Ikke akkurat Asbjørnsen og Moe

Det var en gang ei lita jente som stod på ei brygge og skulle hoppe uti en båt. Det har man jo for vane å gjøre fra brygger. Østenfor sol og vestenfor måne var det en fin sommerdag, og det var derfor jenta ville være med utpå sjøen. Men før hun kom seg uti, gikk tommelen hennes ut av ledd.
– Neimen, står du der og gråter, du da, jenta mi? sa faren hennes, og stort lengre enn det skulle ikke samtalen bli før han hadde knekt tommelen tilbake. Man skulle kanskje tro at eventyret slutta her, med et lite «snipp, snapp snute» eller «så levde de lykkelig alle sine dager,» eventuelt begge deler for å smøre litt tjukt på, slik som Smørbukk ville ha gjort, men nei. Vi har jo ikke fulgt så mange av eventyrreglene enda, har vi vel? Vi skal ikke følge så mange heller, men la oss i det minste fortsette til fortellingen er slutt.

Håret til jenta hadde for lengst blitt lengre enn langt om det ikke hadde vært for at hun fikk klippa det nå og da. En morgen hadde hun akkurat starta en forsinka helgevask da det skjedde igjen – støvkluten ble for mye å håndtere for ei hånd som hennes, selv om det hadde gått bra mang en gang før.
– Så er det vel bare èn ting å gjøre, da, sa jenta, og tok den høyre tommelen i venstre hånd. Hun trodde hun visste at hun måtte brekke tommelen tilbake selv, så slik satt hun ei lita stund, men på grunn av for lite mot, ringte hun mora si i stedet.
– Neimen, sitter du der og gråter, du da, jenta mi? sa mora, og litt lengre enn det ble nok samtalen. Sånn var det med kvinner den gang, og sånn er det også den dag i dag om ikke noen har gitt dem taleforbud. Mora snakka fornuft, fant ut at man slettes ikke skal ordne sånt noe selv, og sa ifra til legevakten at jenta med tommelen var på vei.

Da kvitteringen for taxi-turen måtte signeres, bestemte jenta seg for èn ting: å lære seg å skrive med venstre. Det skulle imidlertid vise seg at hun ikke fikk tid til det før neste legevakttur kom, men tid og sted skal man ikke snakke stort om i eventyr, så la oss ikke dvele ved det. To venefloner og litt smertestillende senere, knakk en lege tommelen tilbake. Til tross for utdannelsen, var han ikke flinkere enn faren hennes, men hun var fornøyd likevel – fornøyd, men litt fraværende. Hun glemte å betale, for eksempel, men ringte tilbake så snart hun var hjemme. Jeg vet ikke sikkert hvor mange skillinger eller daler det var snakk om, for slike myntenheter er ikke min sterkeste side, men la oss si sju, for eventyrkunstens skyld.

Da jenta så ned på de blåmerkegrønne hendene sine, ønska hun seg så visst et «snipp, snapp snute,» men hun hadde verken tre nøtter eller ei magisk lampe som kunne oppfylle ønsket. Tredje gang tommelen stod i vinkel, måtte jenta – ironisk nok – fylle ut et rosa skjema på legevakten. Hun kom med en vond tommel, og det var ikke kø til damene i resepsjonen, men skjemaet må fylles ut, må du vite.
– Du skreiv med skeivå, ja? kommenterte både legen og sykepleieren på pur stavangersk, og jenta tenkte at hun ikke skulle ha hørt på bergenseren hun snakka med på legevakten sist. Hun hadde jo sagt at hun måtte øve seg på venstrehåndsskriving, men han svarte:
– Det e issje nødvendig – eg mener, kor ofte går tommelen ut av ledd? Han var en svært hyggelig kar, men hun skulle ikke ha hørt på ham. Det var for optimistiske tanker – de passa ikke til hennes ellers pessimistiske jeg.

En stolt geitekilling hadde en gang lært jenta å telle, og nå telte hun ti skap og tolv skuffer med utstyr på rommet hun var i – likevel måtte utstyret for å legge inn veneflon hentes på et annet rom. Legen denne gangen var opplagt mer raus med Ketoraxen enn han hun møtte sist, for hun ble både kvalm og svimmel og hadde problemer med å se klart fremfor seg – sikkert bak seg også, om hun hadde hatt disse berømte øynene i nakken. Et øyeblikk lurte jenta på om sykepleieren – hvis det var henne – gikk opp-ned i taket, men det kan jeg avkrefte. Hun gikk på gulvet, og ja, det var sykepleieren.

Med tommelen på plass igjen, og fortsatt svimlere enn noen gang, hørte hun legen si noe om at dette med å få tommelen ut av ledd to ganger på tre uker ikke er normalt. Det var en klok lege. Hun hørte etter så godt hun kunne, og kjøpte tommelstøtte og bestilte legetime, slik han ba henne om. Siden har ikke legevakten sett verken jenta eller tommelen hennes, men de har sikkert sett mange andre rare skader. Snipp, snapp snute, så var det eventyret ute.

Reklamer

4 tanker om “Ikke akkurat Asbjørnsen og Moe

  1. Skulle ønske det bare var et eventyr, tenkte mammaen da hun leste dette. Nå gleder hun seg til jenta kommer hjem neste uke for å gå til fastlegen, og ha noen dager sammen med mamman sin. Mammas største ønske nå er at jenta ikke må vente i lang sykehuskø for nærmere undersøkelse, og at alt må gå bra til slutt. Mammaklem <3

  2. Det var da et koselig eventyr tenkte jeg først. Men så tenkte jeg litt videre og da vår det blitt en kjedelig historie, – for jenta i historien altså, – for historien i seg selv vår slett ikke kjedelig! Håper den tommelen kan holde seg på rett plass nå…

  3. Du klarer nå å skrive alt så morsomt, selv om det egentlig ikke er morsomt det du skriver om! Lo for meg selv da jeg leste, selv om jeg samtidig syns synd på jenta med den tullete tommelen. Håper eventyret får en skikkelig lykkelig slutt, for det skal alle eventyr ha!
    Klem

  4. Takk for gode ønsker for tommelen min!

    Noen eventyr ender godt på en litt rar måte – mannen som skulle stelle hjemme og endte med hodet i grøtgryta, for eksempel, fikk nok brannskader og hadde helt sikkert havna på akuttmottaket om det hadde vært idag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s