og sterkt sollys når du selv ønsker det.» Disse retningslinjene har jeg altså fulgt og trodd var riktige, men det var inntil i dagmorges.

De siste ukene har gått fort, mye fortere enn de pleier. Det så jeg sist jeg logga inn i nettbanken, for det er jo der man holder greie på tida? Nettbanken viser i alle fall hvor mange dager som har gått siden sist jeg var innlogga, og det pleier å være rundt ei uke. Ikke fordi jeg logger inn hver mandag eller har noe system på det, men fordi tilfeldigheten vil ha det sånn. Denne gangen var det tre. Jeg lurte på hva som hadde skjedd, prøvde å tenke tilbake på om jeg hadde ligget i koma eller noe, men så var det nesten bare praksis som hadde skjedd. Når det har gått tre uker på samme tid som det har gått fem dager i hodet mitt, er det klart at den uregelmessige vanninga ikke strekker helt til. Litt rart er det jo, siden den har overlevd sommer- og juleferier før, men den synes vel kanskje at nok er nok.

Jeg vanna blomsten min før jeg kledde meg og spiste frokost idag, for her måtte det prioriteres. Blomsten var trassig, og det var nesten så jeg kunne høre den si «Nehei, nå kan du få det som du vil» før stemmen ble stadig mer gråtkvalt, og fortsatte «Bare la være å gi meg vann, du, bare vær mer opptatt av deg selv og alle de der praksisgreiene dine, bare se meg døhøhøøø!» Det var da jeg skjønte at blomsten var hunkjønn, og at hun hadde blitt tenåring, en tenåring som ville ha oppmerksomhet og sa motsatt av hva hun mente.

«Så, så, nå skal du få vann, blomsten min,» hadde jeg sagt hvis jeg hadde vært en sånn som prata med plantene mine. «Jeg må behandle deg bedre enn dette, du er jo eksamensblomsten min. Jeg fikk deg av mamma sammen med et stort ‘Lykke til!’ før den første universitetseksamenen min, og jeg ville at du skulle leve lenge, i alle fall til jeg var ferdig med studiet.» (Kanskje jeg hadde kutta ut den siste leddsetningen.) Jeg tvangsdusja henne under kjøkkenspringen, hvor vannet lenge prella av før jorda endelig ga etter. Nå står hun på den støvete bokhylla og gråter, og det kan jeg godt forstå, for etter så lang tid uten vann, var det nok litt av en sjokkdusj. Dessuten er hun gul. Håper, men tror ikke, vannet kan gjøre henne grønn igjen. Potta er fortsatt like fin, og jeg kan alltids få tak i en ny, prikklik blomst på Ikea.

20130319-110334.jpg

2 tanker om “I ei rød, lita potte

  1. Men, man kan aldri vite – så kanskje hun spretter til igjen etter sjokkdusjen? Vi krysser fingrene :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s