Bussjåføren

Du vet bussjåføren som kjørte meg til Stavanger i dag? Han frøys. Jeg, som forøvrig presterte å sette meg i akkurat det setet som er tilrettelagt for barn, det med barnesete på baksiden, og som derfor vipper og kjennes litt rart ut, prøvde å finne balansen mellom varmen som strømmet fra ovnen under meg, og den kalde lufta som såvidt blåste en flau vind ut fra den lille ventilen eller vifta eller hva-det-nå-heter over meg. Jeg kan forresten ikke begrepene for ulike vindstyrker, men flau vind er helt sikkert en stor overdrivelse i denne sammenhengen. Det er bare det at ordet «flau» passer så godt. La oss kalle det en flau bussviftevind.

Da jeg skulle hjem på påskeferie, derimot, var bussjåføren, og derfor også bussen, passe varm. Problemet da, hvis jeg kan gå så langt å kalle det et problem, var at sjåføren mumla mer enn Mumlik – i alle fall hvis det hadde fantes et mumlende vesen med det navnet i Mummidalen. At det ikke gikk an å høre hva han sa, gjorde i grunn ikke så mye, for jeg visste det jo likevel – visste at vi snart var ved ferjekaien, at båten skulle gå klokka det og det, og at turen over fjorden ville ta ca tjueto minutter. Jeg visste også at vi skulle komme ned til bussen før båten la inntil kaien, for det har jeg gjort mange ganger før. Jeg kjenner godt til hvordan den kalde og sure vinden og regnet er når vi, jeg og de andre som er på reise, står og venter. Venter utenfor den låste bussen med ytterjakkene i. For bussjåføren som har poengtert at vi må komme tidsnok ned, kommer alltid sent selv. Jeg liker å tro at han har A) låst seg inne på do, eller B) møtt en bekjent og prata om været. Idet de, bussjåføren og den bekjente, snakker om været, slår det ham ikke at han har verdifull last, som mamma ville sagt, verdifull last som står ute i nettopp det – været. Vinden. Regnet.

Den bekjente må gå og se om han finner bilen sin, sier han, og bussjåføren går også, han med mer målbevisste skritt enn den bekjente. Skritt mot bussen. Den er lettere å finne enn en bil – det er det som er så greit med å være bussjåfør på ferja, tenker han. Det tenker han hver gang han er på jobb, men kanskje også de gangene han ikke er på jobb – de gangene han kjører med privatbilen sin, men likevel går mot bussen når ferjeturen er slutt.

Han kommer akkurat tidsnok til å låse opp og slippe passasjerene, oss, inn før ferja legger til kai. Der han sitter får han frysninger når alle de kalde passasjerene, vi som har stått ute i været, går forbi ham. Han starter motoren og skrur opp varmen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s