Kjære Kolbein

Jeg har hørt om deg, men det stopper egentlig der. Det beklager jeg, for du er en stor dikter, en som sikkert fortjener mer oppmerksomhet enn du har fått fra meg. Du har vel skrevet en del Vamp-tekster, forresten? I sjette klasse hadde jeg «13 humler» med på skolen da alle skulle ta med en sang de syntes var fin, og så skulle vi stemme på den sangen vi likte best. Jeg fikk bare èn, maks to stemmer – fra bestevenninna mi, som jo var selvskreven, og kanskje fra en kamerat som hadde slekt i Haugesund – men ellers bare latter og himling med øynene. Mange av de andre hadde med seg engelskspråklige popsanger, sånne som de sang på i dusjen etter gymtimen, og som gjorde at de kom for sent til neste time. Jeg likte Vamp, og jeg likte verken å synge i dusjen eller å komme for sent til timen. Det liker jeg fortsatt ikke.

Tror ikke det var du, Kolbein, som skreiv «13 humler,» men uansett. Det var et fint intervju med deg i forrige Asfalt-magasin. Jeg leste det mest på grunn av bildeteksten «Kolbein Falkeid håper, som han tror alle gjør, at døden vil gi ham svar på de ubesvarte spørsmålene livet har stilt.» Selv er jeg et levende eksempel på en som ikke håper på svar, men jeg har hørt flere si noe lignende det du sa. Derfor ble jeg nysgjerrig. Etter å ha lest hele artikkelen, blant annet om at dattera di tok sitt eget liv, er jeg nødt til å spørre: Hvorfor vil du ha svar? Og hvordan kan du tro at alle ønsker det? Jeg lurer oppriktig på det.

Som sagt ønsker jeg ikke svar selv. For det første ligger det da til grunn at det finnes et svar og en mening. Jeg ble tidlig mett på mennesker som prøver å trøste med at «det kommer sikkert noe godt ut av det» eller lignende. Gud, for oss som tror på ham, er ikke den eneste med makt her i verden. Syndefallet fikk jo konsekvenser. Å tro at han står bak alt som skjer, og at han har en mening med det, er for meg helt uforståelig når vi lever i denne verdenen vi har rota det til i. Det finnes mye som er meningsløst.

For det andre tror jeg at hvis himmelen finnes – altså ikke den blå eller grå vi kjenner til, men Himmelen med stor h, om du vil – og hvis den skal være uten sorg, sykdom, tårer, død eller smerte, kommer vi ikke engang til å huske det vonde vi har kjent på. Mennesker kommer ikke til å tenke på da de led og døde i konsentrasjonsleirene, da de fikk en hjerneskade som snudde opp ned på livet deres, da deres kjæreste venn vrei seg i smerte, da de omkom i en brann, eller ble skutt på Utøya, og jeg kommer ikke til å tenke på at pappa fikk kreft. Dermed kommer vi heller ikke til å spørre eller få svar.

Kanskje jeg har misforstått deg, Kolbein, kanskje du ikke leter etter slike svar, men kanskje du gjør. Enig eller ikke, jeg kjente meg i alle fall igjen i andre ting i artikkelen, blant annet dragningen mot døden og håpet om å treffe den man mista igjen. Selv ser jeg at jeg har et annerledes syn på døden enn det jeg har fått inntrykk av at mange rundt meg har. Et mer avslappa syn, en tro på at døden er fin, er porten inn til noe som er så mye bedre enn dette. Hva jeg tenker den dagen jeg dør, hvis jeg får tid til å tenke på det, vet jeg selvsagt ikke. Kanskje jeg tenker at det var dumt at jeg ikke fikk sitte på en elefantrygg først.

Du Kolbein, jeg skal nok lese flere av diktene dine en dag.

Vennlig hilsen
Berit Yuriko

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s