Inspeksjon

Hun telte til tretten. Resten av hyllene stod tomme, stod til disposisjon for flere familieturer og fingerbøl i samlinga. Vitna om et kort liv, et barn, og forventningene hennes til hvor neste tur skulle gå. Kanskje til Borås, til ferieparadiset? Minigolf, kanopadling, grilling og familieidyll. Dyrepark, is og badeland. Hun kjente den karakteristiske lukta av ny vogn og campingliv.

Telte igjen. Tretten.

Gløtten på soveromsdøra var kanskje på størrelse med en hånd, kanskje litt større, på størrelse med en voksenhånd. På den andre sida av døra, i loftstua, stod skapet med puslespillene i. Best likte hun de to med Pocahontas, og det med Pluto og Minni ved blomsterbutikken.

Hun lå og hørte på tryggheten. Stemmene fra sofaen i første etasje. Tv-en som stod på. Labbene trippa raskt over gulvet da han stoppa ved kjøkkenbenken og hun øyna et lite håp om at noe – hva som helst – skulle falle på gulvet. Klørne trengte snart å klippes. Halen dunka ivrig borti en av stolene rundt kjøkkenbordet, slo takten til den evige optimismen.

En, to, tre, begynte hun på nytt, med den ene foten under dyna, og den andre utenfor. Hun surra håret mekanisk rundt høyre pekefinger, drømte kanskje om hvordan det ville være å ha korketrekkere, men endte i stedet opp med en floke. Èn kveld var den så stor og umulig at hun måtte stå opp igjen. På badet reflekterte speilet håpløshet imens hun stod i det som føltes som en hel natt før håret var greit igjen. Hun slutta å tvinne håret om kveldene, lærte av sine feil.

Lysstripa på dyna gikk videre over gulvet, og førte frem til gløtten. Fingrene hennes fulgte mønsteret på senga, bue-strek-strek-strek-bue. Skolesekken lå på gulvet, penalhuset halvveis utav. Bamsene på kommoden, kimonodukkene fra Japan, hver bok i hylla, porselensdukkene fint oppstilt. Ingenting var usett.

Hun lå og inspiserte frykten. Telte, memorerte, visste om alt som befant seg på rommet, redd for at noe skulle være borte morgenen etter. Hvis noe hadde forsvunnet eller skifta plass, hadde det nemlig vært noen der, og ikke hvem som helst. Mannen med pistol hadde vært der. Slanger, brann, og menn med pistol var de tre tingene hun frykta mest, de tre tingene som oftest ga henne mareritt som vekte henne og gjorde at hun fulgte instinktet sitt, et barns instinkt, som førte henne til soverommet i første etasje. Det var sjelden pistolmenn, slanger eller brann nede. Bare trygghet.

Om morgenen var alltid alt på plass der det skulle være, der hun hadde sett det kvelden i forveien. Mannen med pistol hadde ikke vært der.

I den samme loftstua, den med puslespillskapet, og som sendte lysstripa inn på soverommet, satt de en gang med røde øyne og tjukk svartmaling i magen. Han hadde kommet hjem, fortalt hva legen hadde sagt, og de gråt.

I en annen by, et annet rom, et annet år, hadde kreft fått mer innhold. Det handla ikke lenger bare om død, men også om tro, glede, behandling, sorg og håp. Seig sorg. Seigt håp. Etter lang tid ligna kreft nå seig tyggegummi. En gang, uten at hun helt vet hvordan det gikk til, forsvant den ned i svelget. Det var en refleks, skjedde så naturlig, så selvfølgelig. Hun svelgte ikke med vilje, hadde ikke helt ønsket at det skulle skje, men likevel kjente kjeven lettelsen. Hvile, enn så lenge. Hvile, for nå.

Frykten hadde for lengst endra seg. Noen kunne være borte morgenen etter, men hun inspiserte ikke lenger, det bragte ikke noe godt med seg. Hun telte ikke. I stedet levde hun i vissheten om at noe kunne skje. Uvissheten om det ville skje. Hun orka ikke å telle. Liv handler om død.

Reklamer

En tanke om “Inspeksjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s