Fire stopp

La meg fortelle dere om en søndag i midten av august.

Jeg var trøtt, lat og varm (været hadde gått fra å være tåkete, vått og kaldt til å bli blått, lyst og varmt), og jeg valgte derfor å ta bussen hjem fra jobb. Det er litt pinlig siden det bare er fire stopp, men det hender at jeg gjør det likevel. De gangene har jeg et ekstra stort behov for å være helt anonym. Passa meg derfor dårlig at han som satt i busskuret fra før smilte – jeg smilte tilbake, for slikt gjør man jo – så jeg så fort ned i bakken, akkurat som om det var så mye spennende å se på der. Slikt gjør man jo faktisk også. Jeg prøvde åpenbart å unngå mer kontakt, men han sa hei likevel. For en tøysekopp, tenkte jeg, men løfta hodet og sa et raskt hei før jeg tok opp mobilen for å leke opptatt. Mislyktes. Han spurte – hold dere fast – om det er den veien bussen går, samtidig som han pekte den veien bussen og de andre kjøretøyene går, eller strengt tatt kjører. Det var først da jeg la merke til at han snakka engelsk, noe jeg burde ha skjønt tidligere siden han sannsynligvis hadde sagt «hey» eller «hi» med en unorsk aksent, ikke «hei», og siden han hadde dress, skjorte og slips. Forresten hadde han slike tynne mannesokker, vet dere – sikkert med mørkerøde, blå eller grønne ruter som delvis overlappa hverandre. Det la jeg merke til under Prosjektet, det som utelukkende gikk ut på å se i bakken for å unngå ytterligere kontakt. Da jeg svarte «hm?» er jeg sikker på at jeg rynka pannen min slik pappa alltid gjorde – den dype, alvorlige pannerynka mellom øyenbrynene har jeg nemlig fått fra ham – før jeg la til «yes, this way» og pekte i samme retning som han hadde gjort. Stod og lurte på om jeg egentlig burde ha sagt «that way», men valgte å slutte å tenke på hvor langt under middelmådig engelsken min har blitt. Deretter fortsatte jeg å se ned i bakken og i alle andre retninger enn der han satt, for det er vel grenser for hvor mye man kan snakke med en man ikke får øyekontakt med? Nå sa han i alle fall ikke mer, så i en eller annen grad hadde jeg lyktes. Det er også mulig at jeg ikke hadde lyktes, men at han rett og slett ikke trengte annet enn en enkel bekreftelse på den norske kjøreretningen. Ja, slik må det ha vært.

Før bussen kom, kom det enda to mennesker. Det var to jenter på rundt 17 år, og med trusekorte dongerishortser, lange, brune bein, og singletter som knapt nok kan kalles singletter – de hadde henholdsvis rød og hvit bh. Det hadde ikke utgjort noen stor forskjell om de lot være å ta på seg shorts og singlet den dagen. Slipsemannen fikk noe annet å rette oppmerksomheten sin mot, og jeg tenkte med meg selv at det var fint, selv om det nå var enda flere som kom til å legge merke til at jeg tok bussen bare fire stopp. Ombord i bussen viste det seg at firestoppsbekymringen min ikke var verdt en eneste tanke, for slipsemannen gikk av etter to. To. Dessuten er jeg sikker på at jentene i undertøy – misforstå meg rett, det hadde vært mer uheldig om de ikke hadde hatt undertøy på seg – ikke la merke til meg uansett, hverken der jeg gikk på eller av. Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke de hadde vært i stand til å svare riktig på mannens spørsmål om hvilken vei bussen gikk heller, så alt i alt var det nok bra at jeg tok bussen den dagen. Jeg kunne jo risikert at en engelsktalende mann med slips tok bussen to stopp i feil retning. Det hadde jeg trolig aldri fått vite om, men hvis jeg fikk vite det – tenk å ha noe sånt på samvittigheten.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s