Uønska tåke

Jeg trodde aldri jeg kom til å glemme. Om jeg hadde møtt meg selv, nåtidens meg, for noen år siden, hadde jeg ikke trodd det jeg sa. Hva mener du, «husker ikke helt»? Herlighet, nå må du ta deg sammen. Det er klart du husker. Du har jo sett det, hørt det, kjent det, følt det helt fra du ble født. Du var det ikke foruten èn eneste dag. Berit, du husker jo det. Slutt å tulle.

Og jo, ja, det er klart jeg husker det – i grove trekk. Jeg husker små detaljer også, små detaljer som fortsatt er i stand til å gjøre en dag lysere enn den var fra før, men mange detaljer er borte, og det gjør vondt. Jeg får dårlig samvittighet for hvert minne som forsvinner. Jeg vil huske alt, se det klart og tydelig for meg, som om han fortsatt var her.

Jeg drømmer om ham – da liker jeg ikke å våkne, de morgenene presser jeg øynene sammen og prøver å tenke drømmen videre, håper på å sovne igjen. Vil ha ham hos meg så lenge som mulig, men jeg våkner, sånn må det være, man kan jo ikke drømme resten av livet sitt.

Jeg snakker om ham, og synes det gjør godt. Skriver til ham også, forteller ham ting. Det blir naturligvis bare for min egen del, for han får ikke lese det, men enveiskommunikasjon er bedre enn ingen.

Det er snart attende oktober. Fem år har gått. Det er ikke lenge, mest sannsynlig vil mange flere år og tiår gå. Vil minnene fortsette å forsvinne, litt etter litt? For det er det som skjer – minnene blir tåkete, og jeg frykter at jeg vil glemme for mye.

Noen minner vil kanskje fortsette å bli mer utydelige, men de vil vel aldri forsvinne helt? Det viktigste vil alltid være der, vil det ikke? Jeg klamrer meg fast i den troa. Og når jeg tenker etter, og merker at jeg kan fylle opp side etter side med beskrivelser om hvordan han var og hva han gjorde, blir jeg tryggere. Trenger ikke klamre meg fast på samme måte. Kan godta at noe blir mer utydelig.

Midt i all savn, minner jeg meg selv på at selv om jeg har mista èn umistelig, har jeg mange igjen. Prøver derfor å forstå at livet er her og nå, ikke i drømmene, selv om det er der han er.

Jeg klarer ikke å la være å irritere meg når mennesker ikke setter pris på fedrene sine i så stor grad som de burde. Vet de ikke hvor heldige de er som har en pappa som lever? Jeg sier til meg selv at jeg vet bedre, men gjør jeg egentlig det? I praksis, mener jeg? For noen år siden skreiv jeg et notat til meg selv: «Skap gode minner med de du er glad i, og ta vare på minnene. Når det ikke kan skapes flere, har de uendelig stor verdi!»

Jeg er ikke flink nok til å gripe sjansene selv, mange dager går forbi uten at jeg egentlig merka at de var der. Jeg må spørre meg selv; Vet du ikke hvor heldig du er som har mamma, søster, bror og venner som lever? Du, av alle, burde jo vite det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s