WordPress-bloggen er ikke død, for jeg tenker fortsatt tanker som inneholder mer enn 140 tegn (tro det eller ei), men hvis du savner småtankene mine, tvitrer og maser jeg akkurat så mye jeg vil på twitter.com/berityuriko. Maset kommer forøvrig opp i høyremargen her - i alle fall foreløpig. Hvis jeg ikke trives med det, fjerner jeg det igjen.

Hvem som stikker innom bloggen min forundrer meg stadig, ta for eksempel i dag – en helt vanlig søndag formiddag. Jeg sjekka nettopp statistikken min, og hva såg jeg? Tre treff fra en diskusjonstråd på babyporten.no! Jeg ble selvsagt veldig nysgjerrig, så jeg gikk inn for å finne ut hva dette var. Til min store skuffelse kunne jeg ikke se det siden jeg ikke var innlogget, så det store spørsmålet var om jeg skulle leke gravid og opprette profil der bare for å undersøke nærmere, eller om jeg bare skulle glemme hele greia.

Heldigvis fant jeg løsningen. Ut fra hvilke blogginnlegg som har blitt lest idag, stemmer det overens med antall treff på blogginnlegget om Non Stop-smaker. Det gleder meg at det er henvist til bloggen min om denne viktige saken! (Hahaha!)

(Egentlig skulle jeg slett ikke skrive om blogglesere eller Non Stop. Jeg skulle bare teste hvordan det er å laste opp bilder fra mobilen.)

Siden jeg er hekta på Wordfeud og bokstavpusling generelt, tok jeg dette bildet for å minne deg på hvor fantastisk du er. God søndag!

Jeg var ute på vift en dag – måtte fylle på litt mat i det tomme, triste kjøleskapet jeg kom tilbake til. Da jeg gikk forbi busskuret, stoppa ei afrikansk kvinne meg for å fortelle om en butikk på Tasta. En broddebutikk. Jeg sa at jeg synes brodder er lurt, men at jeg aldri er på Tasta. Hun ga meg en flygeseddel, og fortsatte å fortelle om brodder og is og snø, selv om hun ikke kunne noen av disse tre ordene på norsk. Hun bare snakka, og der hun stoppa opp, kunne jeg sette inn riktig ord – nesten en form for ordlek! Ganske gøy, med andre ord.

Da jeg nok en gang fortalte at jeg “dessverre” aldri er på Tasta, fortalte hun meg at jeg bare kunne ta 2-en – det var ikke noe problem! Og jeg kunne ringe henne, nummeret stod på flygeseddelen, sa hun og pekte ivrig. Ja, ok, sa jeg og smilte veldig stort. Hun trodde sikkert det var fordi alt var i orden nå – jeg kunne jo ringe henne! Men jeg smilte fordi hun var morsom. Morsomst at alt var kanskje helt i starten av samtalen, da hun var litt usikker på om jeg egentlig var interessert i brodder. Da viste hun meg nemlig hanskene hun hadde på seg. De var svarte med hvite fingertupper, og se! Der, når hun trykka på en knapp på hansken begynte plutselig alle fingertuppene å lyse i grønt, blått, rødt og gult. Kjempepraktisk om du mister noe på bakken, eller om du skal finne noe nedi en mørk veske! Ikke nok med det – hvis hun trykka igjen, forandra de farger og blinketakt. Jeg smilte nå også, og hun trodde nok jeg var superinteressert. Mon tro om hun venter på meg på Tasta.

Åh, jeg er tilbake hos de kjære, rare folkene i Stavanger!

“Eg e rein på hendene, altså!” var kanskje dagens beste sitat fra min side.

(Vi har blant annet laget sjokoladetrøfler, hjemmelaget marsipan og marsipankjeks med sjokoladetrekk, og alt dette er faktisk VELDIG blodsukkervennlig! Hurra!)

Den følelsen igjen. Beina er tunge. Armene også, og så skjelver hendene. Kroppen er varm – det er hodet også. Dessuten stemmer ikke tankene overens med hverandre. Hele kroppen er i ubalanse.

Jeg er i stand til å bli skikkelig sur på orkideen og adventsstaken i stua, men det hjelper ikke – det eneste som hjelper er sukker. “Lett fordøyelige karbohydrater som får blodsukkeret opp i en fart, etterfulgt av trege karbohydrater som får blodsukkeret til å ligge stabilt.” Men mat er det siste jeg har lyst på. Noen ganger kunne jeg spist bokhyller – bokstavelig talt. Så stor er sultfølelsen. Andre ganger, som nå, er tanken på mat frastøtende. Men jeg må spise. Ingenting annet hjelper – eller vent litt! Jeg har en idè.

Insulinpumpelivet mitt har vart i 21 dager. Nå er det blant annet sånn at jeg kan taste inn hva blodsukkeret er og hvor mange karbohydrater jeg skal spise, og så sender pumpa litt insulin til meg, alt etter hvor mye den regner ut at jeg trenger. Hva om jeg, i tillegg til å ha et insulinreservoar i pumpa, hadde et lite sukkerreservoar der? Hva om jeg kunne taste inn blodsukkeret mitt, og så kunne pumpa regne ut hvor mange karbohydrater jeg trengte, for så å sende dem gjennom slangen? Gjerne sende inn litt stabiliserende fiber etter en stund også. Så slapp jeg å spise teite, unødvendige mellommåltider – og å spise feil mengde. For hvem vet hvor blodsukkeret tar veien nå. Hva spiste jeg? Det er ikke alltid så lett å få med seg når man, på autopilot, presser i seg noe - ikke fordi man tenker at man må det, men fordi kroppen vet hva den må gjøre. Hvor mye spiste jeg? For mye? For lite? Nok til å ta en bytur for å handle julegaver? For det var det jeg skulle nå i eksamenspausen min. Bli ferdig med flere julegaver. Ikke ligge i senga og skjelve og svette og være sur og tvinge i meg mat jeg slettes ikke hadde lyst på.

Når jeg har føling, da føler jeg meg virkelig syk. Men hvis jeg var heldig og spiste akkurat riktig mengde karbohydrater, da blir jeg snart frisk igjen. Hvis.

13,8 før kveldsmat nå, etter en dag med eksamenslesing, føling og bytur. Burde nok ha målt flere ganger underveis i byen, men det er ikke alltid man gjør som man bør, er det vel? Jaja. Satser på at pumpa får blodsukkeret ned til et ok nivå nå – for pumpa fungerer utmerket når det gjelder å gi meg insulin på en enkel måte! Jeg er takknemlig!

Og så ønsker jeg meg en insulinpumpe med sukkerreservoar til jul! When you wish upon a star:)

Gøy: Jeg slipper å tenke på bloggoverskrifter i hele desember. Flott!

Gøy: Jeg klarte det jo, akkurat som gutten på bussen. Stod på eksamen, og ble med ett mer smilende, noen kilo lettere, og litt stoltere og rakere i ryggen.

Gøy: Jeg har bakt julekaker med den fine bibelgruppa mi.

Gøy: Jeg har fått et svart belte til insulinpumpa, og en gang får jeg kanskje svart belte i pumpelivet.

Gøy: Jeg kom hjem til Haugesund i dag og skal videre til Bergen og Sotra  for å møte kjekke folk i morgen!

I dag har dagen min sett slik ut: Hører på julemusikk (Sufjan Stevens anbefales), kommer plutselig på noe jeg må finne ut, finner det ut, fortsetter å høre på julemusikk, kommer på noe nytt jeg må finne ut, finner det ut, spiser litt mørk sjokolade siden det er noen dager siden sist, siden det er eksamen i morgen og siden blodsukkeret ligger noenlunde stabilt, hører på julemusikk, leser noe pensum jeg synes jeg bør lese en gang til, og… Nei, nå er setningen altfor lang allerede, og jeg er sikker på at dere har tatt poenget: Jeg hører på julemusikk, lærer litt mer, og spiser litt sjokolade. Og så vandrer jeg litt fram og tilbake mellom sofaen, sakkosekken og senga – variasjon er bra.

Jeg stryker eller står i morgen – det som skjer, det skjer. Om jeg står gjør jeg meg selv til en av verdens stolteste og gladeste. Og om jeg stryker trenger jeg ikke å begynne helt på nytt – om jeg stryker har jeg massevis av kunnskap, og må bare lære meg litt mer. Når jeg da går opp til eksamen igjen, har jeg vært gjennom det en gang før – vet mer hva jeg går til. Dessuten har jeg hatt to eksamener til i mellomtida, så da kan jeg jo kjempemasse!

Og du – sykepleieruniformen, søsteruret og navneskiltet er i alle fall klart til eksamen i morgen. Og hårstrikken og klemmene (og smykket jeg ikke får ha på). Alt utenpå skal være bra, så da er det bare jeg inni der, og jeg har bygget meg selv opp hele dagen – “Jeg har stålkontroll over all teorien, kan utføre prosedyrene perfekt - jeg får til dette!” Så sånn er det:)

I dag har jeg skifta insulinpumpested igjen. På torsdag fikk magen min slippe nålestikk for første gang på to år og to måneder! Jeg fortsetter den trenden tre dager til – nå er det nederst på sida på ryggen som gjelder! Liker det. DET er i alle fall GØY I DESEMBER!