Frisør

Det var mai. I anledning snart søttende og altfor masse hår, hadde jeg strengt tatt ikke så mye valg.

Jeg har aldri hatt spesielt store problemer med frisører, men kan heller ikke si at jeg liker dem. Vi er så forskjellige. Frisører tåler ikke stillhet – jeg tror de blir ordentlig pinlig berørt av det. Jeg tåler stillhet svært godt, og har ikke – dette er kanskje litt trist – interesse av å høre så mye om livene deres, ei heller å dele så mye av mitt. Dessuten, i tillegg til pratinga, står de der og ser nydelige ut, samtidig som du (når jeg sier «du», snakker jeg selvsagt bare for meg selv) føler deg mer som det stikk motsatte. Et lite, tankefullt troll, eller noe.

Jeg hadde tidligere observert en tilsynelatende svært koselig frisørsalong i nærområdet – en slik med krittavle, blomster, stearinlys og velkommen-skilt, og syntes derfor det var en god idé å gå der. Jeg kom inn, surra sammen den dryppvåte paraplyen, og greide hånda gjennom håret, for slik å bekrefte mistanken; for å bli bustete, trengte ikke det nydusja håret flere minutter i vinden enn jeg hadde gitt det.

Frisøren målte meg med blikket der jeg stod. Vi sa hei. Jeg spurte om de hadde noe ledig i dag, og da hun ikke svarte med en gang, fortalte jeg om «ledig time»-skiltet utenfor. Åja, ja, hun kunne klippe meg nå, svarte hun, og uten å si noe sikkert, tror jeg at hun rett før «Åja, ja», og underveis i «blabla ledig time blablabla» ramla ned fra en regnsky, og landa like til venstre for disken i salongen sin. Og der ble hun stående. Så fint, da, svarte jeg og hang av meg den våte jakka på stativet. «Den der?» måtte jeg spørre, og pekte på en stol. Satt meg ned, og smilte usikkert, sånn man gjør når man møter et menneske som skal gjøre deg finere, men som allerede har vist at det kan bli litt vanskelig. Etter hvert falma det usikre smilet, og det er jeg glad for – å ikke smile er alltid bedre enn å smile feil.

Hun sa at håret mitt var tørt. Det har aldri noen frisører sagt til meg før. Og så var det langt og slitt, fikk jeg vite. Ja, det var derfor jeg kom, svarte jeg. Jeg fikk også vite at det var tynt – «det er så trist, det, at ikke alle får tjukt hår». Åja, nei, jeg vet at jeg har tynt hår, men jeg går ikke rundt og tenker på at det er trist. Men nå når du sier det, kjære frisørdame, nå når du sier at håret mitt er tørt, slitt og tynt, og nå når du synes synd på meg – synd på meg fordi jeg har så stygt hår, så ja, ok.

Jeg måtte bort til vasken, sånn at det ble litt lettere å klippe det. Vannet rant som vanlig ned langs nakken og ryggen. Herlig. Så klipte og prata hun, slik som frisører gjør. Til slutt prøvde hun så godt hun kunne å svi av hodebunnen min med hårføneren, og å forgifte meg med ulike fremmede gasser, men hun mislyktes.

Jeg betalte mitt – kunne ønske jeg kunne si at det var en dyr fornøyelse, men en fornøyelse var det slett ikke. Stearinlys og velkommenskilt kan lyve, det kan de.

Hadde et ærend på politistasjonen etterpå, men innså fort at jeg burde ha dusja først. Også her ble jeg målt med blikket, dog med et mer skøyeraktig, et. «‘Nettopp vært hos frisøren’-hår kan forveksles med hår som kommer direkte fra tørketrommelen – uten at jeg egentlig har noen erfaring med det.» Jeg gjorde det beste ut av situasjonen, kom med tørketrommelspøken, og hun lo med meg, ikke av meg. Jeg lyktes. Gikk hjem. Dusja.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s