Nok håpløshet

Etter å ha rusla rundt i Bath, fundert over meninga med Stonehenge, inntatt store mengder mat på piknik i Richmond, og gått utallige skritt i London – sikkert ikke overraskende, var det i sistnevnte by jeg og reisefølget mitt tilbragte mest tid – kan jeg konstatere at det finnes håp.

Ja, selv om dyre kafeer serverer milkshake i glass med støv langs kanten (det var her jeg smurte meg med håndkremen på toalettet, bare for å få mest mulig for pengene), finnes det håp. Til tross for «utenlandslange» ventetider før røde menn blir grønne, til tross for mer eller mindre uventa regnbyger og vind, til tross for ferske tyggisklyser på den ellers ryddige undergrunnen, og til tross for at jeg stod oppi et slikt klistermareritt, finnes det håp.

Det finnes håp fordi toalettene i øverste etasje på Hamley’s, den store leketøysbutikken, er minst like fargerike som plastalina og nye, ubrukte malerskrin. Så enkelt, ved å male hver vegg i forskjellige farger, kan man gjøre mennesker lykkeligere.

Håp fordi jeg satt ved siden av en mann som leste en tjukk bok med tittelen «How to Change the World» på undergrunnen en dag. Det veier opp for det faktumet at jeg en annen dag satt ved siden av ei som leste «Why Men Love Bitches».

Det finnes håp fordi Pizza Hut endrer dessertmenyen i ny og ne, og selv om den jeg spiste for to år siden var herlig, slapp jeg å bli skuffa over menyendringene. Ble nemlig like glad av å spise den nye. Tenk å få følelsen av å sitte på toget til himmelen bare ved å innta et fat med dette søte på. Det finnes håp.

Vi, jeg og reisefølget mitt, fikk med oss en heftig krangel i en undergrunnsvogn en dag. Riktignok en undergrunnsvogn som kjørte over bakken, en DLR, men om krangelen fant sted under eller over bakken, er irrelevant. Det hele begynte med at en hvit dame kasta et brukt papirlommetørkle på gulvet, og slikt gjør man da ikke, spesielt ikke i London, så en svart mann konfronterte henne. Utsagnene hans ble skarpere og skarpere, og da han påstod at det at hun kasta papiret på gulvet gjenspeila at undertøyet hennes var skittent, hadde hun nok for lengst fått nok. Det høylydte «You know nothin’ about me!» vekte de som ikke allerede fulgte med på diskusjonen. Med ett fulgte alle med. Da han svarte noe sånn som «Then flash your clothes off!» kunne vi ikke annet enn å le. Vi lurte på om dette virkelig var sant – trodde nok heller at det var en flash mob, du vet, der hvor tilsynelatende helt vanlige og tilfeldige mennesker begynner å synge, og det viser seg at du står midt i en gruppe sangere og dansere som deretter forsvinner inn i mengden igjen. Det var dessverre ikke det – synd, for det kunne jeg virkelig tenke meg å oppleve en gang – men det finnes håp. Håp fordi folk i stedet for å kaste seg inn i den verbale slosskampen, begynte å le. Koste seg på den lille, ellers så vanlige turen. Hadde noe å le av resten av dagen, og hadde noe å fortelle folk de møtte senere.

Håp.

Så la oss danse i telefonbokser og spise gode desserter. La oss bruke kart som vern mot regnet selv om vi har paraply på hotellrommet. La den ligge hjemme – vi har nok håpløshet å dra på, om vi ikke skal ta med paraplyen også.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s