Rød mann

Mennesker er rare på alle områder jeg har sett til nå, og etter hvert har jeg da sett en del, synes jeg.

En mann gikk to skritt ut i gata, på rød mann, for deretter å rygge tilbake – han hadde jo barnevogn med seg. Det hadde vært interessant å slå av en prat med ham. Høre hvilket syn han har på livet og døden – ikke sånn stort og filosofisk om hva som skjer når man dør, men bare hva som virker inn på valgene han tar. Jeg undres, hadde det ikke gjort noe å bli påkjørt hvis du gikk alene? Til vanlig, når du går på rød mann, hvor sikker er du på at det ikke kommer bil? Du var jo ikke sikker nok denne gangen, var du vel? Blir du utstyrt med en ekstrem sikkerhet når du er alene, eller kanskje heller en usikkerhet når det er barn involvert?

I hvor stor grad trenger man egentlig å være sikker? Man kan jo dø når som helst uansett – det finnes det utallige eksempler på. Skal man spørre 100-åringer om hva hemmeligheten deres er? (Hvis du lurer, har de ingen stor hemmelighet, med mindre de har en, men rett og slett skjuler det faktum at de har den. I så fall vet jeg ikke. Det jeg vet, er at de vanligvis svarer at de har tatt tran og luka ugress.) Hemmelighet eller ikke – har folk flest egentlig et ønske om å bli 100 år? Og om man ikke har det, unngår man det om man holder seg unna ugress og tran?

Møtte ei dame forrige uke. Siden kontoen ble tom før lønna kom denne måneden, måtte hun ta ut litt penger fra begravelseskontoen sin.

Hørte jeg riktig? Begravelseskonto? Må man nå en viss alder før man begynner på den, eller kan gavene man får til dåpen settes direkte inn? Etter å ha forhørt meg litt, fant jeg ut at begravelseskontofenomenet er vanligere enn jeg trodde. Ikke så vanlig nå som før, men likevel forholdsvis vanlig. Jeg har virkelig aldri tenkt på det.

Kjære dere. Hvis jeg dør, har jeg ingen konto som er beregnet spesielt for gravstøtte, plass på kirkegården så og så mange år frem i tid, eller mat i minnesamværet, men jeg trenger ikke lenger leiligheten jeg sparte til, så dere kan bruke det dere finner på de andre kontoene mine, hvis det i det hele tatt er noe igjen etter nedbetalingen av studielånet, da. Jeg vet egentlig ikke hva som skjer med lån og sånn når man dør. Hvis jeg har hund på det tidspunktet, ber jeg dere inderlig om å ta godt vare på ham eller henne – ikke la hvem som helst overta.

Forresten, dere, når vi først er inne på begravelsen, vil jeg gjerne at «Ikke en spurv til jorden» bli sunget. Og Maria Solheims «Will you say». Og så kan historien om Peter på vannet bli lest, kanskje. Takk. (Hadde Flink-sangen til DeLillos ropt mindre på Gud uten å mene det, kunne dere sunget den også – hvis dere likevel velger å synge den, husk at dere faktisk synger at det er Gud som er flink til å spise ristet brød – sånn sett blir jo det hele veldig morsomt, spør du meg.)

Jeg lever et selvmotsigende liv. Bruker blant annet hjelm, reflekser og sikkerhetsbelte når det er fornuftig, men er ikke redd for å dø. Ikke egentlig. Er vel, som alle andre, mer redd for at andre skal dø. Livredd for å miste flere av de nærmeste. Hvis noen ikke kommer på tida, tenker jeg det verste, selv om jeg øver meg på å tenke det beste, hva enn det er. Samtidig som jeg, kall meg gjerne egoisten, helst vil dø før alle jeg er glad i, vil kanskje de det også. Kjære, la oss dø sammen, ok?

Det at jeg ikke er redd for døden, har helt sikkert en sammenheng med at det eneste mennesket jeg har sett dø, var roligere og tryggere enn de fleste mennesker jeg har sett leve. Dessuten er jeg utstyrt med en sterk tro på at det finnes en som er større enn alle oss andre til sammen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s